La kunsten lede deg til en bedre tro

Høsten 1983 hadde den kjente teologen Henri Nouwen et møte med et maleri som gjorde så sterkt inntrykk på han at det preget resten av hans liv. Maleriet var Rembrandts «Den fortapte sønns hjemkomst». Ikke originalen, men en plakat av kunstverket han oppdaget på et bibliotek. Maleriet hadde en umiddelbar appell og en sterk tiltrekningskraft på han. Noen år senere, i 1986, fikk han mulighet til å reise til St. Petersburg og beskue originalen. Igjen ble han helt trollbundet av det.

Nouwen satt i mange timer og tok inn Rembrandts mesterverk. Møtet med dette maleriet ble starten på en ny forståelse av både Gud og mennesket for han. En teologisk endring som kanskje ikke ville ha funnet sted uten den estetiske erfaringen møtet med «Den fortapte sønns hjemkomst» gav han.

Nouwen er ikke alene om å ha slike erfaringer. Det er dette kunst gjør. Nouwen beskriver det som at kunsten satte han i kontakt med noe dypt i han. Kunsten evner å trenge igjennom våre forsvarsverker og og snakke til oss der vi er mest sårbare. Den utfordrer våre grunnleggende antakelser. Den kan få oss til å se noe annet enn det vi forventer. På den måten kan kunst også være en katalysator for tvil. Du har kanskje opplevd noe liknende selv?

Tvil, en ubehagelig velsignelse

Tvil er ikke en behagelig tilstand. Den kan oppleves direkte angstfremkallende. Som å komme til et veikryss uten skilt. Men tvil kan også være en skjult velsignelse. For det som kommer til overflaten når vi tviler er ofte en nagende følelse vi har undertrykt. Noe vi har fryktet konsekvensene av dersom vi lyttet til den.

Vi forbinder ofte tvil med tanker som leder bort fra gudstro. Det er reelt nok. Men tvil berører vel så ofte innholdet i troen. Og det kan det komme mye godt ut av.

Gjennom tvilsprosesser har folk funnet mot til å ta et oppgjør med teologi som har vært hemmende og skadelig for dem. Noen har fått tilbake sin selvrespekt. Noen en trygghet til å være den de er, selv om den de er ikke passer inn i fortellingen og teologien til det kirkesamfunnet de er (eller var) en del av.

Når kunst skaper tvil

En som har forsket på hvordan billedkunst, film, litteratur og andre kunstneriske uttrykksformer har gjort at folk dekonstruerer troen, er Philip Salim Francis. I 2017 gav han ut boken «When Art Disrupts Religion: Aesthetic Experience and the Evangelical Mind».

Francis undersøkte hvordan kunst og estetiske uttrykk var utløsende for personer med bakgrunn fra evangelikale kirkers tvilsprosesser. Noen av disse mistet sin tro, men for de fleste av deltakerne i studien førte erfaringene til at troen deres ble fylt med nytt innhold. De endret seg fra en rigid til en åpen tro. Forholdet til Bibelen endret seg fra en bokstavlig og autoritetsbasert lesning til en åpen, poetisk og symbolsk lesemåte.

Hvorfor har estetiske erfaringer denne evnen til å åpne lukkede dører i oss, slik at våre etablerte forestillinger forstyrres? Jo, kunst påvirker oss på måter diskusjoner og argumenter ikke gjør. Kunsten snakker til helt andre deler av oss. Den berører oss intellektuelt, ja, men ikke minst også emosjonelt og kroppslig. Den forteller oss at virkeligheten kan beskues fra en annen vinkel. Den bekrefter at dype lengsler i vårt indre er universelle, at den sannheten vi har glemt at vi undertrykker faktisk er sann.

Kunst som har forbedret min teologi

For meg personlig er det kanskje skjønnlitteraturen som har avlet de mest fruktbare tvilserfaringene. I litteraturen møter jeg mennesker med andre blikk på den samme virkeligheten jeg selv observerer. Det er en gave. Det gjorde nesten fysisk vondt da jeg leste Ivans anklager mot Gud i «Brødrene Karamazov», og ikke fant noe religionsfilosofisk motargument som kunne imøtegå det. Det gjør jeg fremdeles ikke.

Litteraturen har gitt meg tilgang til livserfaringer som er andre enn mine. Eduard Louis’ skildringer av oppveksten og livet til en homofil gutt på den franske landsbygda og hvordan han jakter etter trygge holdepunkter i livet og å det kunne eie sin identitet har rystet meg. Bøkene hans har lært meg mye om hvor ubrukelig mye teologi er i møte med det reelle livet mennesker lever.

Og hva med film? Berit Nesheims «Søndagsengler» fra 1996 tegner et bilde av en religiøsitet som er redusert til en fasade. Alle som har vokst opp i en slik trosutøvelse gjenkjenner mekanismene som holder fasaden oppe. Filmen skildrer tenåringsjenta Marias oppvekst i en prestefamilie på 50-tallet. Her handler alt om å holde sin sti ren. Det er ingen plass til å utforske livet eller bevege seg utenfor grensemarkørene hennes strenge og gledesløse far har satt opp.

Maria gjennomskuer hykleriet og frykten som ligger til grunn for farens rigide kristendom. Hun avslører hvor hul og menneskefiendtlig den er. Hennes opprør og søken etter autentisitet og frihet har sterke paralleller til manges erfaringer fra menighetsliv. Farens forsøk på å kvele opprøret fremstår etter hvert som mer og mer hjelpeløse. Marias spørsmål besvares med maktbruk. Men både hun og han vet at han ikke lenger har kontroll over henne.

«Søndagsengler» er konkret i sin religionskritikk. Men kunst trenger ikke eksplisitt å gjøre det for å utfordre troen. Det holder at den åpner opp sansene for nye inntrykk. Når kunsten åpenbarer en rikere, mer mangfoldig og kompleks virkelighet enn den teologien vår beskriver, tvinger den oss til å revurdere våre bibeltolkninger og gudsbilder.

La Gud tale gjennom tvilen

Det er tvilens velsignelse. Ikke tvilen i seg selv, men det den kan etterlate seg i oss. Gud taler til oss på langt mer mangfoldige måter enn vi ofte tror. Dette er en av dem. Eller mange av dem.

Jeg har i denne artikkelen nevnt et lite utvalg av møter med kunsten som har utvidet min tro. Det er mange flere. Hva er dine?

Les også: Å lese seg nådefull