Pride i praksis

Juni er Pride-måneden. Regnbueflagg vaier fra offentlige bygg, profiler rammes inn på sosiale medier, og debattene går høyt i kirker, på skoler og i nabolag.

For noen er denne måneden en feiring av frihet, synlighet og retten til å elske den man vil. Andre kjenner på uro. Pride forbindes for dem med verdier og ideer de ikke føler tilhørighet til. Midt i dette står mange mennesker som forsøker å være tro mot både andre og seg selv. De ønsker å møte mennesker med kjærlighet og respekt, samtidig som de vil være ærlige om sin egen tro og overbevisning.

Hvordan skal man stå i dette som troende? Kan man bære et symbol som regnbueflagget og samtidig holde fast ved det man tror på? Og hvem trenger egentlig støtten vår mest akkurat nå?

Flagget som skaper uro

Pride-flagget betyr ulike ting for ulike mennesker. For noen representerer det trygghet og aksept. Andre forbinder det med ideologiske standpunkter de ikke kan stille seg bak. Mange kristne kjenner derfor på en uro i møte med Pride. De ønsker å støtte mennesker som ofte føler seg utenfor, men er redde for at støtten skal tolkes som en tilslutning til alt Pride-bevegelsen står for.

Denne spenningen er ekte for mange. Det er et uttrykk for at man vil leve helhjertet og sannferdig. Men her, i denne spenningen, ligger også muligheten til noe viktigere enn riktighet, nemlig kjærlighet.

Hvem er viktigst å støtte?

Det kan være fristende å trekke seg unna når alt virker betent. Når folk tolker alt i verste mening. Når du risikerer å bli misforstått uansett hva du gjør. Men i slike øyeblikk må vi tørre å stille det viktigste spørsmålet:

Hvem trenger deg akkurat nå?

Sannsynligvis ikke personen som roper høyest i kommentarfeltet. Kanskje heller den som går rundt med en uro for ikke å bli fullt ut akseptert. Den som fortsatt kjenner på spørsmålet om det finnes rom for dem også.

Kjærligheten trumfer alltid usikkerheten

Du trenger ikke ha alle svarene. Du trenger ikke stå inne for hver parole i en parade. Du trenger ikke være enig i alt. Men du kan likevel være der, nær, synlig, støttende.

Bær flagget høyt, hvis du vil.

Eller la være. Det viktigste er ikke symbolet i seg selv, men hvordan mennesker opplever å bli møtt av deg. Mange går fortsatt rundt og kjenner på utenforskap, usikkerhet eller frykten for å ikke være ønsket. Da betyr det mye å møte mennesker som utstråler varme, trygghet og respekt.

Folk kommer til å mene forskjellig om Pride. Det kommer ikke til å forandre seg. Likevel kan man velge å møte mennesker med kjærlighet også når man selv står i spenninger og spørsmål.

Hva ville Jesus gjort i juni?

Han ville gått dit hvor mennesker kjenner seg utenfor. Han ville sett dem som blir oversett, lyttet til dem som sjelden blir hørt, og vært nær dem som bærer på skam eller frykt. Han ville ikke kommet for å debattere, men for å elske. For å bringe fred, håp og helhet.

Jesus valgte alltid mennesket foran systemet, hjertet foran holdningene. Og kanskje er det også vår vei. Å være til stede for mennesker. Å møte dem med varme. Å la kjærlighet få synes i måten vi lever og behandler hverandre på.

Til deg som står i skvisen

Du er ikke alene i dette. Mange kjenner på den samme spenningen. Det er ikke alltid enkelt å stå i spørsmål der tro, samvittighet og omsorg for mennesker møtes. Kanskje blir troen tydeligst akkurat der, i måten vi møter mennesker med kjærlighet, nærvær og respekt.

Så flagg, eller ikke. Men vis kjærlighet. Høyt, tydelig og ærlig.

For der kjærligheten får være størst, der blir det rom for mennesker å puste

Les også: Kjære Gud, ikke la meg være en drittsekk