Om min tvil som pastor

Som enhver uvelkommen inntrenger ble disse tankene umiddelbart kastet på dør. Men mens jeg fortsatt hadde ryggen mot døra banket tvilen på igjen. Bankingen ble til røsking i dørhåndtaket, og røskingen ble til kraftige rykk for å komme seg inn.

Og denne døra hadde ingen lås. Hvis du har prøvd å holde noen ute fra en dør uten lås, vet du hvor utmattende det er.

Til slutt ga jeg opp. Jeg ønsket tvilen velkommen inn, ba den føle seg som hjemme og spurte om den ville ha noe å drikke.

Etter hvert som tvilen min slo seg til ro og gjorde seg komfortabel, vokste min misnøye med min daværende jobb. Noen ganger, når jeg prekte den samme prekenen fire ganger i løpet av en helg til en menighet med rundt 3000 medlemmer, var tvilen jeg følte inni meg til å bli sprø av. De indre stemmene, de som sier «svindler», «hykler» og «feiging», begynte å bli høylytte.

Det var en gruppe jeg var spesielt nært knyttet til. Det var de som deltok på den minste gudstjenesten. De møttes på lørdag kveld, og jeg prekte der nesten hver uke. Og en uke, da jeg skulle til å forrette nattverden, skjedde noe som rørte meg på dypet. En sannhet jeg aldri hadde forstått, ga plutselig mening.

I det øyeblikket bestemte jeg meg for å la denne gruppa på omtrent 200 mennesker komme inn i det rommet i tankene mine hvor tvilen hadde bosatt seg.

«Når vi tar nattverd i kveld, har jeg en tilståelse å komme med», sa jeg, med skjelvende stemme.

«Noen ganger tror jeg ikke. Noen ganger tror jeg ikke at Gud fins. Noen ganger er jeg ikke så sikker på Jesus heller. Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med Bibelen. Og noen ganger har jeg flere spørsmål enn svar.»

Det føltes godt.

«Men det er greit», fortsatte jeg. «Det er greit fordi det er derfor du er her i kveld. Det er derfor jeg møter opp uke etter uke. Fordi når jeg ikke kan tro, tror du på mine vegne. Du tror for meg. Og når jeg kan tro, vil jeg bære din vantro. Det er det som er meningen med å være Kristi kropp».

Og når ikke en eneste person hevet et øyelokk eller himlet med øynene, var det at kristendommen ble ekte for meg. Det var da kirken ble mitt hjem.

Les også: Små frø blir til store trær

Denne artikkelen er oversatt med tillatelse fra Jared Byas, og var først publisert på thebiblefornormalpeople.com.

Les mer av Jared Byas

Love Matters More

How fighting to be right keeps us from loving like Jesus.

Jared Byas