Når kirken mister makt

Helt siden 400-tallet e.Kr har forholdet mellom kristendom og makt vært et tema. Da Romerriket begynte å vakle, og til slutt falt sammen i år 476, var det mange som spurte seg hva som ville skje med kirken og kristendommen. Kirken hadde knyttet tette bånd til romersk maktapparat og samfunnsliv, og kristendommen var statsreligion. Hvordan skulle kristendommen nå videreføres, uten disse offentlige strukturene? En løsning som fikk stor betydning for kirkens videre liv ble utformet av kirkefaderen Augustin (354-430 e.Kr.).

Hva skal kirken være?

Augustin mente at kirken ikke var avhengig av politiske strukturer for å utføre sitt oppdrag. Guds rike bygger på sin egen logikk, og den sanne kirken vil dermed prege verden uansett hvordan de kulturelle forholdene måtte være. I en tid med stor uro og bekymring for at kristendommen skulle tape terreng utformet han en tenkning rundt kirkens samfunnsoppdrag som var inspirert av det Jesus sa da han ble tatt til fange og ført inn for den romerske stattholderen Pilatus: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt» (Joh.18,36). Ut fra denne holdningen formet Augustin ideen om at det finnes en grunnleggende forskjell mellom det han kalte Verdens by, Civitas terrana, og Guds by, Civitas Dei.

Augustin var ikke redd for at kirken skulle miste politisk makt. Han hadde sett hvordan de kristne fellesskapene tiltrakk seg mennesker av helt andre årsaker. Det viktigste kjennetegnet på Civitas Dei var kjærligheten til Gud og alle mennesker. I kirken representerte folk ikke bare seg selv, men et universelt fellesskap av mennesker på tvers av kulturelle og individuelle forskjeller. Kongsmakten innebar å være alles tjener. I Civitas terrana var folk mest opptatt av seg selv og sin egen klan. Man dyrket makt og stolthet, og representerte kun egne etniske og nasjonale interesser. Kongsmakten innebar å kjempe for sin egen gruppe.

Tro på staten eller tro på Gud?

Inndelingen kan virke teoretisk. Men i realiteten peker Augustin på en dyp kløft som har fulgt kirken gjennom historien, og som blir spesielt synlig når ting tilspisser seg. Den tsjekkiske sosiologen og presten Tomas Halik beskriver to retninger religiøse ofte tyr til under press. Enten kan troen på egne overbevisninger og privilegier føre til blindhet for Guds universelle kjærlighet. Eller så kan tilliten til Gud føre til et fornyet syn på mennesket og verden. For Halik, som for Augustin, er det bare interessant for kirken å ha makt dersom den kan brukes til å tjene de fattige og undertrykte slik Jesus gjorde.           

Kristne skal naturligvis engasjere seg politisk. Spørsmålet er hva man ønsker å kjempe for. Når politiske aktører lar seg begeistre av amerikansk nasjonalisme er det all grunn til å være skeptisk. Rå maktpolitikk har aldri vært forenlig med kirkens visjon om nestekjærlighet. Jesus sine ord til stattholderen Pilatus – «min makt er ikke av denne verden» – vitner om at det finnes en annen vei og en annen logikk. Det var denne veien Jesus sine disipler valgte å følge, og det var den som ble idealet for den kristne bevegelsen etter Romerrikets fall.

Håpet ligger i å gjenfinne seg selv

Kulturelle brytninger gjør at ting settes i spill. Opp gjennom tidene har kristendommen blitt misbrukt av mektige ledere, og i perioder har kirken selv bidratt til kynisk maktbruk. Det er mye lærdom å hente, særlig i vår tid hvor kristendommen igjen har blitt høyaktuell som politisk virkemiddel. I frykt for at kristendommen skal miste status i samfunnet, er det fort gjort å gripe til metoder som tilhører Civitas terrena. Kongsmakten i Civitas Dei kan synes svak og hjelpeløs i en kaotisk og truende verden. For mange har Charlie Kirks organisasjon Turning Point og America First-bevegelsen blitt et kristent svar på verdens kaos. For andre skurrer det ganske kraftig når innflytelsesrike aktører bruker kristendommen for å bygge opp under nasjonalstaters politiske agenda. Jesus fra Nasaret passer ikke inn i en sånn verden. Han søkte ikke makt, men mot til å stå opp for noe større.

Kirken vil alltid finne nye måter å være kirke på. Noen ganger må den frigjøres fra rådende maktstrukturer for å gjenfinne seg selv. Kirken har vist seg å styrke sin posisjon i brytningstider. Ikke som politisk aktør, men som formidler av fellesskap, håp og åndelige praksiser. I fremtiden kan det hende at kirken vil se annerledes ut enn det vi tradisjonelt forbinder den med. Da er det ikke sikkert alle vil kjenne den igjen, men et godt tips er å se etter tegn på barmhjertighet, nestekjærlighet, åpenhet og likeverd. Ifølge Jesus er kirken å finne der dette praktiseres (Matt.25,31-46).  

Les også: Kirken: Fortrolig og fremmed