Skal vi forandre verden?

Denne teksten er skrevet av den amerikanske pastoren og forfatteren Brian Zahnd. Han skriver med utgangspunkt i amerikanske forhold, men tematikken – kirkens forhold til politisk makt – er høyst gjenkjennelig også i norsk sammenheng.

Forandre verden! I kirken elsker vi den typen eplekjekk retorikk. Hva skal vi gjøre? Vi skal forandre verden! Det er en prekentittel, en sanglinje, et konferansetema, et slagord på ungdomsmøter, mottoet for en bevegelse. Vi er viktige folk! Vi skal sette spor! Vi skal skrive historie! Jeg skjønner appellen. Men jeg vil også insistere på at når det gjelder kirken, er selve tanken om at vår oppgave er å «forandre verden» feilslått og misvisende.

Det er ikke vår jobb å forandre verden. Jesus er verdens Frelser, ikke vi. (Håpet som bærer meg i mørke dager, er overbevisningen om at verden faktisk vil bli frelst, fordi Jesus faktisk er verdens Frelser. Apokatastasis, baby!) Å forandre (eller frelse) verden er Sønnens oppdrag. Vår oppgave er langt mer beskjeden: å ganske enkelt være den delen av verden som allerede er forandret av Kristus. Som Yves Congar sa: «Kirken er verden som tror på Kristus.»

At vi får avklart oppdraget vårt, er viktig. Når vi tror at det er kirkens oppgave å direkte forandre verden, blir fristelsen til å gripe etter politisk makt nesten umulig å stå imot. Når vi antar at det er vi som skal forandre verden, strekker vi oss etter det vi tror er det mest effektive middelet til å skape forandring – politisk makt. Vi er jo de snille, så vi burde vel få styre Cæsars sverd, ikke sant? Det er vi som har den gode etikken, så vi bør jo styre lovverket, ikke sant? Vi er de pålitelige, så da burde vel vi få makten til å bestemme over andre, ikke sant? Feil! Når kirken (som institusjon) setter seg fore å forandre verden gjennom politisk makt, forandrer den ikke verden – den blir bare lik verden.

Stanley Hauerwas har sagt det tusen ganger: «Kirkens første oppgave er å gjøre verden til verden.» Med det mener han at kirken skal være et så annerledes fellesskap at forskjellen mellom kirken og verden blir synlig. Vi må være grunnleggende annerledes enn verden. Men det finnes knapt noe mer verdslig enn å begjære politisk makt. En kirke som prioriterer politisk makt, blir bare enda en religiøs variant av verden slik den allerede er. Ingenting blir egentlig nytt. Møt den nye sjefen – samme som den gamle.

Kirken har fått nøklene til å binde og løse – til å gi tilgivelse – ikke det tvangspregede sverdet til politisk makt. Da Konstantin tilbød kirken politisk makt ved å gjøre den til rikets statsreligion, tok kirken begjærlig imot. Det virket for godt til å være sant (det var det også). Kirkens tette kobling til staten var kanskje en uunngåelig feil på 300-tallet, men det har blitt vår bane siden. Det følger alltid betingelser med Cæsars gaver. For å få en plass ved bordet for politiske privilegier og et grep om maktens sverd, forventer keiseren en form for lojalitet som uunngåelig fører til kompromiss.

Kristus er alltid en utfordring for imperiets ambisjoner, men når vi legger oss for tett inntil Cæsar, forsvinner fort viljen til å tale profetisk. Dette gjelder både for elefanter og esler – altså både for republikanere og demokrater. Kristne som heier på elefanten, og kristne som heier på eselet, er enige om at politisk makt er avgjørende – de er bare uenige om hva den skal brukes til. Men jeg er skeptisk til hele prosjektet. Enten makten blir tilbudt av Konstantin, Karl den store eller Donald Trump, fortsetter vi å tenke at politisk makt er en gave, i stedet for å innse at det er en gift som til slutt vil korrumpere oss. Vi er som den tapre, men tragiske Boromir i Ringenes Herre, som tenkte at Den ene ringen var en gave som kunne brukes til gode formål. I Boromirs skjebnesvangre ord hører jeg kirkens gjentatte forsvar for jakten på politisk makt:

«Redelige menn lar seg ikke korrumpere. Og se! I vår nødens stund kommer Maktens Ring for dagen. Det er en gave, sier jeg.»

Men Boromirs pragmatiske begrunnelse for å ta Maktens ring førte til at han svek Brorskapet. Vi trenger ikke Cæsars sverd som en slags Maktens ring. Ved Den hellige ånds utgytelse har kirken fått kraften til medlidende kjærlighet, ikke til samstyre med Cæsar. Kirken er ikke kalt til å begjære del i imperiets maktapparat. Hvis Cæsar tilbyr det, må vi takke nei. Vi trenger ingen invitasjon til Palatinerhøyden eller Det hvite hus. Frokost med Cæsar er alltid en dårlig idé – så tett på verdslig makt blir fristelsen for stor. Vi kan ikke flørte med politisk makt uten å bli korrumpert av den.

Min kritikk av både den kristne høyresiden og den kristne venstresiden er den samme. (For ordens skyld: Jeg erkjenner at det i vår tid ikke er noen moralsk likhet mellom dem, i hvert fall slik jeg ser det. Men likevel står kritikken min.) Den er denne:

Både på kristen høyreside og kristen venstreside blir «kristen» redusert til et adjektiv som skal pynte opp det virkelig viktige substantivet: politikken. Det som egentlig betyr noe, er høyre- eller venstresidepolitikk, mens «kristen» bare hektes på som et fromt tilbehør. Når en del av kirken i praksis blir den religiøse fløyen til et politisk parti, blir Jesus redusert til en maskot som tas fram på scenen for å gi sin stilltiende støtte. «Jeg er Jesus Kristus, og jeg godkjenner dette budskapet.» Gud forby!

Kristi rike har sin egen politikk, og nettopp derfor vil det aldri passe pent inn i noe parti i denne verden. Det viktigste for et politisk parti er å vinne. Men «å vinne» er ikke et bud i Guds rike. Partipolitisk vinnervilje kommer altfor ofte i veien for Kristus-lik kjærlighet. Av natur er denne verdens politikk ute av stand til å virkeliggjøre Guds rike. Når det gjelder denne tids politikk, trenger kristne Guds nåde for å ha nøkterne forventninger.

«For her på jorden har vi ingen by som består; vi lengter etter den som skal komme.» (Heb 13,14)

Kirken skal være en synlig og nærværende forsmak på denne kommende byen. Og jeg tror den kan være det. Synes du jeg er en romantisk idealist? Kanskje det, men jeg ser glimt av Guds rike i virkeligheten, dag etter dag i den kirken jeg har vært en del av i førtifem år. Helt konkret: fattige får hjelp, rike lærer å dele eiendelene sine på en ansvarlig måte, innvandrere blir tatt imot og beskyttet, de usette blir sett, de utestengte får verdighet, taperne blir løftet opp, vinnerne lærer ydmykhet, rusavhengige inviteres inn i et fellesskap for rehabilitering, sørgende gråter vi sammen med, og syndere av alle slag får høre det gode budskapet om Guds nåde. Dette er ikke naiv abstraksjon eller ønsketenkning, det er rettferdighet på gateplan, det er nåde gjort synlig. Det er ikke en perfekt kirke, men det er en kirke der barmhjertighet og rettferdighet har kysset hverandre, og der vennlighet er en kultur. Hvis du tviler, kom og se.

Det jeg beskriver, er himmelrikets surdeig gjemt inn i tre mål mel. Det er ikke glansen av triumferende politisk makt, det er surdeig. Det skaper ikke forandring ved tvang, men gjennom gjæringens stille under. Det er ikke høyrøstet eller prangende; det spiller ikke på frykt, og det deler ikke ut valgomater og stemmeguider. Men brødet hever seg like fullt, vann blir fortsatt til vin. Det er veldig lokalt, veldig nært, veldig personlig – og som oftest stille. Det kommer ikke på forsiden av avisene – det er altfor hverdagslig til det. Og hvis du sier: «Det er jo sånn vi forandrer verden!» så svarer jeg: «Shh! Ikke si det høyt! Det er en hemmelighet! Det er surdeig gjemt i deigen. Det er vår skjulte skatt.»

Vi prøver ikke å forandre verden. Vi er tilfredse med å være en bitteliten krok av verden som langsomt, stille og tålmodig blir forvandlet av Jesus.

Les også: Kan vi forstå Trumps verden?