Jeg tror ikke lenger på gudfeldigheter

Folk flest tror på tilfeldigheter, mens en del kristne tror mer på såkalte «gudfeldigheter». Som når man rekker bussen med et nødskrik, eller treffer en gammel venn på den mest absurde lokasjon. Da stråler de gladkristne øynene mens man omtrent hopper av glede og lar pekefingeren sikte svakt opp mot skyene: «gudfeldig!»

I en kultur preget av vitnesbyrd om helbredelser, bønnesvar og åndelige opplevelser, er det ikke langt mellom erfaringene som tilsynelatende vitner om en levende Gud. Og terskelen er lav for å kalle noe et bønnesvar. Jo dypere inn i miljøet man befinner seg, jo oftere ser man Gud virke. Kanskje det stemmer – som de selv ville forklart det – at det handler om en tettere relasjon til Gud. Eller kanskje er det mer et kulturfenomen? Det har jeg lyst til å utforske.

Ingen sitter med fasiten på om Gud finnes eller ikke, og langt mindre i hvor stor grad Han eventuelt gjør seg synlig. Bibelen forteller oss at Han er usynlig, men det betyr ikke at vi ikke kan se det Han gjør. Det er i hvert fall den formuleringen jeg har fått servert i de kristne miljøene jeg har vært i. Men ofte vet vi vel ikke egentlig helt hva det er vi ser? Hvordan kan vi med sikkerhet vite at noe er Gud – og noe ikke?

Jeg pleide å se Gud i mange ting. Det var trygt å forklare ting som skjedde med Guds inngripen og nærvær – som bekreftelser på at Han var til stede. Men da jeg begynte å stille spørsmål ved mine egne tolkninger av Gud, var det plutselig ikke så mange holdepunkter igjen for troa mi. For hva var troa mi egentlig basert på, og hvem var Gud?

Tenk om flesteparten av mine opplevelser med Gud kun har skjedd i mitt eget hode – og ikke egentlig er sanne? Hvor går skillet mellom det sanne, ekte, holdbare – og det falske og konstruerte? For med et kreativt hode fullt av koblinger og forklaringer på det aller meste, kan mye oppleves både sterkt og virkelig – altså sant?

Tro er ikke bygd på det vi kan se.

Kanskje er nettopp det noe av poenget med Gud. Han kan ikke måles, og hvem Han er, kommer ofte an på øynene som ser. Selv om jeg tror at Gud liker at vi prøver å finne Ham, tror jeg ikke at Han vil at vi skal lukke øynene for alt annet. Derfor har jeg begynt å tro på tilfeldigheter.

Jeg tror at Gud kan virke på overraskende og overnaturlige måter, men jeg vil ikke kalle det «gudfeldigheter». Tilfeldighetenes natur åpner opp for undring og uvisshet. Når noe fantastisk skjer, helt uventet, kan vi kjenne på glede, lettelse og takknemlighet – uten at det må forklares med Gud. Det gir rom for å gjøre det samme når livet går oss imot; da kan vi få kjenne på skuffelse og nederlag – uten at det må forklares med fraværet av Gud.

Idet vi sier at noe er «gudfeldig», definerer vi erfaringer som Guds handlinger. Og hvis dét er noe vi oppmuntres til å gjøre jevnt og trutt, tror jeg det kan skape ufrihet og en usunn forståelse av hvem Gud er.

For selv om noen av tilfeldighetene vi opplever kan peke på Gud, trenger ikke det å være hele sannheten. Om troa vår får romme tvil og usikkerhet, tåler den også at det er ting vi ikke forstår. Vi kan stole på at det lille vi har sett av Gud er nok.

Jeg tror ikke lenger på «gudfeldigheter».

Jeg trenger å bruke hodet mitt til å prøve å forstå – og til å godta at det er mye jeg ikke forstår. Troa mi må romme mer enn blind overgivelse. Noe dypere enn en kultur preget av hverdagslige bønnesvar og «gudfeldige» åpenbaringer.

Selv uten å ha sett Gud, kan vi velge å tro på Ham. Vi kan lene oss mot noe uforklarlig – i tillit, men med rom for tvil – og la det få kjennes ut som hjemme.

Les også: Gud er ikke der du trodde han var