Jeg møtte Jesus
Charlotte Rørth var en dansk journalist og selverklært kulturkristen da hun i 2009 så Jesus i et sakristi i den spanske byen Úbeda. Møtet gjentok seg, og i halvannet år fulgte den ene overveldende åndelige opplevelsen etter den andre.
Et av de spørsmålene jeg har fått aller oftest, er: Hvorfor skjedde det med deg – og ikke med meg?
Svaret jeg kan gi, er at jeg ikke vet. Ingen vet. Ingen kan vite det.
Noen blir sinte på meg når de hører det. Du må jo vite det, insisterer de. Du må da ha gjort noe. Fortell hva du gjorde. Fortell meg hva jeg skal gjøre, ber de. Trygler de.
Men jeg har ikke noe annet svar å gi enn at ingen vet.
Eller, det er kanskje ikke helt sant, for mange forteller meg at de vet helt nøyaktig hvorfor det akkurat var jeg som fikk Guds lys i pannen, lik en ny Paulus, og senere to åpenbaringer der Jesus sto på en grusvei og snakket til meg i tjue minutter.
Det finnes ingen forklaring
Noen mener det skyldes etternavnet mitt, Rørth. Andre at jeg var journalist da det skjedde, og at jeg derfor kunne skrive og snakke tydelig om Jesus. Noen er sikre på at det er fordi jeg er noe helt spesielt. Andre mener noe helt annet.
Summa summarum er det likevel slik at ingen andre enn Gud selv kan vite hvorfor. Å lete etter forklaringer er ikke en oppgave mennesker kan løse. Det som er interessant, er heller hvordan vi velger å leve med åndelige opplevelser – enten vi har dem eller ikke.
Det er ikke noe spesielt ved meg. Og det er så nær en forklaring jeg kommer på hvorfor det nettopp ble jeg som fikk halvannet år med den ene overveldende åndelige opplevelsen etter den andre.
Jeg har aldri hatt den åndelige lengselen som mange kjenner på. Før dette begynte, kunne jeg ikke engang Fadervår, og jeg var nesten aldri i kirken. Jeg var medlem av den danske folkekirken fordi jeg sto for de protestantiske verdiene, men jeg følte ikke noe behov for å gå inn i det som egentlig skiller kristendommen fra andre livssyn, nemlig selve troen. For meg var Gud en fornuftig konstruksjon vi mennesker hadde laget.
Halvparten av oss har hatt åndelige erfaringer
Da jeg beskrev opplevelsene mine i detalj i «Jeg møtte Jesus», ble boken en enorm suksess – først i Danmark, siden i Norge. Jeg var en ukjent journalist, og boken solgte ikke på grunn av meg, men fordi så mange kjente seg igjen i det jeg hadde opplevd.
Jeg fikk, og får fortsatt, tusenvis av e-poster og brev. Derfor skrev jeg «Vi møtte Jesus», der jeg har samlet den forskningen som finnes om åndelige opplevelser, først og fremst i en protestantisk sammenheng.
Det viser seg at omtrent halvparten av oss svarer ja i spørreundersøkelser – blant annet fra BBC i Storbritannia og Pew-instituttet i USA – på at vi har kjent et guddommelig nærvær, sett en engel eller hatt en åndelig opplevelse. Ordlyden og prosentene varierer, men det er alltid over halvparten som svarer ja.
Ingen har klart å finne noe system i hvem det er som får slike opplevelser. Det er unge og gamle, kvinner og menn. Og hvis det er halvparten av oss på et gitt tidspunkt, må jo tallet bli enda høyere dersom man bare spurte folk som har levd et langt liv.
Ikke på grunn av bønn
Å ha åndelige opplevelser er altså helt vanlig. Vi kan verken bevise eller måle dem – men hvorfor skulle folk lyve om slikt?
Som forskningen fra blant andre The Alister Hardy Trust viser, kan selv det noen vil kalle små opplevelser, få svært stor betydning i et menneskes liv. Og det gjelder enten man var forberedt på dem eller ikke.
Det alle har til felles – både de som er med i forskningsprosjektene og de som har skrevet til meg – er at de ble overrasket. Noen hadde bedt om det i årevis og lengtet etter det, og så kom det på et uventet tidspunkt. Andre fikk det, slik jeg gjorde, helt uten forvarsel.
Vi vet med sikkerhet at dette ikke er en belønning for trofast kirkegang eller et spesielt gudfryktig liv. For da hadde ikke jeg fått møtene eller lyset.
Vi vet at mange, kanskje 80 prosent, med én gang tolker opplevelsene – av lys, berøring, en stille stemme, en plutselig ro, en strøm av kjærlighet – som trøst. Slik det også skjer ved nær-døden-opplevelser, dokumentert av blant andre legen Bruce Greyson (les og lytt til ham på hjemmesiden min, eller her: www.brucegreyson.com).
Jeg trengte ingen trøst, og jeg har ikke klart å finne andre som har opplevd det samme som meg i sakristiet i Úbeda. Så det handler verken om livssituasjon eller geografi.
Ikke de utvalgte
Kanskje er det med vilje at det ikke er noe mønster i hva som skjer med hvem? Hva kan det i så fall lære oss? Det er verdt å snakke om – og det gjør vi i kristendommen. Gang på gang understreker Jesus at vi ikke får lønn som fortjent, at Gud elsker oss alle, og at vi alle bør og kan være som små barn for Gud: uvitende, forsvarsløse, tillitsfulle, avhengige av kjærlighet.
I den kristendommen jeg nå er en del av, som evangelisk-luthersk sogneprest, er ingen nærmere Gud enn andre.
Likevel finnes det noen som lager systemer for hvem som står nærmest Gud. Hvem som har best kontakt med ham. Hvem som kjenner ham best. De særlig utvalgte. De som ber mest. De som er rikest. De som kan Bibelen best. De som gjør flest av de riktige gjerningene.
Men det var i hvert fall ikke dem Jesus omgikk – det var tollere og syndere.
Så ja, vi må undre oss sammen over alle de ulike måtene vi tror på.
Kanskje er det nettopp det Gud vil, at vi skal undre oss? Eller kanskje mener Gud faktisk det han lar Jesus gjøre og si her på jorden? For eksempel når det gjelder hvem han snakker med – og hvem han taler imot? Kanskje bør vi lese en gang til hva som står om de skriftlærde og om kvinnen ved brønnen?
Det vekker misunnelse
Jeg forstår godt at noen blir triste, eller til og med misunnelige og sinte – jo, det skriver de også – over at de ikke får de kjærlighetsfylte møtene med Guds nærvær som jeg har fått. Men jeg kan ikke gi dem en oppskrift på hvordan man får dem.
Jo da, vi kan be om det, med ord eller uten. Selv går jeg inn i daglig stillhet med et ønske om å være nær Gud, men jeg kan ikke gjøre det med et bestemt resultat for øye. Jeg kan sette meg selv i en tilstand der jeg kjenner meg fri og nær alt som er, og det er en vidunderlig følelse som alltid fyller meg med takknemlighet. Det kan jeg få til selv. Det er et valg å bruke tid på å være stille – og å rette oppmerksomheten mot Gud, mot det å være til, mot det underet livet er.
Men glimtene av Gud er gaver. De kommer til meg – utenfra, eller helt innenfra, der jeg bærer gudsbildet i meg, slik alle andre også gjør. Jeg ante ikke at Gud fantes i meg, at han kunne finne meg, kaste et lys inn i meg en desembermorgen bak huset mitt i Danmark, eller la meg se Sønnen i to syn i Spania.
Gavene er virkelig gaver, og alle som skriver til meg, pakker dem ut med stor, stor glede, ydmykhet og begeistring.
For gaven er kjærlighet. En altomfattende, umålelig, fullstendig grensesprengende kjærlighet. En konkret følelse som overgår alt annet. En viten om at Guds kjærlighet er uendelig. En visshet som legger seg i kroppen og aldri kan tas bort igjen.
Det vekker en undring for livet
Gud er forunderlig. Vi mennesker kan ikke fatte Gud. Vi kan ikke få rett overfor Gud. Vi kan ikke forklare ham fullt ut. Men vi kan undre oss.
Jeg tror det er noe av det Gud vil med å sende slike opplevelser inn i verden vår: at vi skal undre oss. At vi skal skrive store bøker og prøve å tegne kart over hvordan Gud og vi henger sammen, slik mange har gjort. To av dem jeg har lest nøye, er den spanske mystikeren Teresa av Ávila (1515–1582) og Cynthia Bourgeault.
Som så mange andre har de valgt et liv med bønn og praksiser som holder blikket festet på Gud. Kanskje også tilstander som gjør dem litt tynnhudete, slik at de lettere merker hva som skjer rundt dem og inni dem.
Men hva som skjer, og når, kan de ikke styre. Og det vet de godt. Praksisene deres handler om å gjøre det mulig også for oss andre å leve nærmere det vi er ment å gjøre som Guds kropper på jorden. For hverandre.
Noe av det vi kan gjøre, er å stille oss i undringen sammen – for da klarer vi ikke å fordømme. Det er slik jeg prøver å gjøre opplevelsene om til erfaringer som kan deles og glede andre. Det er min måte. Andre velger helt andre måter, og slik skal det være, tror jeg. Vi er ikke like, så hvorfor skulle vi få de samme opplevelsene eller leve med dem på samme måte?
Det er godt å få mennesker til å undre seg. Vi blir rett og slett litt snillere av det. Så enten vi har hatt slike opplevelser eller ikke: Jeg synes vi kan glede oss over at Gud vil vise oss kjærligheten sin på så mange måter. Takk.
Les også: Fornuft som religion

Bøker av Charlotte Rørth

Jeg møtte Jesus
Bekjennelser fra en motvillig troende.

Med rak rygg
En mors fortelling om sorg og overgrep.
Takk, Charlotte
Da jeg var yngre tenkte jeg at møter med Jesus var forbeholdt de rettroende. I dag tenker jeg annerledes.
Da jeg var 17 hadde jeg sterke møter med Gud. De lever jeg enda på. Fremdeles får jeg glimt