Klagesalme

Dette er ikke ord filtrert gjennom trygg avstand.
Det er en reaksjon fra et sted som har båret smerte over lang tid.
Der sterke opplevelser noen ganger trenger sterke ord.

Om åndelig vold.
Om mennesker som brukte Guds navn som våpen.
Om hvordan sårbarhet ble utnyttet, men aldri møtt.
Hvordan «nådegaver» ble forvandlet til skam, frykt og kontroll.

Ulver forkledd som hyrder.
Næret seg på flokken.

Et rop fra et sted som har gjort vondt veldig lenge.
Et sant rop.
Klart, sterkt — og fullt av kjærlighet,
selv om det bærer sinne og sorg.

Jeg vil ikke bare rive ned.
Jeg vil varsle.
Jeg vil ikke bare anklage.
Jeg vil peke på en vei.
Jeg vil være et lys, ikke bare et rop.

De vokter sine høye plasser.
Makt beskytter seg selv.

Stillhet blir en valuta.
Talent blir en unnskyldning.
«Du skal ikke dømme»
knebler dem som allerede er knust.

Det er ikke Gud.
Det er systemer,
bygget på ego, makt og frykt.

Jeg vil rope ut.
Jeg vil bli hørt.
Jeg vil skrive det ned.
Jeg vil være en stemme i ødemarken.
En som advarer.

Et lys midt i mørket som sier:
Det finnes en vei.
Det finnes håp.

Men gå bort derfra.
Pass dere.

Folk vil helst ikke høre.
Jeg har sett hva som skjer.
Hvordan mennesker blir ofret på veien.
Hvordan de som er mest sårbare,
blir brukt til å løfte andre opp.

Ingen stopper det.
Fordi de trengs.
Uansett hva det koster.

Og bak dem ligger sporene:
mennesker som er skadet,
liv som er brutt ned — og så tiet bort.

Gud ble brukt.
«Gud sa.»
«Gud gjorde.»
«Går du imot Gud?»

Ord som skulle gi liv,
ble brukt til å skremme og kontrollere.

Domsord.

Du er fortapt.
Det er over.
Kom ikke nær.
Diskvalifisert.

Alt i Guds navn.

Det er som å gå på en gravlund,
blant hvitkalkede graver.
Alt ser riktig ut på utsiden —
men hvor var livet?

Og alle visste.
Alle så.
Ingen ville snakke.

Se dere tilbake.
Se dem og ta ansvar.