Noen refleksjoner omkring vakre løgner, nakne sannheter og Thomas Neteland

Thomas Neteland er kanskje det nærmeste man kommer et stjerneskudd blant yngre norske predikanter, med forkynnelse på utallige festivaler og konferanser, bokutgivelser og TV-oppdrag for TVL. Men hva står han egentlig for?

En litt umoden avokado

Jeg har tidligere lest hans bok Avokadoeffekten, som jeg også anmeldte for Vårt Land. Hovedinntrykket var først og fremst at den promoterte en form for aktivistisk kristenliv, og jeg opplevde avokadoen som ganske umoden.

Senere har jeg hørt ham tale én gang live. Det var – slik jeg opplevde det – heller ikke mye substans i talen. Det ligger flere taler på Youtube. Der kan enhver selv vurdere kvaliteten. For meg illustrerer de hvor stor forskjell det er på hvordan kommunikasjon oppleves i et lokale i forhold til den distansen som en PC-skjerm skaper.

Nattsvart verden

Nå har han gitt ut boka Vakre løgner og nakne sannheter. Med undertittel: Om hvordan samfunnet, selvet, synden og Satan skjuler sannheten. Det er en ambisiøs bok. Neteland kommer med en kulturanalyse av samfunnet vi lever i, og den er ikke positiv. Han vil at kristne skal stå opp for sannheten, og avsløre tidens og samfunnets vakre – men akk så falske – løgner.

Neteland skal ha ros for sine evner som kommunikator. Han er flink med ord. Har gode eksempler, og ofte treffende poenger. Boktitlene er også blant de bedre i den kristne bokfloraen. Det er nettopp disse evnene som har gjort Neteland ettertraktet som forkynner.

Men et viktigere spørsmål er hva han faktisk formidler. Her minner han meg ikke rent lite om gamle dagers vekkelsespredikanter. De var gode på å svartmale verden der ute, for dermed å la sitt eget budskap om omvendelse stråle desto klarere på den nattsvarte bakgrunnen. Men spørsmålet var ofte hvor godt de egentlig kjente til verden, og om den faktisk var like skremmende og destruktiv som den ble framstilt som.

Overveldende synd

Men er ikke verden skremmende? Er ikke menneskets synd overveldende tydelig? Absolutt! Bare se på hvordan menneskeverdet tråkkes på gjennom kriger og undertrykkelse. Se hvordan stadig flere land omdannes i autoritær retning. Se Israels hensynsløse framferd i Gaza og på Vestbredden. Se Putins raketter som slår ned i boligblokker i Kyiv. Se hvordan et tosifret antall millioner er drevet på flukt i Sudan. Se hvordan menneskeskapte klimaendringer skaper tørke, skogbranner og sult. Det er sannelig ikke vanskelig å få øye på syndens herjinger i verden.

De rike blir rikere, og de fattigere sliter med å overleve. Nettet flyter over av hatprat og rasisme. Vi trenger ikke se lenger enn til vårt eget nabolag for å oppdage synden.

Kjønn og seksualitet

Neteland skriver også om samfunnets synder og løgner. Men alle disse temaene som mest opplagt ødelegger livet til mennesker nevnes knapt i en bisetning. Som i mange konservative kretser handler det stort sett om ting knyttet til kjønn og seksualitet. Og holdningene han tillegger «samfunnet» kjenner jeg knapt nok noen som står for.

Han beskriver for eksempel den nye religionen – selvets religion – som preger det post-kristne menneskesynet:

1. Det finnes ikke noe høyere ideal enn selvdefinert frihet og lykke.
2. Toleranse for andres søken etter selvdefinert frihet og lykke er påkrevd. Ethvert avvik fra denne toleransen kan ikke tolereres.
3. Ubegrenset selvutfoldelse og selvbestemmelse er selvsagt.
4. Alle religioner og tradisjoner, makter og autoriteter som forsøker å begrense selvdefinert frihet og lykke, må omdefineres, dekonstrueres og/eller ødelegges.
5. Moral og disiplin er menneskeskapte strukturer som må utfordres – og aller helst utryddes.

Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner et eneste menneske som vil bekjenne seg til denne «religionen». Det er ikke umulig at det finnes en og annen der ute. Men samfunnet jeg lever i, avisene og bøkene jeg leser, ja, til og med TV-programmene jeg ser, formidler helt andre verdier. Jeg vil hevde at vi tvert imot lever i et ganske overmoralisert samfunn. Media er til dels svært moralistisk. Det som mangler er ofte nåden, ikke moralen. Dostojevskij er kjent for uttalelsen om at der Gud er død er alt tillatt, men stadig mer ser jeg det også slik at der Gud er død er ingenting tillatt.

Det dekadente vesten?

Jeg mener rett og slett det er overflatisk å beskrive vår kultur slik: «Det vi har med å gjøre i dag, er dermed en slags anti-kultur. Vestens grenseoppganger er erstattet med grenseløshet, og selvfornektelse med selvrealisering.»

Det dekadente bildet av Vesten likner på beskrivelsene som kommer fra Kreml, og som rettferdiggjør en hellig krig mot Europa. Og det minner om evangelikale fundamentalisters angrep på det amerikanske demokratiet. For når samfunnet er så ondt, må det jo bekjempes. Jeg mistenker ikke Neteland for å ha noen sympati for vold eller maktmisbruk i Guds navn, men hans samfunnsbeskrivelse kan av noen tas til inntekt for mer ekstreme holdninger.

Neteland mener «liberale kristne har så (stort) behov for å bagatellisere, bortforklare og omdefinere synd». Men kanskje burde han i større grad forsøke med en smule selvkritikk, og spørre hvorfor han har så stort behov for å definere synden han er opptatt av i såpass smale rammer. Hvorfor er han ikke mer opptatt av det som virkelig ødelegger mennesker? For det er neppe at to av samme kjønn er glad i hverandre, eller at en ung mann føler seg mest hjemme i kvinneklær. Jeg tror ærlig talt at Gud har større problemer i verden enn dette.

Handler det om å følge Jesus?

Neteland ble for en tid tilbake spurt på Dagsrevyen hvorfor homofil kjærlighet var galt. Etter min hukommelse svarte han omtrent at det handlet om å følge Jesus. Det vil si at om man ville følge Jesus var det selvsagt at man sa nei til likekjønnet kjærlighet. Det minner meg om hva en venn av meg opplevde på en generalforsamling i Frikirken for omkring 25 år siden da det var spørsmålet om ordinasjon av kvinner som var selve testspørsmålet for bibeltroskap. En av dem som var mot dette sa: «Du skjønner, jeg er så glad i Jesus jeg.» Underforstått: Den som er glad i Jesus er mot kvinnelige prester. Eller er mot skilsmisse og gjengifte, eller er mot likekjønnet kjærlighet.

Det er den samme selvfølgeligheten som også preger denne boka. Bare man er skikkelig hengiven til Jesus, så er det gitt hva man mener. Da faller man ikke for verdens løgner, men holder seg til den nakne sannheten.

Kunne vært meg

Netelands bok er gjennomsyret av faktastoff, samt sitater fra teologiske, filosofiske og vitenskapelige autoriteter. Jeg er faktisk ganske imponert over denne delen av boka, selv om noe kan få preg av «namedropping». Og jeg er slett ikke sikker på at for eksempel filosofen Lars Fr. H. Svendsen vil være like begeistret for hvordan han blir brukt i framstillingen.

Det er mye mer som kunne sies om denne boka. For meg er det forstemmende at en lang rekke kristne profiler gir sine uforbeholdne anbefalinger. Skjønner de egentlig konsekvensene av budskapet?

Det er også en annen erkjennelse jeg sitter med etter å ha lest boka: Denne kunne jeg selv ha skrevet for 35 år siden. Da var jeg like skråsikker på mitt eget budskap. Jeg ville elsket å sitere filosofer, forfattere og teologer. Jeg var litt for høy på eget selvbilde, og hadde lave tanker om samfunnet generelt og de som mente noe annet enn meg spesielt. Ofte har jeg vært lykkelig fordi jeg ikke skrev min første bok før jeg nærmet meg 40.

Kanskje hadde Thomas Neteland hatt godt av å ha flere folk i sin nærhet som utfordret hans formidling og hans verdier? De fleste av oss trenger en heiagjeng en gang iblant, men ingen bør omgis av ja-folk hele tiden. Ekkokamre gir sjelden god effekt for verken tenkning eller selvkritikk.

Eller for å sitere Thomas Neteland: «Fortere enn man rekker å skifte sokker har man havnet i en polariserings-loop, hvor ekkoet av egne overbevisninger til slutt overdøver alt som kan minne om nyanser.» Amen!