Pride i praksis

Juni er Pride-måneden. Regnbueflagg vaier fra offentlige bygg, profiler rammes inn på sosiale medier, og debattene ruller – høyt og lavt, i kirker, på skoler og i nabolag. For noen er denne måneden en feiring av frihet, synlighet og retten til å elske den man vil. For andre er det en tid med uro – fordi de opplever at det handler om mer enn kjærlighet: om en ideologi de ikke kan slutte seg til. Og midt i dette står mange i en stille spagat. De vil støtte mennesker – men ikke nødvendigvis hele bevegelsen. De vil vise kjærlighet – men uten å gi inntrykk av å svikte sin tro eller sine verdier.

For hvordan skal man som troende, som menneske med overbevisninger, stå i dette? Kan man bære et symbol som regnbueflagget – og samtidig holde fast på det man tror på? Og hvem er det egentlig viktigst å støtte?

Flagget som skaper uro

Pride-flagget betyr mye forskjellig for folk. For noen er det et håp om trygghet og aksept. For andre er det en utfordring – fordi det også forbindes med en ideologi de ikke kan stille seg bak. Mange kristne kjenner på denne spagaten: De vil støtte mennesker som ofte er marginaliserte, men frykter at støtte tolkes som et ja til alt Pride-bevegelsen rommer.

Denne usikkerheten er ikke feighet. Det er ærlighet. Det er et uttrykk for at man vil leve helhjertet – og sannferdig. Men her, i denne spenningen, ligger også muligheten til noe viktigere enn riktighet nemlig kjærlighet.

Hvem er viktigst å støtte?

Det kan være fristende å trekke seg unna når alt virker betent. Når folk tolker alt i verste mening. Når du risikerer å bli misforstått uansett hva du gjør. Men i slike øyeblikk må vi tørre å stille det viktigste spørsmålet:

Hvem trenger deg akkurat nå?

Ikke hvem som har rett. Ikke hvem som vinner debatten. Men den som føler seg utenfor. Den som kjenner på skam eller avvisning. Den som står i utkanten og håper at kjærligheten også gjelder dem.

Kjærligheten trumfer alltid usikkerheten

Du trenger ikke ha alle svarene. Du trenger ikke stå inne for hver parole i en parade. Du trenger ikke være enig i alt. Men du kan likevel være der – nær, synlig, støttende.

Bær flagget høyt, hvis du vil.

Ikke fordi du har landet alt, men fordi noen trenger å se det.
Ikke fordi du støtter alt, men fordi du støtter dem.
Ikke fordi du er trygg, men fordi de trenger trygghet.
La folk mene hva de vil. La ideologien få vente.
Der du er usikker – la kjærligheten få trumfe.

Hva ville Jesus gjort i juni?

Han ville gått dit hvor mennesker kjenner seg utenfor. Han ville sett dem som blir oversett, lyttet til dem som sjelden blir hørt, og vært nær dem som bærer på skam eller frykt. Han ville ikke kommet for å debattere – men for å elske. For å bringe fred, håp og helhet. Jesus valgte alltid mennesket foran systemet, hjertet foran holdningene. Og kanskje er det også vår vei. Å være nær. Å være lys. Å være kjærlighet i praksis.

Til deg som står i skvisen

Du er ikke alene. Du er ikke svak. Du står midt i en reell spenning – og det krever mot å stå der. Men kanskje er det nettopp der det kristne vitnesbyrdet blir tydeligst: Ikke i slagordene, men i kjærligheten som tør å vises.

Så flagg – eller ikke. Men vis kjærlighet. Høyt, tydelig og ærlig.
For der kjærligheten får være størst, der blir det rom for mennesker å puste

Les også: Kjære Gud, ikke la meg være en drittsekk