Hva slags bok er egentlig Bibelen?

Siden har jeg fortsatt. Hver dag leser jeg i Bibelen. Fortsatt synes jeg det er en spennende reise gjennom århundrer med tro og vantro, gleder og frustrasjoner, kriger og fredserklæringer, lover og nådetilsagn, guddommelighet og svært jordnær menneskelighet.

Allerede før jeg fylte ti var jeg vel bevandret i mange av Bibelens historier. Jeg hadde hørt historier om kjemper som ble beseiret av guttunger, krigere som ble vasket rene av sykdommer i Jordanelva, båter som kunne romme all verdens dyrearter, og menn som kunne komme uskadd ut av ildovner. Historiene ble sjelden dårligere av å bli gjenfortalt. Og selv om jeg nå som voksen tenker at mange av disse gammeltestamentlige historiene umulig kan være egnet for barneører, tror jeg at jeg som barn oppfattet det helt annerledes. For alt skjedde innenfor en slags magisk verden, der snakkende slanger og flygende engler var like naturlige elementer som fristende frukter og mektige konger. Men denne magiske verdenen var ikke atskilt fra min egen verden. Den kastet lys inn i mitt eget liv. Den gjorde verden stor og betydningsfull, og Gud like nærværende som moren og faren min.

Mye er skjedd siden. Foreldrene mine er ikke lenger til stede her på jorda. Men fortsatt opplever jeg Gud som nærværende, om enn på en annen måte enn da jeg var barn. Og bibelhistoriene gir fortsatt mening, om jeg leser dem med andre briller. Rent fysisk bruker jeg nå faktisk stort sett briller når jeg skal lese den relativt lille 9,5 punkt skriftstørrelsen som min bibel er trykket i. Jeg trengte ingen briller i barndommen. Da fløt historiene rett inn uten alle voksenlivets synsjusteringer.

Bibelen med voksne øyne

Men det finnes ingen vei tilbake. Vi er blitt voksne. Vi har fått andre erfaringer som får oss til å stille andre spørsmål til bibelhistoriene. Vi ser ting i historiene som ikke fanget oppmerksomheten den gangen vi var barn. Vi ser lidelsen, urettferdigheten, forskjellsbehandlingen og maktovergrepene. Vi ser at denne boka slett ikke bare er en guddommelig og hellig tekst, men også en høyst menneskelig bok. Og menneskene vi møter er slett ikke bare edle og rettferdige. Ofte er de stikk motsatt. Bibelens helter har alle svin på skogen og skitt under føttene. Til tider kan det til og med se ut til at deres gudstro gjør dem blinde for sine medmennesker.

Jeg kjenner mennesker som nesten ikke orker å lese Bibelen lenger. Det er for mye som opprører dem. De er fortsatt troende, men troen overlever mer til tross for Bibelen enn på grunn av den. Bibelen er blitt en bok de skammer seg over, og som de håper færrest mulig av deres ikke-troende venner faktisk leser.

Det ufullkomne er livsnært

Selv har jeg ikke dette forholdet til Bibelen. Kanskje er det fordi jeg som teolog har en annen tilnærming til tekstene. Kanskje er det fordi min utvikling som menneske har gått hånd i hånd med Bibelen gjennom livsreisen så langt. Min erfaring er at det nettopp er det ufullkomne som gjør Bibelen så livsnær og relevant. Den har aldri pretendert å være en bok som er kommet til oss i fullkommen tilstand fra himmelen. Den er ikke skrevet på gulltavler som Mormons bok, eller er diktert gjennom åpenbaringer som Koranen. Bibelen er heller snarere menneskers forsøk på å tolke Guds åpenbaringer i vår verden.

Som luthersk teolog har jeg alltid sett på Guds åpenbaring som en framvoksende prosess. I Det gamle testamentet finner jeg mye viktig innsikt om Gud, og mange historier som viser meg hvem Gud er. Men samtidig ser jeg også historier og tolkninger som må korrigeres i lyset av Guds virkelige åpenbaring i verden: Jesus. Det er bare gjennom Jesushistorien Bibelen lar seg forstå og fortolkes. Det er i Jesus jeg ser Guds ansikt. Det betyr ikke at Guds ansikt ikke lar seg finne andre steder i Bibelen også. Men du verden så mye menneskelighet – på godt og vondt – det er pakket inn i.

Det som gjør oss forlegne

Rachel Held Evans skriver om mye av det samme i boka Inspirert – Om å felle kjemper, gå på vannet og elske Bibelen igjen (Verbum Forlag).

Her beskriver hun sin egen utvikling. Fra barndommens bibellesning, der Bibelen var en magisk bok full av fortellinger om konger og dronninger, bønder og krigere, kjemper og sjøuhyrer og farefulle reiser. Som ungdom forandret Bibelen seg til et våpen for sannheten. Mye energi ble brukt til å forsvare dens ufeilbarlighet. Men så begynte dette bildet å rakne: «Jenta var blitt eldre nå, moden og undrende, og hun begynte å legge merke til ting hun ikke hadde lagt merke til tidligere. Som at Gud belønnet den utvalgte patriarken Abraham for å adlyde beskjeden om å ofre sin egen sønn. Eller at Gud tillot Israel, det utvalgte folket, å kidnappe kvinner og ta barn i krigsbytte. Da de berømte murene rundt Jeriko hadde styrtet i grus, kom en hær fra Gud og slaktet ned alle byens menn, kvinner og barn, og etter at farao nektet å sette slavene fri, drepte en engel alle førstefødte gutter i Egypt.»

Den brutale bøllen

Det er slike observasjoner som gjør mange modne bibellesere forlegne. Går det an å forsvare dette? For noen sniker tvilen seg for alvor inn: Har dette i det hele tatt noe med sannheten å gjøre? Går det an å tro på en slik Gud som disse historiene beskriver? 

Har ateisten Richard Dawkins rett når han i boka Gud – en vrangforestilling (Monstro) beskriver Gud slik: «Gud i Det gamle testamentet kan sies å være den mest frastøtende skikkelsen i all skjønnlitteratur: sjalu og stolt av det, en smålig, urettferdig, uforsonlig kontrollfreak, en hevngjerrig, blodtørstig etnisk renser, en kvinnehatende, homofobisk, rasistisk, barne-mordersk, folkemordersk, pestbringende, stormannsgal, sado-masochistisk, ustabil ondsinnet og brutal bølle.»

Eller som en av de andre nyateistene, Christopher Hitchens, skriver i boka god is not great (Twelve): «It would be hard to find an easier proof that religion is manmade.» (Kapitteloverskriften er for øvrig: The nightmare of The old testament.)

Skattene i dypet

Rachel Held Evans valgte en annen vei da fortryllelsen fra barndommen ble brutt og ungdomstidens bilde av Bibelen som den fullkomne boka begynte å rakne. Hun skriver: «Når du slutter å prøve å presse Bibelen til å være noe den ikke er – statisk, uomtvistelig, skråsikker, absolutt – så er du også fri til å gi deg hen til det den er: levende, forbløffende, overraskende, og ja, kanskje til og med magisk.»

For mange gir opp Bibelen – og kanskje troen med – når de skjønner at den er mer mangfoldig og mer komplisert enn man først trodde. Når Bibelen viser seg ikke å være fullkommen, vender de den ryggen.

Men om de heller tar med seg denne erkjennelsen – og kanskje skuffelsen – videre i sin bibellesning, kan det hende det åpner seg overraskende og spennende nye rom. Det skal ikke utelukkes at disse rommene inneholder mange skatter som til og med overstråler de gamle som viste seg å være av plastikk og gråstein bak gullmalingen. Skattene i dypet ser kanskje ikke så dyrebare ut ved første øyekast, men undersøk nærmere og du oppdager at de er anvendelige for livet på en helt annen måte enn mange prydgjenstander. Du kan oppdage at Bibelen ikke handler om det ideelle livet, men om menneskelivet slik det er i sin fryd og sin fiasko. Og at Gud nettopp har med dette livet å gjøre. Ikke minst at de menneskene som Gud av forunderlige grunner velger til sin tjeneste, slett ikke er de frommeste, vakreste, rikeste eller stødigste. De er rett og slett mennesker.

Hva betyr inspirert?

Hva slags bok er egentlig Bibelen? Det har gjennom historien versert mange teorier om dens tilblivelse, dens inspirasjon og guddommelighet. I 2. Tim 3,16 står følgende: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse.»

På latin står det omnis scriptura divinitus inspirata – hele skriften er guddommelig inspirert. På grunnlag av dette er det laget atskillige teorier om hvordan Skriften er inspirert. Noen har tenkt seg at hvert ord er inspirert av Gud; altså at Gud har forfattet hvert ord. Andre har tenkt at det er forfatterne som var inspirert av Guds Ånd da de skrev. Men kanskje det er nyttigere å tenke at Skriftens inspirasjon ikke handler om dens tilblivelse, men om dens virkning. Den er inspirert fordi Gud blåser sin Ånd gjennom ordene når jeg leser dem. De virker på meg.

Tenk deg en god gammeldags skolesvamp. I knusktørr tilstand hadde den ingen virkning. Det lot seg ikke gjøre å tørke tavla ren med en tørr svamp. Men fylt med vann var det annerledes. Da var den velegnet til å vaske bort alt det som skulle vekk av gammelt kritt og fortidens feil. Tenk deg at Bibelen er en slik svamp som Gud har fylt med sitt levende vann.

Fasiten og matteboka

Dessuten skrives det til Timoteus at den er nyttig til opplæring med mere. Her kan vi igjen hente et bilde fra skolehverdagen, som jeg har funnet i Brian McLarens bok A new kind of Christian. Det er sammenlikningen av fasiten og matteboka.

Det er ikke uvanlig at man tenker på Bibelen som en fasit med svar på alle våre spørsmål. Da blir Bibelen en slags oppslagsbok som man kan slå opp i for å finne de svarene man trenger i de fleste situasjoner. Og det skal ikke stikkes under en stol at mange kristne har erfaringer med at Bibelen har gitt veiledning i konkrete situasjoner på denne måten.

Men en fasit lærer oss egentlig ikke noe. Tenk deg at det er en skoleklasse på barneskolen som har en usedvanlig grei lærer i matematikk. Han synes det er leit å se at elevene sliter så mye med matematikkoppgavene, så han lar dem bare forholde seg til fasiten. Når de har matematikklekser kan de derfor bare slå opp i fasiten og skrive inn de riktige svarene. Alle synes dette er en fin ordning. Elevene er glade fordi de slipper å slite med matematikk, og foreldrene er glade når barna kommer hjem og kan vise at de har alt rett på alle prøver.

Problemet kommer først når elevene begynner på ungdomsskolen. Her får de en lærer som slett ikke er så grei og snill at han er fornøyd bare elevene skriver riktige svar på oppgavene. De må også vise at de forstår hvordan de løser dem. Men ingen av elevene har noen anelse om hvordan de skal løse matematikkoppgaver, for de har aldri lært det. Uten fasiten er de helt hjelpeløse. Og plutselig går det opp for alle at den snille barneskolelæreren var en fullstendig udugelig lærer, fordi han ikke lærte dem noe som helst.

Hjelp til å tenke

Noen ønsker at Gud er en slik snill lærer, og at Bibelen er en fasit. De vil gå til den og få svar. Da er det frustrerende når Bibelen viser seg å gi motstand. Svarene er ikke alltid så opplagte. Noen ganger kan ulike bibelvers se ut til å motsi hverandre. Andre ganger inneholder historiene som fortelles uforståelige elementer av grusomhet eller umoral. Hvis du ser på Bibelen som en fasit, vil du antakelig kaste den i veggen eller legge den skuffet bort. Den lever ikke opp til forventningene.

Men om du ser den som selve matteboka, vil det få deg til å tenke dypere og undersøke nærmere. Derfor er Skriftene nyttige til opplæring, som det skrives til Timoteus. Det er en bok som skal hjelpe oss til å tenke og resonere. Den egger vår fantasi og kreativitet. Den innbyr til diskusjoner og dialoger. Det er en bok å kjempe med og bli frustrert av. Det er en bok vi kan skamme oss over, fordi den er så skamløs. Men det er akkurat i resoneringen, kreativiteten, diskusjonene og slåsskampen, at den også åpner seg opp og viser oss de åpne slettene hvor lyset bryter gjennom den tette skogen. Der vi får se mer av hvem Gud er, forstår mer om hva det betyr å være et menneske, og får nye idealer om hvem vi ønsker å være. Det er da vi kjenner det som om Guds egen pust stryker over kinnet, og forstår hva det betyr at Bibelen er inspirert.

Det er behageligere å ha en fasit enn en oppgavebok. Men du lærer ingen ting av det. Gud har ikke gitt oss en fasit. Han har gitt oss en bok vi skal lære noe av. Og om vi leser videre i 2. Timoteusbrev: «… bli utrustet til all god gjerning». Det vil Bibelen gjøre med oss. Gjøre oss til bedre mennesker!

Jeg tror vi bare blir bedre mennesker ved å oppøve empati og forståelse. Det skjer ikke minst når vi blir bedre kjent med andre mennesker, ser deres framside og vrangside, kjenner deres triumfer og fiaskoer, blir innlemmet i deres svakheter og styrker. Og det er akkurat det Bibelen gjør. Den maler mennesket for oss på et stort lerret. Den tar i bruk hele fargeskalaen, fra nattsvart mørke til lyset som glitrer i havet en sommerdag.

Hvis vi ser på Bibelen som en fasit eller en regelbok vil faren ligge snublende nær til å likne på Jesu motstandere i Det nye testamentet, fariseerne. De kjente Skriftene ut og inn, de kunne hver lov og hver regel, de visste alt om Guds vilje og hensikt. Men de glemte at Gud ikke er opptatt av regler, han er opptatt av mennesker. Han skapte ikke sabbaten for at folk skulle få en dag da de måtte passe på å holde et utall av regler, han skapte den for at de skulle få hvile. Sabbaten ble til for menneskenes skyld, ikke menneskene for sabbaten. Kanskje vi også kan si at Bibelen ble til for menneskenes skyld, ikke menneskene for Bibelens?

Skamløst blir historiene fortalt

Vær ikke redd for å fortsette vandringen blant Bibelens mange ufullkomne helter. Her er det nok av mord, umoral, dumhet og maktbegjær til å få de fleste av oss til å kjenne oss hjemme. Skamløst blir historiene fortalt, tilsynelatende uten filter eller sensur. Ufeilbarlighet må vi lete lenge etter. Men kanskje kjenner vi at Gud på en forunderlig måte puster på oss og prøver å lære oss noe gjennom det hele.

For kanskje er det med Bibelen, slik som Sidner, hovedpersonen i Juleoratoriet av Göran Tunström, beskriver opplevelsen av å lese en tjukk bok: «Det er mye der han ikke forstår, og det gleder ham mest av alt, fordi det da finnes en verden foran ham som han må nå. Det ubegripelige er det beste, eller som han en dag skulle skrive: Jeg vet ikke, derfor må jeg videre.»

Les også: Om å ta Guds ord på alvor

Anbefalt lesning

Inspirert

Felle kjemper, gå på vannet og elske Bibelen igjen.

Rachel Held Evans