Lengsel etter resonans

Slike «føle-seg-levende-øyeblikk» kaller Hartmut Rosa for resonans¹. Han er en tysk professor i sosiologi, og fikk økt aktualitet i Norge etter et foredrag han holdt i Oslo i april i år. Noen av hans mindre publikasjoner er nylig blitt oversatt til norsk². Det rørte noe dypt i meg første gang jeg leste hans beskrivelse av en lyttende og svarende måte å relatere til verden på, i motsetning til å være dominerende og kontrollerende. I tillegg til å inspirere min nylig leverte masteroppgave, har disse perspektivene også åpnet for nye innsikter om Gud og meg selv.

Re-sonare betyr gjenklang, et kjent fenomen i fysikk og musikk. I sosiologisk forstand bruker Rosa begrepet for å beskrive en relasjonsmodus til verden, en måte å forholde seg på der vi både blir berørt og kan svare tilbake. Slike øyeblikk kan aldri regisseres eller garanteres, resonansen er i sin natur ukontrollerbar. Dette verdensutsnittet (fjellet, boken, musikkstykket etc) som treffer meg må dessuten være noe som ikke allerede er fullt ut forstått, fortolket eller behersket. Resonans er nemlig noe annet enn et ekko-kammer. Det er i den doble bevegelsen av å bli berørt og svare tilbake med min egen stemme at fenomenet først inntreffer³. Når dette oppstår endres noe i meg; jeg er ikke helt den samme etter at noe har satt spor. Resonansopplevelser er forvandlende.

Selv om øyeblikk av resonans er noe vi alle kan kjenne oss igjen i, er det andre måter å forholde seg til verden på som er mer fremtredende i samfunnet. Vi mennesker søker stadig å beherske og kontrollere større deler av verden. Ved å se dypere inn i materien og lengre ut i universet forsøker vi å gjøre verden synlig, forståelig, tilgjengelig og nyttig for oss⁴. Verden blir på den måten en ressurs som vi skal utnytte, noe vi skal dominere og kontrollere. Dette er noe annet enn å stå i relasjon til og i forbindelse med, og et slikt verdensforhold kan sies å være instrumentelt.

Det samme gjelder forholdet til oss selv og til kroppen. Mange kan kjenne på et press om å hele tiden utvikle og forbedre oss slik at vi kan produsere og yte mer i et samfunn preget av vekst, effektivisering og konkurranse. Stadig kjenner vi på kravet om å skjerpe oss og ta oss sammen for å være den beste utgaven av oss selv. Når verden og kroppen utelukkende blir vurdert i kraft av sin nytteverdi, hvor mye saft vi kan skvise ut av sitronen, blir forholdet instrumentelt. Dette er på mange måter det motsatte av resonans, preget av distanse og kontroll fremfor å være lyttende og svarende.

I kristenlivet kan dette komme til uttrykk ved at vi prøver å forklare og forstå Gud. Slik har det vært i mitt liv. Å ha de «rette» meningene og den «riktige» bibeltolkningen gir en følelse av kontroll og oversikt, men skaper distanse både til meg selv, til Gud og til andre mennesker. Sann kontakt, berøring og forvandling – resonans – fordrer nemlig å lytte og svare i stedet for å skulle forstå og forklare. Vi må også åpne oss for at berøringen kan forvandle oss på måter vi ikke har oversikt over, samt å ydmykt erkjenne hvor lite oversikt vi egentlig har i møte med livets mysterier. Livet er ikke et problem som skal løses, noe jeg skal få til eller forstå, men handler dypest sett om kontakt og forbindelse.

I det mentale fengselet har resonansen dårlige kår. Det blir potensielt stor avstand mellom livet slik det faktisk er, og mine tanker om hvordan det burde være. Det å komme mer i synk (resonans) med meg selv og bli glad i meg selv har vært mitt store prosjekt i terapi de siste årene. At jeg er hjemme hos meg selv er et fundamentalt utgangspunkt for all kontakt og forbindelse, og i dette er et lyttende og kjærlig forhold til egen kropp av stor betydning.

Rosas tenkning om resonans synliggjør essensen i alt levende, og tydeliggjør at grunnpremisset i det å være menneske handler om relasjon⁵. Vi trenger å høre kallet, åpne oss for å bli berørt, kunne svare tilbake og derigjennom bli forvandlet. Verden er ikke først og fremst et sted vi skal nyttiggjøre oss av eller beskytte oss mot, men noe vi kan tre i forbindelse med og bli forvandlet av. På den måten kan vi finne både oss selv og det som er bakenfor; Kraften, Kilden og Uendeligheten som gjennomsyrer alle ting.

Les også: Å komme hjem til seg selv

Referanser

1. Rosa, H. (2025). Det lydhøre hjertet, s. 71 ↩︎
2. Akselerasjon og Resonans (2024), Det lydhøre hjertet. Demokratiet trenger religion (2025), Det ukontrollerbare (2025). ↩︎
3. Rosa, H. (2025). Akselerasjon og resonans, s. 126-130. ↩︎
4. Ibid,s. 118. ↩︎
5. Rosa, H. (2019). Resonance. A Sociology of Our Relationship to the World, s. 171 ↩︎