Kirken: Fortrolig og fremmed
Da jeg satte meg på galleriet i kirken jeg en gang kalte hjem, kjente jeg både gjenkjennelse og en følelse av å stå utenfor.
La meg være ærlig med en gang: Tittelen på denne artikkelen har jeg lånt fra teologen Jan-Olav Henriksen. Han ga ut boken Gud: Fortrolig og fremmed. Ettertanker i 2001. Og, nå som bekjennelsene sitter løst: Helt siden jeg meldte meg ut av min barndoms menighet i 2016, har jeg stått utenfor et organisert kristent fellesskap. Denne artikkelen vil ta for seg mitt ganske ambivalente forhold til menighet.
Det bortkomne medlemmet vender hjem
Søndag for snart en uke siden bestemte jeg meg for å dra på gudstjeneste i min barndomsmenighet. Det var på et ungdomsmøte en fredag i februar 1988 i denne menigheten jeg som 16-åring kom til tro. Det var i denne menigheten jeg døpte meg. Det var i denne menigheten jeg fikk utvikle mitt musikalske talent. Det var i denne menigheten jeg første gang forkynte Guds Ord. Det var i denne menigheten jeg tjente i menighetens lederskap og som leder for barnearbeidet et år. Det var denne menigheten jeg, etter nøye overveielser og med et sorgtungt hjerte, meldte meg ut av i 2016. Det jeg tenkte på i det jeg satt meg på galleriet denne søndagen, var om jeg ville oppleve dette som om å komme hjem?
Kirken som fortrolig
Man får god oversikt over hovedsalen fra min plass på galleriet. Og det første som slår meg er at her er det mange kjente ansikter. Noen av disse menneskene har jeg kjent siden jeg var en liten gutt. Mennesker som minner meg om det jeg savner mest ved ikke å tilhøre en menighet: Det store fellesskapet.
Selv om det er en høytidsgudstjeneste, forløper gudstjenesten stort sett som jeg husker den. Den ledige og avslappede stemningen og rytmen på både sangen og de uskrevne ritualene er gjenkjennelig. Ikke minst den familiære tonen mellom plattform og sal er merkbar. Jeg opplever at det er et mer tydelig VI her, enn kanskje på en vanlig gudstjeneste i Den norske kirke. Kanskje underbygges det litt ekstra fordi pastoren henvender seg direkte til personer i salen ved navn?
Talen, som for øvrig er både inspirerende og innsiktsfull, bygger også opp om felleskapstanken. Uansett rase, kjønn, økonomisk status eller posisjon i menigheten, er alle sammen med å bygge dette felleskapet ved sin tjeneste og sin personlighet.
Kirken som fremmed
Uro. Under hele gudstjenesten kjenner jeg på en uro. Noe som egentlig overrasker meg. Selv om dette er menigheten jeg en gang meldte meg ut fra, har jeg aldri kjent på utenforskap de få gangene jeg har besøkt den siden utmeldelsen. Jeg er blitt godt tatt imot og følelsen har generelt sett vært at de aller fleste har vært glad for å se meg. Jeg har ikke blitt møtt av en forsmådd, hjemmeværende sønn.
Men denne gangen ville uroen ikke slippe taket. Den følger meg helt hjem og inn i rekkehusleiligheten min ved Glommas bredd. Hva kunne det være?
Jeg har kommet til at jeg kjente på et utenforskap, men ikke nødvendigvis et personlig utenforskap. Heller det utenforskapet min homofile sønn, og andre skeive, ville kunne kjenne på i denne menigheten. Han ville nok vært velkommen, men ville aldri kunne deltatt på lik linje med de andre. Han ville vært en «annenrangs borger».
Dette utenforskapet var det jeg, for snart 10 år siden, bestemte meg for at jeg ikke kunne representere lenger. En menighet som ikke kunne favne min sønn med hele seg, er ikke en menighet for meg. Og denne søndagen, tross alt det gjenkjennbare og fine, var det nettopp denne følelsen som gnaget i meg. Jeg hadde ikke kommet hjem.
I still haven’t found what I am looking for
Jeg vet nå at det som jeg en gang regnet som mitt åndelige hjem, aldri igjen kan bli det. Jeg kan godt dra på en gudstjeneste nå og da, men det kan aldri bli et felleskap jeg gir meg hen til. Det er på en og samme tid både sårt, krevende og frigjørende.
Sårt fordi denne kirken, og trossamfunnet den er en del av, har formet og preget mitt trosliv. Både på godt og vondt. Men aller mest godt. Sårt fordi jeg har mange venner og kjente der, som jeg har mistet kontakten med. Sårt fordi nå vet jeg at bruddet er endelig.
Krevende fordi jeg er så preget av den gudstjeneste- og menighetskulturen jeg vokste opp med, at jeg sliter med å finne meg til rette i kirker jeg føler meg mer hjemme i teologisk. Du kan ta meg ut fra trossamfunnet, men ikke trossamfunnet ut av meg.
Frigjørende fordi jeg nå kan slippe urealistiske forhåpninger og forholde meg til virkeligheten på bakken: Jeg kan ikke forholde meg til halvhjertet inkludering og omsorg. Ergo, inntil jeg finner en kirke som er «all inclusive», og som ikke oppleves helt fremmed i form og farge, er jeg fortsatt på leting. Jeg har ennå ikke funnet det jeg leter etter. Ønske meg lykke til, da!
Les også: Når nåden ikke gjelder for alle
Av Per Eriksen 
Av Stian Søvik
Det er nok ikke Guds ord som skal tilpasses ethvert menneskes ønsker, men ethvert menneske skal leve i helliggjørelse og tilpasse seg Guds ord og vilje. Når man ikke er der, men antar at Nåden skal gi tillatelse til å synde, da har man ikke sett at Kjøttets gjerninger ikke er forenelig med Åndens liv til frelse: Rom 8: 13. Jesus snakker om å miste sitt eget ego liv for å finne det virkelige Gud gitte livet. Mange har nok blitt sterkt preget av en søtladen herlighets forkynnelse som har overskygget den sanne helhetlige åpenbaring og forståelse av Ordet som har kraft i seg til Gjenfødelse i Ånden. Tenk på Abrahams tro som et forbilde for oss alle—– Uten at hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn——dette gjelder mer eller mindre oss alle <3 <3
Tusen takk for en ærlig og svært godt skrevet artikkel Kent! Ingen påberopelse av å ha sett lyset, men rett fra levra «sånn opplever jeg det» Det kan ingen ta fra deg eller si at ikke stemmer.
Takk for hyggelig kommentar, Werner!
Kanskje DNK for eksempel ville funket over tid. Når du blir kjent med liturgien og den blir kroppsliggjort kan den bli «et hjem».
Når du blir kjent med folka der kan også de bli «et hjem».
Eller hva med å invitere til et helt enkelt felleskap selv …
Tips: boken 96 lamper – om oss som brant og forsvant
Ja, du kan ha rett i det. Man blir jo ikke kjent med en krike ved å gå på en og annen gudstjeneste. Takk for boktips!