Når Gud blir borte

I desember 2021 ble jeg innlagt på sykehuset med covid-19. Jeg ble etter noen dager så dårlig at jeg ble lagt i respirator. Etter å ha ligget på sykehus i fire uker og vært mer eller mindre døden nær, ble jeg sendt på rehabilitering i fire nye uker før jeg endelig kom hjem. Det jeg ikke var forberedt på var det som ventet meg da. Jeg opplevde å få en kraftig psykisk reaksjon med angst. Men det som nesten var like ille som angsten, var å oppleve at Gud ble borte for meg. Jeg ropte til Gud i min angst, men det var som om bønnen ikke engang nådde taket. Det var totalt stille fra Gud sin side. Dette førte meg inn i en tillitskrise i mitt forhold til Gud. Da jeg trengte ham som mest var han ikke der. 

Det som holdt meg i live det året dette sto på, og gav livet en viss mening midt i det hele, var at jeg fikk tatt opp en gammel hobby: å tegne og male. Dette, sammen med en god psykolog, fikk meg etter hvert tilbake på bena. Angsten er ikke borte, men jeg har lært å håndtere den på en bedre måte enn jeg gjorde før. Tillitskrisen i mitt forhold til Gud var derimot ikke over. Hvordan kunne jeg stole på Gud når han ikke var der for meg når jeg trengte det som mest? 

Sakte, nesten umerkelig og over lang tid, uten at jeg vet helt hvordan det skjedde, begynte min tillit til Gud å komme tilbake. Jeg innså at det som hadde gitt meg mening, å tegne og male, var en «livbøye» fra Gud i en ellers vanskelig periode av mitt liv. Nylig gikk det også opp for meg at Jesus hadde opplevd akkurat det samme som meg. Da Han trengte Gud som mest opplevde han også at Gud var borte. «Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg», ropte han ut på korset. Opplevelsen av å være forlatt av Gud  er ikke noe bare jeg har opplevd. Jesus opplevde det, og flere andre har også hatt den samme erfaringen. Som for eksempel Moder Teresa som levde store deler av sitt liv i en opplevelse av mørke og gudsfravær, slik det kommer frem i boka Kom og vær mitt lys.

Erling Rimehaug forteller om sin opplevelse av gudsforlatthet i boken Når Gud blir borte. Jobs bok handler også om Guds fravær, og i Salmenes bok finner vi også flere erfaringer av Guds fravær, som for eksempel i Salme 10,1: «Hvorfor Herre er du så langt borte, hvorfor skjuler du deg når folk er i nød?» Kanskje er slike opplevelser vanligere enn vi tror og kanskje er det nettopp derfor viktig å løfte frem slike erfaringer. Samtidig vil jeg understreke at å si at Gud er borte er et utrykk for antropomorfisme (å tillegge det som ikke er menneskelig, for eksempel Gud, menneskelige egenskaper). Gud er allestedsnærværende og blir ikke borte, men i alle mine følelser og i min erfaring var han fraværende.

Min tillit til Gud er tilbake nå, selv om den er skjør, men jeg er ikke den samme som før. Jeg har mange spørsmål til Gud og om Gud som jeg aldri før har stilt. Jeg stiller blant annet spørsmål ved ting som fortapelsen, og om hvordan vi skal forholde oss til Bibelen, for å nevne noe. Men jeg tror at Gud tåler mine spørsmål. Samtidig er kontemplativ bønn blitt viktigere for meg enn noen gang før. Å møte Gud i stillheten er på mange måter helbredende. 

Gud var borte for meg, men nå møter jeg ham i stillheten, på gudstjenesten i Langhus kirke, og under kirkekaffen. Og ikke minst har det å oppdage Re:tro vært en kilde til gjenkjennelse i det landskapet jeg har befunnet meg i de siste årene.

Les også: I mørke går vi, i mørke