Postkort fra Babylon
Det er ikke kirkens oppgave å «gjøre Amerika (eller noen andre land) stort igjen». Kirkens oppgave er å gjøre kristendommen motkulturell igjen.
Mot slutten av Peters første brev, et brev til troende som bor i de østlige provinsene av Romerriket, sier apostelen kryptisk: «Hun som er i Babylon hilser dere.» Hva mener Peter med denne gåtefulle formuleringen? Hvorfor avslutter han brevet med å referere til en mystisk kvinne som bor i den en gang store, men nå ubetydelige byen Babylon? Svaret på dette spørsmålet handler om den lange og blodige historien om imperier, og om en ny type imperium som nettopp hadde begynt å vokse frem i verden – et nytt imperium der Peter spiller en viktig rolle.
I de hebraiske skriftene er Babylon det profetiske symbolet på imperium. Imperier er rike og mektige nasjoner som, i sin arrogante antakelse om en guddommelig rett til å herske over nasjonene og sin innbilte skjebne til å forme historien, krenker Guds suverenitet. Peter ser på Roma som Babylons samtidige ekvivalent – den nyeste økonomisk-militære supermakten som guddommeliggjør seg selv og hevder en suverenitet som kun tilhører Gud. «Hun» i «Babylon» er Kristi brud, kirken – fellesskapet av dem som gjennom tro og dåp har fornektet den avgudsdyrkende troen på at Roma er verdens frelser og at Cæsar er Herre. I stedet bekjenner de frimodig at det er Jesus som er verdens sanne Herre og Frelser.
Dette er en dristig påstand, mildt sagt! Det er denne kontroversielle og farlige påstanden som med jevne mellomrom førte kristne til fengsel og til Colosseum. Det vil si, frem til kirken i Konstantins tid fant en måte å inngå kompromiss med imperiet og fremme den forvirrende påstanden om at både Kristus og Cæsar kunne være Herre – én i himmelen og én på jorden. Farvel sann Kristusetterfølgelse, velkommen kristendom.
Mot slutten av Peters brev sender kirken i hovedstaden hilsener til de andre utpostene av Kristi rike spredt over de østlige provinsene. Peter skriver postkort fra Babylon. Og hovedbudskapet i hans postkortbrev er å minne de kristne borgerne i Roma om at de ikke lenger er sanne borgere av imperiet, men borgere av Kristi rike – og dermed eksiler i imperiet.
Å leve som politisk borger av Romerriket, men som faktisk borger av Kristi rike, var en krevende balansekunst. Å komme seg gjennom hverdagen i imperiet og samtidig være trofast mot Kristus, krevde vanskelige valg og førte uunngåelig til lidelse – derfor er trofasthet midt i lidelse det gjennomgående temaet i Peters postkort.
Det er historieleksjonen. Historie er bare minnet om det som allerede har skjedd. Historie er ufarlig. Historie er akademisk. Vi kan kjenne til historie, men vi kan ikke leve i den. Likevel tjener vi kristne en levende Herre. Og vår Herre stiller de samme kravene til oss som han gjorde til de kristne i katakombene. Kravene til kristen trofasthet er aldri forhandlingsbare, men de er ofte farlige. Som C.S. Lewis lærte oss gjennom Kristus-skikkelsen Aslan: Jesus er ikke ufarlig, men han er god.
Så jeg skriver mine postkort fra Babylon og oppfordrer kristne som er fanget i rødt, hvitt og blått til å fornekte avgudsdyrkelsen av amerikansk sivilreligion. Amerika er ikke et objekt for ærefrykt – det er bare det siste i en lang rekke av imperier som er her i dag og borte i morgen. Jeg kan elske Amerika slik jeg elsker hamburgere og rock ‘n’ roll, men jeg kan ikke elske Amerika slik jeg elsker Jesus. Amerika som mitt bosted i denne verden er greit, men Amerika som verdens frelser er vranglære.
Evangeliet om den amerikanske drømmen er ikke evangeliet om Jesus Kristus. De er motsetninger. Det er enten Jesu fortelling som gir livet mening, eller Amerikas fortelling – men ikke begge. Lincoln, Reagan, Clinton, Bush og alle de andre kan hevde at Amerika er «jordens siste og beste håp», men det er ikke sant. Det er bare den typen ting imperier sier, men det er også den typen ting kristne aldri må si.
Amerika er mange ting. Det er et land, en kultur, et imperium og en religion. Som land og kultur kan Amerika ofte respekteres, beundres og feires. Men som imperium og religion er Amerika en rival til Kristus. En av grunnene til at kristen disippelgjøring er så vanskelig i Amerika, er at vi prøver å gjøre disipler av mennesker som allerede er grundig disippelgjort inn i en rivaliserende religion. Du kan enten operere under filosofien «America first» eller søke først Guds rike – men du kan ikke gjøre begge deler. Å hevde noe annet er å enten stilltiende eller eksplisitt hevde at Kristus er en tjener for den amerikanske saken. Men som Karl Barth (som visste en ting eller to om farene ved kristen nasjonalisme) lærte oss: Kristus kan ikke tjene en annen sak – Kristus kan bare herske.
Så når Peter skriver sine postkort fra Babylon, refererer han til de kristne borgerne i Romerriket som «fremmede». Det er akkurat slik den bevisste kristne som tilfeldigvis er amerikansk statsborger må tenke om seg selv – en eksil på hovedgata (eller som siste spor på The Rolling Stones’ Exile On Main Street-album – en «Soul Survivor»). Som Daniel og vennene hans Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, må vi finne ut når vi kan tjene med stolthet og glede, og når vi må nekte å bøye oss. Noen ganger kan vi tjene med glede, men andre ganger må vi møte løvehuler og ildovner for å være tro mot Gud.
Fra fødselen av har hver amerikaner blitt formet av det dominerende narrativet som Walter Brueggemann identifiserer som «teknologisk-terapeutisk-militær-konsumerisme». Men kristne er de som har omfavnet det rivaliserende motnarrativet fra korset. Det er ikke kirkens oppgave å «gjøre Amerika stort igjen». Kirkens oppgave er å gjøre kristendommen motkulturell igjen. Når vi løsriver Jesus fra imperiets interesser, begynner vi å se hvor motkulturelle og radikale Jesu ideer faktisk er:
- Fiender? Elsk dem.
- Vold? Avvis den.
- Penger? Del dem.
- Fremmede? Ønsk dem velkommen.
- Syndere? Tilgi dem.
Dette er den typen radikale ideer som alltid vil bli motarbeidet av maktene og myndighetene, men som Jesu etterfølgere er kalt til å omfavne, forkynne og leve ut. I den grad kirken er trofast mot Jesus og hans radikale ideer, i den grad legemliggjør kirken en tro som virkelig er motkulturell.
Dette er mitt postkort fra Babylon.
Les også: Krig er helvete
—
Denne artikkelen er oversatt til norsk med tilatelse fra Brian Zahnd, og ble først publisert på bloggen hans.
Av Hans Eskil Vigdel 
Av Rune Stormark 
Av John Pavlovitz