Mellom menn og mellommenn

I begynnelsen av 2026 ble kristenheten rammet av nok en skandale. Denne gang avsløringen av den amerikanske forkynneren Shawn Bolz’ bruk av profetiske budskap og såkalte kunnskapsord til enkeltpersoner. Avsløringen, som også inneholder anklager om seksuell trakassering og upassende oppførsel, viste utstrakt bruk av søk i sosiale medier etter informasjon om folk, som han anvendte for å gi inntrykk av at informasjonen hans kom direkte fra Gud.

Dette er ikke første gang at svindel, overgrep og manipulasjon blir avslørt i kristne miljøer. Og det blir neppe den siste. Det kan synes som en (synde)flodbølge skyller over kristenheten og virvler opp den ene skandalen etter den andre. Mennesker med ulik grad av makt innenfor kirker og kristne organisasjoner som i kraft av sin posisjon har tatt seg til rette på bekostning av andre, må plutselig stå til rette for sin oppførsel. Scenelyset kjennes ikke lenger like behagelig.

Gjennom 2000 års kirkehistorie har vi etablert hierarkier, strukturer, ørten kirkesamfunn og minst like mange rette lærer. Vi har utviklet mekanismer som skal ivareta og beskytte alt dette. Men deri ligger også kimen til skandalene som i stadig økende tempo kommer til overflaten.

Én mellommann er nok

Jesus dannet ikke hierarkier eller åndelige lederfunksjoner i sin tid på jorda. Tvert imot var han kronisk i opposisjon mot slikt, og advarte sine etterfølgere mot å søke makt, enten denne var politisk eller åndelig. Hans disipler ble trent opp til å formidle gode nyheter. Ikke til å utøve makt i en ny religion.

I 1. Timoteusbrev 2,5 står det noe interessant: «For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus».

Konflikten mellom Jesus og de åndelige lederne i hans samtid handlet nesten alltid om den posisjonen de hadde gitt seg selv. De hadde nemlig inntatt rollen som mellomenn mellom Gud og mennesker. Det var ikke en rolle Jesus syntes de kledde godt. Funksjonen som mellommann var ikke tiltenkt dem, slik den heller ikke er tiltenkt noen i vår tid.

I så godt som alle historier jeg hører om mennesker som har blitt ydmyket, såret, utsatt for åndelige overgrep og manipulasjon, svindlet eller forført, finner vi en mellommann for mye. En åndelig leder som stiller seg mellom Gud og mennesker. En som uttaler seg på vegne av Gud og feller dom over andres liv, teologi og erfaringer.

Menneskelige mellommenn vet nøyaktig hvordan Bibelen skal leses og forstås. De kan raskt og effektivt fastslå om noen kommer farende med vranglære. De opplyser deg gjerne om hvordan du skal leve som kristen og korrigerer deg dersom du skulle ha bommet på målet. Og hvis de opererer i det karismatiske landskapet av kristenheten kan de til og med, slik Shawn Bolz gjorde, gi deg ord direkte fra Gud – ord Gud aldri ville gitt direkte til deg. Bare gjennom en mellommann.

De som stiller seg i veien

Jesus åpnet himmelriket for alle mennesker. Han gjorde døren høy og porten vid. Han ryddet veien for alt som sto i veien mellom mennesker og Gud, deriblant åndelige ledere som hadde ikledd seg rollen som mellommann.

Derfor var han så opprørt over fariseerne og de skriftlærde. I Matteus 23,13 roper han: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dem som vil gå inn, slipper dere ikke inn.»

De skriftlærde hadde ikke tillit til at mennesker kunne komme inn i himmelriket uten deres hjelp. De opererte med lange lister med menneskelige egenskaper Gud ikke tålte og rangerte mennesker etter nivå på synder. Noen folk var til og med så syndige at de ikke engang fikk komme inn i menighetslokalet deres. Ingen fikk belære de skriftlærde om noe. De så ingen grunn til å ta samtalen rundt teologiske standpunkter Bibelen var krystallklar på. Og slik klarte de effektivt å mure opp en solid vegg mellom mennesker og Gud.

Mellommenn har fått utallige mennesker til å miste tilliten til sin egen tro og til Gud. Men i aller størst grad har de fått folk til å miste troen på kirken og åndelige ledere. Samfunnsforskeren David Kinnaman som har forsket på årsaker til at særlig unge mennesker forlater kirken, peker på at kirken i hans forskning blant annet oppleves som trang, kontrollerende og lite åpen for spørsmål.

Derfor dekonstruerer vi

For mange som dekonstruerer troen er oppgjøret med mellommenn en bevisst eller ubevisst faktor. De kan ha blitt skadet selv eller sett hvordan andre de er glad i har blitt skadet i menigheten. De har opplevd å bli umyndiggjort i sin tro, og nekter å finne seg i det lenger. Derfor foregår mye dekonstruksjon utenfor kirken, i ensomhet, i stedet for at kirken er stedet for slike prosesser.

At folk dekonstruerer troen er et tydelig tegn på at flere våger å lytte til sin egen tro og ta sine egne erfaringer på alvor enn tidligere. Kirkens makt er kraftig redusert de siste tiårene og vi har endog fått på plass lovverk som skal beskytte sårbare grupper mot mellommenns åndelige overgrep. Kirkens eksistens i en tid preget av sekularisme og humanisme tvinger den til å måtte leve med et kritisk blikk på seg. Det kan oppleves som en trussel, men også som en mulighet til å ta farvel med maktstrukturer og skadende elementer som har hengt seg fast og blitt en del av kirken gjennom flere hundre års hegemoni.

To ulike løsninger

I innledningen til boken The resilient pastor (Glenn Packlam) skriver nevnte Kinnaman at det kanskje aldri har vært vanskeligere å være pastor. Der man tidligere var en som utla Bibelen med autoritet, er man nå henvist til å være seremonimester ved bryllup og begravelser. Jeg tror han setter ord på mange pastorers opplevelse. Hvordan agerer man på denne situasjonen?

En pastor som har ikledd seg rollen som mellommann vil antakelig fokusere på at det er viktigere enn noen gang å være tydelig på kirkens lære, etikk og historiske plass i samfunnet. Han vil ikke se på samfunnsutviklingen som en mulighet til å revurdere teologiske standpunkter i lys av ny viten og andre livsvilkår enn da bibeltekstene ble skrevet ned. Verden skal ikke få tvinge kirken til å kompromisse på hva som er sant.

De pastorene og prestene som ikke opplever verden som en trussel (og jeg kjenner flest slike) vil heller omfavne de mulighetene som vår tid tilbyr. Disse har aldri ønsket å være noen mellommann/kvinne. De har for lengst omfavnet en annen måte å være åndelig veileder på. De gjør seg ikke til dommer over andres teologi og liv. De anerkjenner rikdommen i ulike tradisjoner, uttrykk og tolkninger. Og de er klar over menneskers økende eksistensielle søken og gir rom for denne i kirken.

Jeg synes å se en utvikling, også i frikirkelige miljøer, hvor prester og pastorer går ut av funksjonen som portvokter og inntar rollen som medsøker og medvandrer i troens mystiske landskap. Å frigjøre seg fra mellommannsrollen kan også oppleves som frigjørelse fra en byrde som er tung å bære.

Jeg forventer at vi i tiden som kommer vil måtte ta inn over oss nye avsløringer av svindel, løgn, overgrep og manipulasjon i kristne menigheter. Det er ikke til å unngå så lenge hierarkier og strukturer legger til rette for mellommenn. For det er dette som muliggjør overgrep og manipulasjon i kirken. Der pastorer og prester leder menigheten slik Jesus lærte – som tjenere og medvandrere, som svake og avmektige – blir menigheten et trygt sted for å utforske og leve ut troen.

Les også: Om min tvil som pastor