Så inn i helvetet

I århundrer har forestillingen om helvete som evig pine preget kristen tro og forkynnelse. Ordet har vært brukt med en selvfølgelighet, som om det beskrev en entydig bibelsk virkelighet. Mange har vokst opp med dette bildet. Kanskje har vi arvet et bilde uten å stille så mange spørsmål. Hva om det finnes mer i Bibelen enn det vi har hørt?

Bibelen begynner ikke med dom, men med skapelse. Mennesket er skapt i Guds bilde. Hvis Gud er kjærlighetens opphav, er vi skapt av kjærlighet og for kjærlighet. Derfor lengter vi. Vi lengter etter å bli sett, elsket og tatt imot. Selv når vi søker makt eller kontroll, ligger det ofte en dypere lengsel bak. Vi vil høre til. Vi vil være trygge.

Kanskje er synd ikke først og fremst fravær av kjærlighet, men kjærlighet på villspor. Vi elsker, men vi holder fast ved det som til slutt bryter oss ned. Da handler dom ikke bare om straff, men om at det som har formet oss, kommer frem i lyset.

Gehenna: Et sted på kartet

Skal vi forstå hva Bibelen sier om dom, må vi begynne med noe konkret. Ikke med middelalderens bilder av flammer og tortur, men med et virkelig sted utenfor Jerusalem: Hinnoms dal. Dette var et sted med en mørk historie. Barn ble ofret der i ild som del av religiøse ritualer. Det ble gjort i Guds navn, men Gud tok fullstendig avstand fra det.

Gjennom profeten Jeremia taler Gud om dette stedet og sier at det skal få et nytt navn. I Jeremia 19,6 står det: «Se, dager skal komme, sier Herren, da dette stedet ikke lenger skal kalles Tofet og Hinnoms dal, men Drapsdalen.» «De har bygd offerhaugene i Tofet i Hinnoms dal for å brenne sønnene og døtrene sine i ilden, noe slikt har jeg ikke påbudt, og det har aldri falt meg inn.» (Jer 7,31)

Stedet var preget av religiøs vold og ødeleggelse. Det ble et symbol på dom fordi Gud dømte det som hadde skjedd der. Gehenna representerte menneskers brutalitet. Det sprang ikke ut av Guds vilje.

Dette stedet fikk senere navnet Gehenna. Det er dette stedet Jesus snakker om når han taler om dom. For dem som hørte ham, var Gehenna ikke et fremmed eller mystisk sted. Det var noe de kjente. Et sted som allerede sto som et bilde på ødeleggelse og konsekvens. Når Jesus bruker dette navnet, peker han ikke på et nytt sted Gud har laget for å pine mennesker. Han viser til noe de allerede kjenner, et bilde på hva som skjer når det som ødelegger livet, får sin ende.

At Gehenna senere ble tolket som et sted for evig pine, gjør bakgrunnen desto viktigere. I sin opprinnelse var dette stedet et vitnesbyrd om hva Gud tok avstand fra. Det var et symbol på menneskelig ondskap som ble dømt, ikke på en evig tortur skapt av Gud.

Når Jesus sier: «Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i Gehenna» (Matt 10,28), er det en alvorlig advarsel. Ondskap har konsekvenser. Men ordet som er oversatt med «ødelegge», betyr å la noe gå til grunne, å la noe få en slutt. Det betyr ikke å holde noe i live for å pine det uten ende. Jesus sier at Gud alene har makt over livets slutt. Det som ødelegger livet, får ikke siste ord.

Ild som renser, ikke torturerer

Bibelen bruker ofte ild som bilde. Hos Jesaja sier Gud: «Jeg lutrer slagget ditt bort» (Jes 1,25). Bildet er hentet fra arbeidet med gull og sølv. Når metallet renses, brukes ild til å skille ut det som ikke hører hjemme der. Ilden ødelegger ikke gullet. Den fjerner det som ødelegger det.

Det samme bildet går igjen hos profeten Malaki, som beskriver Gud som «smelterens ild» (Mal 3,2). Paulus skriver at menneskers liv skal prøves i ild. Det som ikke består, brenner bort, men mennesket selv kan bli frelst «som gjennom ild» (1 Kor 3,15). Ilden er ikke et mål i seg selv. Den avslører og renser.

Men Jesu budskap stopper ikke ved advarselen. Han sier om seg selv at han er kommet for å oppsøke og frelse det som var fortapt (Luk 19,10). Han forteller om hyrden som leter etter den ene bortkomne sauen, og om faren som løper sin bortkomne sønn i møte (Luk 15). Dette er bilder av en Gud som søker, ikke en Gud som gir opp.

Apostlene taler i samme retning. Paulus skriver at Gud «forsonte verden med seg selv i Kristus» (2 Kor 5,19), og at Gud vil «forsone alt med seg selv» (Kol 1,20). Han sier at Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst» (1 Tim 2,4). I Apostlenes gjerninger tales det om «gjenopprettelsen av alle ting» (Apg 3,21).

Dette var ikke ukjent i den tidlige kirken. Flere teologer, blant dem Gregor av Nyssa, beskrev Guds dom som rensende. De mente at Guds ild fjerner det onde, slik at det gode kan bestå.

Senere skjedde det en utvikling, særlig i den vestlige kirken. Romersk rettstenkning preget forståelsen av rettferdighet. Rettferdighet ble forstått som at skyld måtte betales med tilsvarende straff. I dette tankesettet ble dom først og fremst straff.

Augustin av Hippo fikk stor betydning for denne utviklingen. Han var en betydelig teolog, og arbeidet med latinske oversettelser av Bibelen. I hans teologi ble helvete forstått som en evig tilstand av bevisst straff. Slik de frelste lever evig i glede, skulle de fortapte leve evig i straff. Over tid ble denne forståelsen dominerende i vestlig kristendom. I middelalderen ble den ytterligere befestet gjennom forkynnelse og kunst. For mange ble dette selve bildet på hva Bibelen lærer.

Dom, gjenopprettelse og håp

Men når vi leser hele Bibelens fortelling, ser vi at den beveger seg mot gjenopprettelse. I Johannes åpenbaring beskrives slutten som en ny himmel og en ny jord, der «døden ikke skal være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte» (Åp 21,4).

Bibelen begynner med skapelsen og slutter med en ny skapelse. Den begynner i en hage og ender i en fornyet verden. Dommen er virkelig, men den er ikke slutten på historien. Guds mål er ikke å bevare lidelse, men å gjøre slutt på det som skaper den.

Jesu advarsler om Gehenna minner oss om at ondskap ikke kan bestå. Men de må leses i lys av hele fortellingen om en Gud som ikke gir opp det han har skapt.

Bibelen begynner med skapelsen. Den slutter med gjenopprettelsen.

Les også: Fra helvetesild til vaskeri