Misforstått overgivelse

I den velpolerte teksten i Vårt Land 29.05.26 forsvarer de standpunktene i en polarisert svart-hvitt fortelling. Kan den sterke lengselen etter å legge hele livet under Jesu herredømme føre oss på avveier?

Jeg har selv levd et slikt overgitt kristenliv, med høy meningstetthet og klar retning, samt tydelige forståelser om hva som er sant, godt og rett. Jeg kan kjenne meg igjen i Kulturkrigernes sterke overbevisning og glødende hjerte for Guds sak på jorden. Synet på samliv og prevensjon gir mening fra det stedet de ser verden fra, hvor Gud er en ytre autoritet med klare instrukser. Å være en kristen betyr da å legge ned sitt eget liv og innrette seg etter det som Gud vil. Som de selv formulerer det: «Kroppen er ikke privat råmateriale vi fritt kan forme etter egne planer».

Bak Kulturkrigernes måte å tenke på ligger det bestemte antagelser om virkeligheten. Her finnes det et klart skille mellom et overgitt liv til Gud og et liv i ulydighet. Vi tvinges til å velge side, for eller imot. Hvis du ikke lever for Gud velger du et egoistisk soloshow. Det er naturlig for menneskesinnet å trekke opp linjer og definere innenfor og utenfor, men gir det oss et godt bilde av hvordan et åndelig liv skal leves?

Klassisk, kristen tenkning inneholder heldigvis et tredje alternativ, hvor overgivelse ikke betyr selvutslettelse. Dette synet tar utgangspunkt i at Gud primært ikke er en ekstern lovgiver, men den kjærligheten som gjennomsyrer alt det skapte. Gud er livskraften som holder alle ting oppe, og Guds rike er helt nær oss, sier Jesus. Det er til og med inni oss. Maximus Bekjenneren beskrev verden som en levende helhet, der alt henger sammen med alt gjennom Gud. Ifølge Augustin er Gud nærmere meg enn jeg selv er, hvilket er helt i tråd med Paulus: «Det er i Ham vi lever, rører oss og er til».

Dette åpner et nytt landskap i forståelse av hva et åndelig liv er, og gir et annet premiss for å besvare etiske spørsmål knyttet til sex, samliv og prevensjon. Hvis selve livskraften som finnes i alt levende utgår fra Gud, da vil det å omfavne min egen menneskelighet føre meg nærmere Gud. For å kunne være i en gjensidig relasjon trenger jeg å være hjemme hos meg selv. Jesus kaller oss jo venner, ikke tjenere.

Vi tenker veldig smått og trangt om Gud, og om oss selv som skapt i hans bilde, dersom vi ser for oss at Jesus skal bestemme og jeg selv har ingenting jeg skulle sagt. Kroppen er faktisk min egen, gitt meg i gave, som jeg både skal lytte til, ta vare på og sette grenser for, og hvor den reproduktive helsen inngår som en naturlig del. Når jeg tar ansvar for meg selv og velger det som er godt for meg, ærer jeg også Gud.

Det er interessant å se hvordan Jesus nektet å la seg fange av menneskelige system for makt og kontroll. Han vek unna alle trange definisjoner og merkelapper. Spørsmål ble som regel besvart med et nytt spørsmål. Det er vanskelig å se for seg at han ville gitt et konkret og direkte svar hvis vi spurte: «Skal jeg sterilisere meg eller ikke?»

Gudsrelasjonen vi inviteres til handler ikke først og fremst om moral og riktige svar, men å hvile i den kjærligheten som bærer oss alle. I en slik virkelighet står ikke ditt eller mitt indre kompass i motsetning til et liv med Gud.

Artikkelen ble først publisert i Vårt Land

Les også: Fortellingen om den uempatiske bibeltolker