Hva om ingen går tapt?

Barndommens frykt for å bli borte

Jeg grubler stadig mindre over hva som skjer etter døden.

Det er egentlig litt merkelig. For da jeg var barn, hadde jeg inntrykk av at den viktigste av alle diskusjoner i kirken var den om hvem som var frelst og hvem som ville gå fortapt.

Jeg husker at jeg var skrekkslagen ved tanken på at Jesus skulle komme tilbake og hente alle de troende, og at jeg ikke skulle få være med. At en dag skulle alle være borte. Derfor hendte det at jeg la meg i senga til moren min midt på natta og sovnet med vissheten om at hvis Han kom tilbake akkurat da, ville jeg trolig bli dratt opp som en del av nattkjolen hennes og bli med på opprykkelsen som en liten, tvilende blindpassasjer.

På den måten lignet religionen et adgangskort. Livet var et venteværelse, og det viktigste var å sikre seg riktig billett før avgang.

Nå tenker jeg annerledes.

Et nytt blikk på frelse

For en stund siden snakket jeg med en teolog jeg kjenner. Jeg spør ham av og til om ting jeg lurer på, for jeg har nylig plukket opp Bibelen etter at den lå nedstøvet innerst i bokhylla i mer enn et halvt liv.

Vi satt inne på kontoret hans, og jeg bablet i vei om frelse og bibeltolkning, mens kaffen skvatt rundt ørene mine.

På et tidspunkt slo min teologvenn ut armene og sa smilende:

– Jeg tror at alle blir frelst, jeg.
– Ja! ropte jeg entusiastisk tilbake.

For jeg bestemte meg spontant for å være med på å spre denne utrolig gode nyheten ut i rommet.

– Alle blir frelst!

Etterpå reflekterte jeg over dette og følte at jeg hadde kommet til et sted på trosveien min der jeg virkelig hadde ramlet over en kurv med de vakreste frukter. Tanken på at Guds kjærlighet til slutt ville finne veien til hvert eneste menneske. Og at det viktigste spørsmålet derfor ikke handler om hva som skjer etter døden, men om hvordan vi lever mens vi er her.

En sånn forståelse er ingen ny idé. Kristne har diskutert den helt siden oldkirken, og noen av kirkens tidlige tenkere mente at hele skaperverket en dag skulle bli gjenopprettet i Gud. Andre var uenige. Men spørsmålet nekter å forsvinne: Hva om Gud er enda større enn vi tør å håpe?

Tro som frihet – ikke selvredning

Vent! Hvis det ikke finnes to utganger fra dette livet, hvis ingen går i fortapelse, hva blir da poenget med troen?

Det vil noen innvende. Kanskje med en advarende pekefinger.
For meg virker det motsatt. Hvis jeg tenker på denne måten, da kommer poenget klarere fram.

Hvis ingen går tapt, da må troen handle om noe annet enn å redde seg selv.
Da må det handle om å bli fri.
Fri fra frykten.
Fri fra den konstante opptattheten av vår egen sjel.
Fri til å vende blikket utover.

Når himmelriket spirer her og nå

Jesus snakker om Guds rike. Et rike som er kommet nær. Et rike som finnes midt iblant oss. Et rike som viser seg når sultne får mat, når syke blir sett, når syndere får en ny sjanse og når mennesker finner tilbake til hverandre.

Som om himmelen ikke først og fremst er et sted vi skal til, men en virkelighet som begynner å vokse fram allerede her.

Kanskje er det derfor jeg leser Bibelen annerledes nå enn før. Ikke som et kart over etterlivet, men mer som et kart over menneskelivet.

Ørkenen kan handle om alle gangene vi går oss vill, da vi tørster etter mening uten å finne en kilde å drikke av.
Eksilet kan også handle om følelsen av ikke å høre hjemme.
Oppstandelsen handler om de gangene livet begynner igjen etter at vi trodde alt var over.
Dommen handler kanskje ikke først og fremst om en framtidig straff, men om de smertefulle sannhetene vi må møte i oss selv. Alt det som må dø for at noe nytt skal kunne leve.

Kanskje frelse ikke bare er noe som skjer én gang, når vi finner veien tilbake til Jesus og bestemmer oss for å slå følge med Ham.

Kanskje det også finnes små øyeblikk av frelse gjennom livet vårt.

Hver gang vi finner håp etter fortvilelse.
Hver gang et hjerte mykner.
Hver gang vi våger å tilgi.
Hver gang vi reiser oss etter et fall.

Hvis vi tenker slik, blir vi kanskje mer opptatt av å gi kjærlighet til hverandre, og mindre opptatt av hvem som er innenfor og utenfor.
Mer opptatt av hvem som trenger hjelp, og mindre opptatt av å vinne teologiske diskusjoner.
Mer opptatt av å være et menneske som gjør verden en liten smule bedre.

Hvis Gud virkelig er kjærlighet, slik Johannes skriver, må kjærligheten være viktigere enn frykten.
Og hvis kjærligheten til slutt viser seg å være sterkere enn alt annet, også døden, er kanskje ikke spørsmålet om Gud klarer å frelse verden.

Kanskje spørsmålet er om vi tør å leve som om han allerede er i ferd med å gjøre det.

Jeg skal ikke spekulere for mye, ikke sitte her ved kjøkkenbordet og få det til å virke som om jeg har funnet svaret. Men jeg kan ha et framtidshåp om at alle skal reddes fra mørket. Jeg kan be om at alle mennesker, som jo er skapt av Gud, til slutt skal komme tilbake til Gud.

Forestill deg at vi rusler ned i veikanten ved skogen her borte en sen sommerkveld. Så peker vi truende på en av hvitveisene som står der med bøyd hode, klar til å legge seg for kvelden.

Og bare for å skape dårlig stemning gir vi den streng beskjed om ikke engang å tenke på å komme tilbake til våren. Vi sier at den ikke har levd opp til å bli den beste hvitveisen den kunne bli, og så dømmer vi den til å måtte ligge der i jorda for evig og skamme seg, mens de andre kan gjøre seg klare til å stikke fram som små, livsglade knopper i april.

Likevel ville Guds vakre solstråler lyse på det lille hodet der det kikker opp neste vår, sammen med de andre, lattermild over at vi trodde vi kunne stoppe det.

For Gud har sin egen plan og gir alt som lever nye sjanser.
Ingen mennesker kan stanse våren når den først har bestemt seg for å komme.

Les også: Om å re:tro påskemorgen