Når Gud blir overgriper
Kan det å snakke om Gud som voldsutøver hjelpe oss med å forstå hvor skadelig en usunn tro og kirke kan være, og hjelpe de utsatte med å møte seg selv med forståelse og kjærlighet?
Vil man ta troen på alvor, må man også ta på alvor makten man har til å påføre andre traumer i Guds navn. Hvorfor er det viktig at vi tør å snakke om at noen opplever Gud som overgriper og voldsutøver? Fordi reaksjonene vi ser hos mennesker som opplever religiøse traumer, er de samme som man ser hos dem som opplever vold i nære relasjoner. Ofte blir disse menneskene omtalt som avhoppere og frafalne, uten at man forstår at reaksjonene er naturlige traumeresponser. De blir fortalt at de ikke tar troen på alvor, mens helsevesenet og hjelpeapparatet på sin side ikke forstår hvordan man skal hjelpe, fordi de ikke har noe begrep om, eller innsikt i, smerten man kan bli påført i et religiøst miljø.
Hvordan kan jeg egentlig sitte her og påstå at Gud er en voldsutøver? Fordi hvis vi fortsetter å holde fast på visse tolkninger av Bibelen, teologier og kirkekultur, så er det akkurat det han har potensialet til å bli. La meg illustrere ved å bruke den kjente metaforen om Gud som far:
Forskjellen på en kjærlig og voldelig far
Man ville ikke kalt det en kjærlig far hvis et barn hele tiden levde i frykt for å bli torturert hvis det ikke fulgte alle farens regler. Dette kalles for latent vold. Latent vold er den skjulte trusselen om hva som kan skje hvis man gjør noe feil. I dette tilfellet som å tråkke feil, si feil, tenke feil, føle feil, gjøre feil, være feil. Flere fagpersoner mener at denne typen vold er verre enn fysisk vold. Det som går på psyken gjør mer skade.
Dersom noen hele tiden lever i frykt hjemme, ville man sagt at denne personen var i et psykisk voldelig hjem. De opplever vold i nære relasjoner. Det å være kjærlig en dag og truende den neste, er et vanlig mønster i voldelige relasjoner. Det skaper traume-bånd og en avhengighet til voldsutøveren som gjør det vanskelig å komme seg vekk. Man blir avhengig av den skadelige relasjonen for å overleve. Man blir fortalt om en Gud som elsker deg så høy at han er villig til å dø for deg, samtidig som han sender deg til helvete og evig pine hvis du ikke følger alle hans lover og regler.
En far som overvåker og dømmer deg for tankene og følelsene dine som skjer inni kroppen din, tråkker over en personlig grense hvis han mener han skal ha tilgang på disse. En trygg far overvåker ikke barnet sitt, og er heller ikke på konstant leting etter feil. En sunn far gir barnet tryggheten til å dele selv det det ønsker, han presser ikke med skam og trusler.
En sunn far lar et barn prøve og feile, prøve og feile. Lære av sine feil. En sunn far vet at barnet sitt kun er et menneske, med menneskelige behov og mangler, som hele tiden lærer – og som lærer best i trygge, skamfrie, omgivelser.
En far eller person som påstår at de kjenner deg bedre enn deg selv, utfører en form for gaslighting. De tar kontroll over virkeligheten din og får deg til å tvile på deg selv. Når du tviler på deg selv, er du lettere å kontrollere.
En trygg far hjelper deg med å lytte til deg selv, kjenne etter egne grenser, legge merke til hva som gir deg glede, hva som gjør deg trist eller hva som gjør deg sint. Han hverken kan eller skal bestemme over følelsene dine. Han skal veilede deg til ikke å skade andre når følelsene blir for vanskelige. Han skal hjelpe deg med å gjenkjenne det når grensene dine blir tråkket over, beskytte deg når du ikke klarer det selv, og hjelpe deg til å si i fra så du lærer å beskytte deg selv. Han skal ikke tråkke over dine grenser og presse deg til ting du ikke vil.
En trygg far hjelper deg til å stole på deg selv og valgene du tar. En far du må skjule deler av deg selv for, så han ikke skal vise vrede og bli sint, og som det ikke er trygt å være seg selv rundt, er ikke en god far.
Det er godt kjent i traumemiljøet at det å måtte skjule sider av seg selv for ikke å miste relasjonen til familien/flokken, forårsaker traumer. Det er vondt, det tar masse energi, det skaper dyp skam og man kan ende opp med å gå rundt med konstant frykt.
Konsekvensen av traumer er at vi mister kontakten med oss selv og følelsen av tilhørighet med dem rundt oss. Vi kjenner oss helt alene og mister kontakten med følelsene våre – også kjærlighet. Det er et paradoks i seg selv når man blir fortalt hvor viktig det er å kjenne seg elsket av Gud.
En far som sier «Se alt jeg har gjort for deg, og så behandler du meg slik!» er ikke en god far. Det er en far som påfører skyldfølelse og skam. Å bruke skyld og skam for å få et barn til å oppføre seg som de vil, skader barnet.
Konstant skam skaper relasjonelle traumer og dype sår. En god far bruker ikke kortet «Se alt jeg har gjort for deg» for å få et barn til å oppføre seg. Barnet hadde verken et valg om å bli født, eller hvem det skulle få som foreldre. Barn står ikke i en takknemlighetsgjeld til foreldrene.
En god far tester ikke hvor mye vondt et barn kan tåle, og om barnet fortsatt elsker faren sin på tross av alt han tillater å skje. Han er med barnet i alt det vonde. Han tillater ikke at andre gjør barnet vondt for å teste om barnet fortsatt elsker og stoler på ham. Det er en voldsutøver som sier «Jeg påfører deg denne smerten fordi jeg elsker deg». Eller som sier «Du fortjener egentlig å dø og at sjelen din brenner i helvete for alltid». Det er en voldsutøver som sier «Jeg elsker deg så høyt, men kun hvis du forandrer deg og gir meg hele ditt fokus – hvis ikke straffer jeg deg». Det er en voldsutøver som minimerer livet ditt, som skal kontrollere alle valgene dine og økonomien din, og hva du gjør med livet ditt.
En far som krever å bli takket hver dag, som krever at vi snakker stort om hvor flott og fantastisk han er, eller som krever at vi forteller alle om alt det gode han har gjort for oss, priser ham opp i skyene, og som blir sint hvis bildet av ham blir forvrengt – det er en far med narsissistiske trekk. Det er en far som er mer opptatt av fasaden utad og som mangler empati. Det er ikke en sunn og god far. En god far viser respekt, skaper trygghet og tillit. Det er det som er kjærlighet.
Gud blir assosiert med volden
Så hvorfor tenker jeg at vi bør snakke om Gud som voldsutøver og ikke menneskene som utfører denne volden? Fordi disse menneskene gjør det i Guds navn. De er tydelige på at de representerer Gud. De forteller om Ham. De siterer Bibelen og er klare på at dette er Guds tydelige ord. De forteller oss hvordan Gud er, og sier at det å kritisere dem går i mot Gud. Gud blir ansiktet på volden. Kroppen vår, den som opplever smerten, vil assosiere Gud med smerten, fordi man er blitt fortalt at det er Gud som gjør dette.
Hvis man i tillegg opplever seksuelle overgrep fra en som utfører det i Guds navn, eller som er en representant for Gud, så blir Gud også en overgriper. Det er jo Gud som forårsaker dette. Det er Gud som har gitt kommandoen. Han er den høyeste makten som man ikke kan motsi uten straff.
Det krever mot å ta det innover seg
Jeg tror vi må tørre å snakke om Gud som voldsutøver og overgriper. Tørre å ta innover oss hvor skadelig tro kan være. Tørre å ta innover oss hvor mye makt man har når man utfører handlinger i Guds navn. Tørre å ta troen og Gud på alvor.
Jeg tror det kan skape en bedre forståelse av skadeomfanget, hvis man sammenligner sårene som assosieres med Gud, med det å oppleve vold i nære relasjoner. Da har man noe mer konkret å forholde seg til. Man kan få ordforrådet som trengs for å både forstå seg selv og for å få den hjelpen man trenger. Likevel krever det mot å ta innover seg at man har blitt utsatt for vold.
Åndelig vold forårsaker traumesymptomer
Mange som har opplevd det jeg kaller åndelig vold, får traumesymptomer. De unngår steder og personer som minner om smerten. De får flashbacks. En lukt, et ord, en bibel, et bibelsitat – og plutselig er de tilbake i det vonde, selv om det er flere år siden det skjedde. De kan ha en konstant oppfattelse av fare. Frykten for å gjøre feil, for å komme til helvete kan fortsatt påvirke hverdagen i stor grad. Skammen man kjenner på, kan gjennomsyre livet. Det er noe fundamentalt galt med meg. Man går rundt og føler på angst, tristhet, depresjon, skyld og sinne, som igjen påvirker hvordan man fungerer i hverdagen. Vi kan ikke ta lettvint på dette, for det er diagnosekriteriene til den alvorlige traumediagnosen kompleks PTSD (posttraumatisk stresslidelse).
Man oppfordrer ikke et voldsoffer til å fortsette og være i nærheten voldsutøver
Hvordan kan man forvente at man skal elske en person som oppfører seg som en voldsutøver? I andre situasjoner ville man kalt det galskap. Man vil heller ikke forvente at en som har opplevd vold i nære relasjoner, skal tvinges tilbake til miljøet eller til det som minner om overgriperen. Det kan være re-traumatiserende. Altså skape enda dypere traumer. Kanskje kan det være lettere å møte seg selv med omsorg, hvis man ser på følelsene sine som naturlige reaksjoner på å ha vært utsatt for vold?
Hvis Gud er kjærlighet, skal ikke livet føles som et helvete
Midt i min egen troskrise var det én ting jeg valgte å holde fast ved: Gud er kjærlighet. All annen teologi kastet jeg opp i vinden, fordi jeg vet at det finnes tusen forskjellige tolkninger (jeg har studert teologi). Samme hvor mye man påstår at det kun finnes én sannhet, vil vi alltid være påvirket av egen kultur og oppvekst når vi leser Bibelen. Til og med hva sannhet er, er et filosofisk spørsmål.
Jeg valgte å tenke at en kjærlighetens Gud er en traume-sensitiv Gud. En traume-sensitiv Gud ville ikke blitt skuffet eller sint hvis jeg fikk angst av å lese en bibel, være på gudstjenester, eller være rundt andre mennesker som gjorde smerten verre. Han ville ikke presset meg til ting som gjorde meg deprimert, tok vekk håpet slik at tilværelsen ble håpløs. Han ville sagt «Det er lov å ta avstand. Jeg forstår hvorfor du trenger det». Han ville tatt smerten min og det som hadde blitt gjort mot meg, på alvor. Han ville ikke presset seg på, men sagt «Jeg er her hvis du trenger meg». Han ville ikke sagt «Jeg vet best», men i stedet «Lytt til kroppen din» (han har jo tross alt skapt den med et indre kompass). Han ville stolt på at jeg kan ta gode valg for meg selv (han skapte oss jo tross alt med en fantastisk kropp og hjerne). Han ville ikke forårsaket enda flere traumer eller ignorert smerten jeg har blitt utsatt for ved å kreve at jeg deler alt med ham (og påføre meg enda mer skam), at jeg må gi slipp på meg selv og det som gir meg livskraft, presse meg til ting jeg er ukomfortabel med, ikke orker eller ikke vil. Han ville heller ikke truet med evig straff og pine. Sånn gjør man bare ikke.
En sånn Gud vil i alle fall ikke jeg tilbringe en evighet med. Det høres mer ut som et helvete – og det er akkurat sånn det er å leve med en voldsutøver. Det er å leve i et helvete.
Les også: Tro, traumer og trygghet
Anbefalt lesning

Det store sviket
Når narsissisme inntar menigheten.
At den er så viktig at den burde leses av alle!!
Tusen takk, det setter jeg pris på å høre.
Veldig bra skrevet!
Tusen takk, det setter jeg pris på å høre.