Riket innenfor rekkevidde

Overskriften på denne teksten er inspirert av den finske teologen Patrik Hagmans bok Riket innom räckhåll. Jesus enligt Lukas fra 2024. I boken går Hagman gjennom evangeliet etter Lukas, og analyserer og reflekterer rundt det Jesus sier og gjør i denne teksten. Et viktig poeng hos Hagman er at Guds rike ikke «bare» er inne i oss, men faktisk innen rekkevidde i vår verden – som i akkurat her, akkurat nå.  

Jesus viser oss først og fremst hvordan Gud er, hva hans rike består i, og dette riket kan virkeliggjøres. Noen ganger, kanskje når vi minst venter det, kommer det muligheter for å demonstrere hva Guds rike kan være hos oss. Ofte tenker jeg at dette er nåde, det er nåde at jeg kan være en kanal for glimt av gudsriket, midt på lyse vanlige dagen. Jeg kan til og med ta det imot fra andre, men jeg må åpne øynene, jeg må våkne. Det er fortsatt mye godt her.

Nåde er kanskje verdens fineste ord. Ikke som karma, karma er en slags lov – som man sår så høster man. Nåden virker på tvers, bryter inn i tilværelsen uten forklaring, snur alt opp ned. I evangeliene fortelles det at Peter nekter for at han kjenner Jesus, han svikter når alt er i spill. Noen andre av vennene sovner i hagen mens Jesus har så mye dødsangst at svetten drypper som blod, likevel kaller Jesus dem venner og barn, gir dem stadig nye sjanser. Midt i skammen og det store sviket står han plutselig på stranda en morgen og spør om de vil ha noe mat, for fiskerne har det vært en lang og tung natt på sjøen.

Makt og menneskelige hierarkier

Hvis du leser evangeliene kan du bli litt overrasket over hvor menneskelig Jesus er noen ganger. Han gråter, blir irritert på et vissent tre, irritert på etterfølgerne sine når det går litt sakte, og han blir sint. Hagman skriver at han til og med er ganske frekk mot vertene sine. Ved noen anledninger var Jesus på middag hos fariseere, altså en gruppe skriftkyndige han ofte snakket og diskuterte med. I den forbindelse lager han en god del diskusjon og ødelegger i hvert fall den gode stemningen. Jesus sin skarpe tone utløses ved et slikt tilfelle av en slags selvrettferdighet hos verten, på bekostning av en kvinne denne fariseeren satte i kategorien «synder».

Ofte har fariseerne vært identifisert som hyklere, og vi har en tendens til å hovere litt over dem, men jeg tror vi må innse at det å ha fordommer mot andre mennesker, det har vi nok alle. I hvert fall har jeg det, og det må jeg stadig kjempe mot, jeg må vise respekt, altså se en gang til på mennesker og situasjoner rundt meg. I alle menneskelige fellesskap er det en fristelse i å lage rangordninger, synlige eller usynlige, dele opp og lage grenser mot hverandre.

Jesus snudde opp ned på hierarkier og maktstrukturer i det samfunnet han var en del av. Den som vil være stor skal være en tjener, den første skal bli den siste, og omvendt. Og det snakker til oss, til verden, samfunnet, kirken – og meg, 2000 år etterpå. Verden er kanskje en annen, men samtidig er trangen til å utøve makt og kontroll over andre fortsatt dype menneskelige mekanismer. Det kan være positivt at «kristne verdier» får vind i seilene, men hvilke verdier settes i så fall opp som kristne? Jeg håper det er omsorg for de fattige, de som ikke er inkludert, de som ikke blir bedt med på festen, de som blir sett ned på, de som sitter i skyggene, de vi som samfunn unngår, de vi ikke har råd til.

Greatness, krig og Guds navn

Det er ikke noe kristent i å prøve å bli «great». Mye av retorikken rundt «greatness» og kristendom høres kanskje litt fremmed ut her, vi lever tross alt ikke i USA. Men det å bruke retorikk full av begreper som kontroll, dominans og helt i den ytterste absurde konsekvens krig, i tilknytning til Guds vilje, bør få alle kristne til å våkne. Krig er og blir maktbruk i verste betydning, så det er nesten ikke til å tro at forsvarsdepartementet i USA ledes av en «Krigsminister», som ser ut til å forherlige krig og eksplisitt gir Gud «all the glory» etter et vellykket angrep. Han bruker aktivt symbolikk fra korsfarertiden, og bruker talen under markeringen av D-dagen i Normandie til å advare Europa om den nye trusselen fra havet som skyller inn over de europeiske strendene. Altså benytter han ikke makten sin til å forene, advare mot hat og skillelinjer, men heller det motsatte.

Som sagt er MAGA-universet nokså fremmed her, men det er dessverre miljøer i Norge også som lar seg inspirere av dette tankegodset, og på samme måte som muslimer nå bes ta avstand fra ekstremisme og voldsforherligelse i islamistiske miljøer, må vi som er kristne også gjøre det i det som angår oss. Her har pave Leo gått foran som det fremste eksemplet til etterfølgelse.

Hvilken makt har vi som vil være Jesus sine etterfølgere? Argumenter kan være gode eller dårlige, men har ofte ikke så stor betydning for livet her og nå. I Brødrene Karamasov er det en kjent passasje der den ene broren, Ivan Karamasov, øser ut et kraftfullt og hjerteskjærende skrik over den svarte ondskapen i verden. Han maler ut groteske eksempler på urettferdighet, på det ondes evige problem. Broren hans Aljosja er den som tar imot skriket, han er forresten på god vei til å bli munk på det tidspunktet. Han har egentlig ikke noen gode motargumenter, han sier vel ikke så mye så vidt jeg husker. Men: Aljosjas styrke er at han er god, god på den måten at han gjør konkrete gode ting for andre rundt seg, og det forandrer den verdenen han til enhver tid beveger seg i. Litt og litt. Han leter etter det gode i andre, han gjemmer ikke på det onde, for å bruke Paulus sine ord om hva kjærlighet er. Og han lar seg bevege av andres lidelse, han sover ikke, han har åpne øyne mot de han har rundt seg. Og midt oppi dette er han ofte glad, han ser også det gode, det vakre, og det sanne i tilværelsen.

Jesus hadde ordet i sin makt, han ble kalt mester og rabbi av en grunn. Han diskuterte og argumenterte mye med andre skriftlærde, men det var ikke alt han var kjent for. Først og fremst anerkjente han menneskene rundt seg, så dem og gjorde livet deres bedre. Han sammenliknet aldri Guds rike med noen mektige verdensriker folk i hans samtid kjente til. Guds rike var heller likt et frø, et tre man kan finne hvile i, en surdeig som gjennomsyrer alt uten anstrengelse, uten makt. Jesus gråt når han så at mennesker hadde det vondt, og rakk ut hånda for å forandre folks liv, her og nå. Som når han vekker opp den døde unge mannen i et begravelsesfølge; uten sønnen sin i live ville det vente et vanskelig liv for moren som ville bli enke.

Hvem er utenfor i dag?

Enker og de farløse, det er sterke eksempler på grupper av mennesker som var utsatt og marginaliserte i antikken. Hvem er de utsatte nå? Kanskje er det mange av de samme som før – de som sitter i fengsel, de unge gjengkriminelle, de foreldreløse, de fattige, de uføre, flyktningene, rusmisbrukerne, de som ikke har jobb, de psykisk syke. Hvem er de «urene» i dag? Vi leser om at Jesus rører ved spedalske, ved blødende kvinner, hvordan han løfter fram en foraktet folkegruppe som et eksempel på nestekjærlighet, helt praktisk. Det er radikalt, utfordrende, og det er fullstendig tidløst. Gud røsker i de menneskelige hierarkiene, statusjaget, inndelingene, velter det som er i veien for gudsriket – og det kan vi også gjøre, akkurat her og nå.

Jesus sa om seg selv at han var som et brød, han var en som ga menneskene næring og liv. Han omtalte seg selv som et vintre, der vi mennesker er grener. Guds rike er som et lite sennepsfrø, når det vokser blir det til et stort tre som fuglene finner hvile i. Jord og frø, korn og vann, grønne grener. Et barn, en tjener og en kvinne som forbilder – mennesker som ingen regnet for noe spesielt. Guds rike er en fest der alle er velkomne til å sitte sammen og dele det som gir næring og glede, så langt unna maktbruk det er mulig å komme. Guds rike sprenger egentlig det litt bleke begrepet «verdier», men vi kan sikkert bruke det. Og det som kommer fra Guds rike, det vil elskes fordi det gir næring til alle som det kommer i nærheten av.  

Og jeg? Jeg trenger ikke hans hjelp til å fortelle folk rundt meg hvordan alt skal være, til å ha kontroll, til å kategorisere. Det får jeg til helt alene. Det jeg trenger han til er å holde hjertet mitt levende, og øynene våkne mot verden rundt meg. Til å ikke være kapsla inn i meg sjøl, til å ikke være redd. Til å følge etter.

Les også: Jesus, forstyrreren