Livsveven

Da jeg første gang oppdaget tankene til Maximus Bekjenneren, en av kirkefedrene den kristne kirken fortsatt lytter til, ble jeg egentlig ganske trist. Jeg satt igjen med en følelse av at noe utrolig viktig har gått tapt underveis. Noe som kunne hjulpet mange av oss til å forstå både Gud, oss selv og verden på en mer fri og hel måte.

Mange forbinder kristendom med regler, dårlig samvittighet og moralske krav. Tro blir fort redusert til et spørsmål om hva som er lov og ikke lov, mens mange av oss samtidig går rundt og kjenner på uro og tomhet som kan være vanskelig å sette ord på. Naturen og hele skaperverket behandles som noe vi kan bruke opp. Kroppen blir et prosjekt som hele tiden må forbedres. Og andre mennesker blir lett konkurrenter eller noen som kan dekke egne behov. Mange kjenner på en splittelse inni seg; det kjennes som om alt har raknet

Men her kommer Maximus med et helt annet språk. Han beskriver verden som en levende helhet der alt henger sammen med alt gjennom Gud. Hele skaperverket forbundet i Logos, i Kristus. Alt liv lever i relasjon. Ingenting eksisterer alene.

For Maximus er ikke skapelsen en samling isolerte ting som tilfeldigvis befinner seg ved siden av hverandre. Hele virkeligheten er vevd sammen. Vi står ikke utenfor naturen eller over den. Vi lever midt inni alt dette. Ordet økologi kommer fra det greske ordet oikos, som betyr hjem. Hos Maximus blir hele skaperverket forstått som et felles hjem båret av Gud.

Alt som finnes bærer på en logos sier han, en indre mening, retning eller hensikt som har sitt opphav i Gud. Det betyr ikke at alt som skjer i verden er ønsket av Gud eller bærer en skjult plan vi må forklare. Lidelse, sykdom, vold og død er ikke gode ting. Når et menneske mister noen i en ulykke, er ikke poenget at tragedien “skulle skje”. Verden er fortsatt preget av brudd, lidelse og død. Men selv om verden er såret, holder Gud fortsatt skapelsen oppe og lar ikke livet falle ut av hans hender.

Likevel betyr denne sammenhengen at ingen handlinger er individuelle. Måten vi lever på former ikke bare vårt eget indre, men også menneskene rundt oss og verden vi er en del av. Harde ord kan leve videre i et annet menneske lenge etter at det ble sagt. Kjærlighet gjør det samme. Uro kan spre seg mellom mennesker, men det gjør også fred. Vi påvirker hverandre hele tiden fordi livene våre allerede er vevd sammen.

Et tre lever av jorda, lyset, vannet og lufta. Vi mennesker bæres av relasjoner, språk, kjærlighet og natur. Derfor rammer det også hele mennesket når forbindelsene brytes. Mye av uroen vi kan kjenne på kommer kanskje nettopp av at vi har lært å dele livet opp i biter. Tro for seg, kropp for seg, natur for seg, jobb for seg og følelser for seg. Men mennesket er ikke skapt for et splittet liv.

De første kristne ble kalt «de som tilhører veien» (Ap.gj.9,2). Det er kanskje et langt vakrere bilde på tro enn mye av språket vi bruker i dag. Å gå på veien handler om å finne retningen, å falle, reise seg å gå videre. Kanskje gå seg vill og finne tilbake igjen. Hos Maximus handler synd derfor ikke først og fremst om å bryte regler. Synd oppstår når mennesket mister retningen mot Gud og begynner å bruke livet på måter som river oss løs fra kjærligheten og helheten vi er skapt for. Språket er gitt for sannhet, men kan såre og manipulere. Makt kan beskytte, men også gjøre hjertet hardt. Naturen er gitt som et hjem, men vi ser den først og fremst gjennom hva vi kan hente ut av den. Slik vokser splittelsen frem. Først inni mennesket, så mellom mennesker, og til slutt mellom oss og resten av skaperverket.

Maximus ville kanskje sagt at mye av vår uro kommer av at vi har mistet kontakten med Logos, med den dypeste meningen som holder livet sammen. I de østlige kirkene lever denne måten å forstå troen på fortsatt. Der snakker de fremdeles om helbredelse, forening og mysterium. Troen handler ikke bare om moral eller regler, men om at mennesket gradvis skal leges, forvandles og trekkes inn i fellesskap med Gud.

I store deler av vestlig kristendom fikk troen etter hvert et mer juridisk språk. Tyngdepunktet flyttet seg ofte mot skyld, regler og dom. Noe av den kosmiske og helhetlige forståelsen av skaperverket kom mer i bakgrunnen. Mange lærte å se Gud først og fremst som en dommer, snarere enn som selve livskilden.

Hele skaperverket bærer spor av Gud. Skjønnhet kan vekke oss. Stillhet kan åpne noe i oss igjen. Barmhjertighet kan minne oss på hvem vi egentlig er. Hos Maximus er Kristus den som går helt inn i menneskelig sårbarhet, lidelse og død for å føre det splittede tilbake til fellesskap med Gud.

Troen er ikke et prestasjonsprosjekt der vi må klatre opp til Gud. Gud er allerede nær og bor i oss, også når vi går oss vill. Alt hører sammen. Mennesket, naturen og hele skaperverket springer ut av samme kilde, og er vevd sammen i en meningsfull helhet som Gud fortsatt bærer oppe.

Les også: Hva har skjedd med kristendommen?