Når tro blir kontroll

Mange har sett dokumentaren «Under Guds øye», som tar oss med inn i miljøet rundt Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad. Vitnesbyrdene fra tidligere medlemmer er sterke, og beskriver et fellesskap preget av maktmisbruk, sosial kontroll og frykt.

For mange av oss vekker dokumentaren minner og gjenklang fra egne erfaringer – selv om de ikke var like ekstreme.

Et fellesskap med to sider

Jeg vokste selv opp i et pinsekarismatisk miljø. Barne- og ungdomsmiljøet var stort, varmt og levende, og troen på Gud var en naturlig del av både hverdagen og fellesskapet. Troen ga retning, mening og trygghet – og det er mye ved dette jeg er takknemlig for.

Men det fantes også en annen side. Det var sterke ledere i menigheten, og vi hadde stor tillit til dem. Jeg trodde virkelig at de hadde en nærere og mer direkte kontakt med Gud enn det vi andre hadde. Det ga dem makt – og den makten ble brukt på ulike måter.

Forkynnelsen og undervisningen var en sentral del av livet i menigheten. Og selv om mye var godt og oppbyggende, var det også preget av tydelige pekefingre og et strengt syn på hva som var «rett» og «galt». Ofte opplevdes prekenene både som moraliserende og dømmende, der det «Gud sier og mener» traff hardt i et ungt liv.

Når «Gud har sagt at du må…»

Som tenåring ble jeg ofte møtt med setninger som:

• «Gud har sagt at du må…»
• «Gud vil ikke at du skal…»
• «Du må omvende deg, ellers…»
• «Du lever i synd…»

Slike uttalelser kom fra ledere vi stolte på – mennesker vi trodde talte på vegne av Gud selv. Og det gjorde noe med meg som ung, sårbar og søkende: Det skapte dårlig samvittighet, frykt, skam og en følelse av aldri å være god nok.

For hvem tør egentlig «motsi Gud»?

Skam, skyld og stillhet

Det ble formidlet – både sagt og usagt – hvordan man burde være for å være en «god» kristen. Det handlet om alt fra klesstil og oppførsel, til seksualitet, valg av ektefelle, og hvem man kunne være venner med.

Å velge annerledes hadde konsekvenser. Man kunne bli holdt utenfor fellesskapet, fratatt ansvar – eller advart om at man var på vei bort fra Gud. I noen tilfeller ble helvetet brukt som skremsel, dersom man ikke «vendte om».

Dette satte en standard som jeg, og jeg tror flere med meg, opplevde som umulig å leve opp til. Resultatet ble skam, skyld og utenforskap. Jeg kjenner flere som har vokst opp i slike miljøer som senere har tatt avstand fra kristen tro – ikke fordi de nødvendigvis har mistet troen, men fordi de ble såret av fellesskapet som skulle gi dem kjærlighet og frihet.

En lang liste av «synder»

Gjennom ulike perioder i pinsebevegelsens historie har lista over hva som var synd vært lang. Eksempler som kinnskjegg, bukser på kvinner, trekkspill, trommer, alkohol, kortspill, dans og «verdslig» musikk ble brukt som måleverktøy på om man var «ren» nok til å delta i tjeneste eller få tillit.

Dette handlet ikke bare om regler. Det handlet om tilhørighet og verdi. Mange ble stående utenfor fordi de ikke passet inn i rammene som var satt.

Når går tro over i kontroll?

Spørsmål jeg sitter igjen med er:

Når går forkynnelse og åndelig veiledning over i maktbruk?
Når blir idealisme og tro til kontroll og åndelig overgrep?

Forkynnelse i seg selv er ikke farlig. Troen kan være en kraft til liv, håp og forvandling. Men når enkeltpersoner gis uinnskrenket autoritet til å snakke på vegne av Gud, uten rom for spørsmål, nyanser eller selvrefleksjon – da er vi på farlig grunn. For snakket de virkelig på vegne av Gud – eller på vegne av seg selv og sin tolkning?

Det er en realitet at ingen mennesker har direkte adgang til Guds vilje uten tolkning. Selv når noen siterer Bibelen, gjør de det med et filter i form av

• sin kultur
• sin teologi
• sitt kjønn, språk, historie og samfunn

Det kan gjøre det farlig når noen sier ting som om det er én fasit – og utelukker andre måter å tro eller leve på. Og når noen snakker på vegne av Gud som en autoritet over andre, bærer de et enormt ansvar. Misbruk av det ansvaret er ikke bare feil – det er farlig.

Konsekvensene for de som opplever dette kan være alvorlige:

• Skam
• Selvforakt
• Tap av autonomi
• Troskriser
• Psykiske lidelser

Jeg opplever at det snakkes lite om sårene mange har med seg fra slike kristne miljøer. Og jeg mener at vi trenger at kristne ledere lytter til dem som har blitt skadet, og erkjenner at tro – når den blandes med kontroll og frykt – kan bli alt annet enn frigjørende.

Jeg skriver ikke dette for å kaste noen under bussen, men tenker at det er på tide å lytte. Og på tide å ta ansvar – for å skape et rom der mennesker kan finne tilbake til en tro som ikke binder, men frigjør.

Kristen tro er i sitt vesen en invitasjon, ikke et overgrep. Tro skal gi frihet, ikke frykt. Relasjon, ikke kontroll.

Les også: Tro, traumer og trygghet

Anbefalt lesning

Det store sviket

Når narsissisme inntar menigheten.

Ørjan Aarmo og Merethe Dahl Turner