Når Gud skjenker ny vin

I mange år var jeg overbevist om at kristendommen ikke hadde plass til et menneske som meg. Så oppdaget jeg at det kanskje ikke var troen jeg hadde vendt ryggen til, men måten jeg hadde lært å forstå den på.

Jeg kjøpte meg en bibel i 2011. Jeg jobbet som lærer på en katolsk skole i Oslo, og kjente at det var noe som beveget seg i meg, en liten bekk av lengsel som hadde begynt å sildre der inne et sted. Men jeg ante ikke hvor min gamle bibel hadde blitt av. Kanskje lå den i en eske på loftet. Kanskje hadde den gått tapt i en av et uendelig antall flyttinger. Så jeg kjøpte en ny. Men etter å ha lest litt her og der, merket jeg at den gamle motstanden og kraftløsheten kom tilbake.

Der var den forhatte forvirringen og sårheten igjen. Uroen. Irritasjonen over alle de gamle historiene kom tilbake. Jeg husket alle grunnene for at jeg puttet den gamle i en eske. Så jeg tok den nye og puttet den i en eske også. Og så gikk det enda noen år.

En merkelig dag i desember i fjor tok jeg den fram igjen. Den fikk en runde med støvkluten, og siden har jeg ikke klart å la den ligge.

Nå er det høst, og jeg sitter i sofaen og leser om at Jesus forvandler vann til den fineste vin. Dette er det første underet Jesus gjør i Johannesevangeliet. Jo mer jeg fordyper meg i alle fortellingene, jo mer får jeg lyst til å dykke enda dypere inn. Jeg vil lytte etter budskapet under ordene og bildene som tegnes opp for oss.

For jeg prøver å finne ut av hva alt sammen betyr for meg og livet mitt.

Martin Lönnebo skriver i sin nydelige bok Bibelens perler: «Det er nå. Det er til meg.»

Boka hans er et av verktøyene jeg bruker når jeg lærer meg å lese Bibelen på en måte som har røtter helt tilbake til de første kristne og oldkirken. De leste ikke bare fortellingene som historiske hendelser, men også billedlig, på jakt etter den tidløse visdommen som ligger i dem. Denne måten å lese på finner vi både hos Jesus, Paulus og kirkefedre som Origenes og Augustin. Lönnebo er opptatt av at selv om historisk kunnskap er viktig, så må Bibelen også få tale til oss her og nå. Og hvordan vet vi om vi har forstått noe vesentlig? Ved å se på fruktene av vår forståelse. Fører det til større kjærlighet, fred og barmhjertighet? For Bibelen skal ikke bare gi oss kunnskap om Gud. Den skal forvandle oss.

«Det er nå. Det er til meg.»

Fra vann til vin

La oss ta turen tilbake til bryllupet i Kana. Vinen tar slutt, og Jesus ber tjenerne fylle seks store steinkar med vann. Det er ikke hvilke som helst kar. De ble brukt til jødenes renselsesritualer. Og vannet i disse karene forvandler Jesus til vin. Ikke bare til en hvilken som helst vin, men til en vin som er bedre enn den de hadde servert tidligere.

Jeg har tenkt på dette som et bilde på fornyelse. Jesus kommer ikke for å forkaste alt som har vært. Han tar utgangspunkt i det som allerede finnes, og forvandler det til noe nytt.

Så kommer jeg plutselig til å tenke på noe annet Jesus sier. Om ny vin og gamle skinnsekker.

«Ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker», sier han (Mark 2,22). For den nye vinen gjærer og utvider seg, og de gamle skinnsekkene vil sprekke. Ny vin må fylles i nye skinnsekker.

Hva om disse to fortellingene kan hjelpe oss til å forstå noe av det samme?

I Kana forvandler Jesus innholdet. Vannet blir til vin. Men i fortellingen om skinnsekkene er det ikke nok at vinen er ny. Også det som skal romme den, må være i stand til å ta imot den.

Kanskje Jesus ikke bare kommer for å gi oss en ny forståelse av Gud. Kanskje han også vil forvandle selve måten vi er i stand til å forstå Gud på.

Den gamle er best

Og så kommer det et vers hos Lukas som jeg synes er særlig interessant:

«Og ingen som har drukket gammel vin, har lyst på ny. Han vil si at den gamle er best» (Luk 5,39).

Jesus sier altså ikke nødvendigvis at den gamle vinen er best. Han sier at den som er vant til den gamle, synes den er best.

Det er jo ikke så vanskelig å forstå.

Den gamle vinen er trygg. Den representerer det vi har lært, det vi har vokst opp med, og kanskje det vi har bygget hele vår forståelse av Gud og frelsen på.

For noen mennesker er denne tryggheten helt avgjørende. De har lært at den rette troen må bevares, og at det å bevege seg bort fra den kan få alvorlige konsekvenser. Jesus sier jo også at den som holder ut til enden, skal bli frelst (Matt 24,13).

Men hva betyr det egentlig å holde ut? Betyr det å holde fast ved enhver forestilling vi har arvet? Eller betyr det å holde fast ved Kristus, også når han utfordrer det vi trodde vi visste?

Jeg tror dette spørsmålet er viktig.

For hvis et menneske har lært at det å stille spørsmål ved den tradisjonelle forståelsen av Gud, er det samme som å sette sin frelse i fare, vil enhver ny tanke kunne utløse en alarm. Det som for én person oppleves som en utvidelse av gudsbildet, kan for en annen oppleves som forførelse.

Og da hjelper det kanskje ikke å komme med enda flere argumenter. Heller ikke om argumentene er gode, eller om de er hentet fra Bibelen.

For den nye vinen kan ikke tas imot.

Jeg tenker at dette kan gjelde både religiøse systemer og oss som enkeltmennesker. Kirker og trossamfunn kan bli så opptatt av å bevare sin lære at de mister evnen til å gjenkjenne noe nytt. Men det samme kan skje med meg. Jeg kan bli så overbevist om at jeg har forstått hvem Gud er, at jeg ikke lenger er villig til å la ham overraske meg.

Og her må vi også huske at Jesus selv var jøde. Det er ikke sånn at den gamle vinen representerer en dårlig jødedom som må erstattes av en bedre kristendom. Disse fortellingene bør først og fremst få oss til å undersøke vår egen tro, våre egne tradisjoner og vår egen motstand mot forandring.

Paulus skriver om å bli forvandlet ved at sinnet fornyes (Rom 12,2). Det er et interessant uttrykk. Forvandlingen handler ikke bare om hva vi mener, men om selve måten vi tenker på.

Å slutte å slåss

Og kanskje er det ikke vi som skal gjøre skinnsekkene nye i det hele tatt. Det er Gud som gjør det.

For jeg tror ikke vi kan argumentere et menneske ut av frykten for å tro feil. Hvis hele gudsbildet vårt bygger på at vi må passe oss for vranglære og forførelse, vil selv de vakreste tankene om Guds kjærlighet kunne oppleves som en trussel.

Hvis vi ønsker at andre skal oppdage en Gud som er større enn forestillingene de har vokst opp med, må vi vise dem noe av denne kjærligheten i praksis.

Med tålmodighet, raushet og respekt. Men også med en ydmykhet som gir rom for at det er vi selv som trenger å bli forvandlet.

Jeg skriver dette med et bakteppe av min egen erfaring. I mange år følte jeg at jeg ikke passet som kristen. Jeg kjente den gamle vinen, men klarte ikke å drikke den. Det var så mye ved den kristendommen jeg hadde møtt som jeg ikke kunne forene med det jeg selv trodde var rett og sant.

Og så skjedde det noe. Jeg møtte andre mennesker, andre måter å forstå troen på, og et kristent landskap som hadde forandret seg siden jeg forlot det. Her fant jeg noe som føltes ekte og troverdig, men som samtidig krevde at jeg endret kursen i livet mitt fullstendig.

For det er en misforståelse at den som åpner seg for en ny forståelse av Gud, dermed mener at alt er tillatt. Det er en innvending jeg ofte møter fra dem som foretrekker den gamle vinen. Som om en tro som legger større vekt på kjærlighet og inkludering, nødvendigvis er en tro som stiller færre krav.

Men å ta opp sitt kors og følge Kristus er ikke å velge den enkleste veien. Det er et radikalt valg. Det utfordrer oss til å gi avkall på noe av vårt eget, til å elske også når det koster, og til å møte mennesker med en raushet som ikke alltid faller oss naturlig. Det handler ikke om at alt er likegyldig, men om at kjærligheten får konsekvenser.

Jeg kom ikke tilbake fordi jeg endelig hadde lært meg å like den gamle vinen. Jeg kom tilbake fordi noe i meg ble forvandlet i møte med det nye.

Jeg tenker at vi som ønsker å fortelle om en Gud som elsker uten å sette grenser for hvem som får komme, har et særlig ansvar. Vi må passe oss så vi ikke blir like bastante som dem vi selv utfordrer. Det hjelper lite å forkynne raushet hvis vi ikke klarer å vise den overfor mennesker som tror annerledes enn oss. Også de som holder fast ved den gamle vinen, trenger å bli møtt med kjærlighet.

For det er ikke vår oppgave å forvandle andre mennesker. Det er Guds.

Som min kloke far skrev til meg nylig:
«Det er ikke vi som skal klare det. Vi skal slutte å slåss, og overlate saken til Kristus.»

Les også: Fra flat Bibel til Guds levende ord

Hva tenker du om denne teksten? Del gjerne!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *