Hva er egentlig meningen med Jesu lidelse og død?
Jesus døde for våre synder. Gjennom sin død sonet han verdens synd. Har du vært i en kirke vil du antakelig ha hørt dette utallige ganger. Men hvordan kan det egentlig ha seg at Jesu død har denne konsekvensen?
Hvem er objektet for soningen? Hvordan kan det ha seg at et torturert menneske – eller en torturert gudesønn – ved dette kan frifinne meg fra mine handlinger?
Den tradisjonelle tolkningen av Jesu død på korset er at Gud er objektet for soningen. Gud er vred på menneskene på grunn av våre synder. Vi har krenket Guds hellighet og Guds ære ved å gjøre hans vilje imot. For dette fortjener vi Guds straff. Men Jesus går inn i vårt sted og tar straffen på seg. Og ved dette forsones Gud med verden. Guds vrede er utøst. Vi kan derfor, på grunn av Jesu offer, finne en nådig Gud.
På mange måter har dette vært en dominerende tolkning i vår vestlig-protestantiske kirkelige tradisjon. Det kalles gjerne den objektive forsoningslære. Dette er en tenkning som strekker seg langt bakover i historien. Men den fikk et tydelig uttrykk i Anselm av Canteburys bok Cur Deus homo (1099). Boken er – som tittelen sier – en apologetikk for den grunnleggende kristne læren om at Gud ble et menneske i Jesus Kristus. Anselm vil vise at dette er en nødvendighet, og at korset er selve hovedhensikten med inkarnasjonen.
Tre klassiske tolkninger av korset
I Anselms argumentasjon er det Guds ære som står i sentrum. Guds ære ble krenket i og med englenes opprør. Menneskene ble skapt for å fylle gapet etter de englene som falt fra Gud. Men menneskene gjorde også opprør. De falt fra Gud, og Guds ære ble derfor krenket av menneskene.
Hvordan skulle menneskene godtgjøre for denne skaden? Om de levde perfekte liv, gjorde de jo tross alt bare det Gud hadde skapt dem til. Dette ville ikke skape et overskudd som kunne godtgjøre for menneskenes gjeld. Det var bare Gud selv som kunne betale gjelden. Her er det Anselm skriver: «Bare mennesket skulle det. Bare Gud kunne det. Derfor ble Gud menneske.» Gjennom sin død betaler Jesus menneskets uendelige skyld til Gud. Guds ære gjenopprettes. Og den som tar imot og tror Jesu offer, blir frelst.
Men det er et problem med denne forståelsen. Et problem som ble påpekt av Anselms delvis samtidige, Pierre Abélard. Abélard satt spørsmålstegn ved gudsbildet i Anselms objektive forsoningslære. Hvilken tilfredsstillelse kunne noen ha av at et uskyldig menneske ble pint til døde? Hvordan kan vi tro på en god gud, om denne guden viser seg å være en blodtørstig menneskeofrer? Ja, som finner tilfredsstillelse i sin egen sønns blodige død? Hvordan kan dette gjenopprette denne gudens ære? Eller for å sitere Abélard: «Hvor ondt og grusomt synes det ikke at noen skulle kreve en uskyldig persons blod som prisen for noe som helst, eller at det på noen måte skulle behage Gud at en uskyldig person ble slått i hjel. Eller enda verre: At Gud skulle betrakte sin sønns død så velbehagelig at han gjennom den skulle bli forsonet med verden?»
Abélard utformet det som har blitt kalt den subjektive forsoningslære som et alternativ. Det er ikke Gud som trenger å forsones, det er mennesket. Derfor må forsoningen skje i det enkelte menneske. Når vi ser Jesu offer, og vet at det er for vår skyld, vil det skje noe i vårt indre. Vår frykt for Gud vil falme. Vi ser at vi ikke trenger å være redde for Guds straff. Gud elsker oss. Dermed fører korset oss tilbake til Gud i tro og tillit. Abélards kritikk av den objektive forsoningslæren er kraftfull. Men mange opplevde at hans eget alternativ ikke løste problemet. Hvorfor døde Jesus? Kunne ikke Gud vise oss på andre måter hvor høyt han elsker oss?
Et alternativ ble lansert av den svenske teologen Gustav Aulén. Med utgangspunkt i Kolosserne 2,1 – «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset» – så han Jesu død mer som en frigjøring. Mennesket var bundet av fordervsmaktene: synden, døden og djevelen. Mennesket var i en håpløs situasjon, fordi det ikke hadde noen makt til å beseire fordervsmaktene.
Derfor måtte Jesus komme som frigjører. Gud er den eneste som kan frigjøre, dermed blir han forsoningens subjekt – den som utfører handlingen. Dette skjedde på Golgata. Men forblir det ikke en like stor gåte hvorfor Jesus egentlig måtte dø? Og blir ikke mennesket bare et passivt offer i denne tenkningen? Har vi ikke et selvstendig ansvar for våre handlinger?
Gud som kjærlighet og de krenkedes Gud
Personlig synes jeg ingen av disse modellene gir noe godt svar på spørsmålet om hvorfor Jesus måtte dø. Om det ikke var for å gjenopprette Guds tapte ære, om det ikke var for å omskape menneskenes gudfientlige sjeler, om det ikke var for å spille djevelen ut over sidelinjen – hva var det da?
Jeg tror hovedproblemet med Anselms tilrettelegging av den objektive forsoningslæren ligger i begrepet «Guds ære». At Gud skulle trenge et offer for sin egen æres skyld, virker helt urimelig. Det samme gjør tanken i mange utlegninger jeg har hørt at problemet er at Guds hellighet ikke tåler synd. Derfor måtte synden straffes. Problemet er at det er Gud som fortsatt står i sentrum for offeret. Dessuten innføres gjerne en dualisme mellom Guds hellighet og Guds kjærlighet. Gud blir nærmest en splittet personlighet i sitt forhold til menneskene.
Jeg mener det må holdes fast ved et punkt som er helt grunnleggende i Det nye testamentet: Gud er kjærlighet. Alt annet som sies om Gud er underordnet – eller innordnet – dette. Men hvorfor måtte da Jesus dø? Om det ikke er Gud som er den krenkede part: hvem er det? Hvem trengte forsoningsofferet? Min mening er at det dreier seg om det krenkede mennesket.
Jesu død som solidaritet
Ola Modalsli har utviklet dette perspektivet i en bok som heter Korsets gåte. Her er et grunnprinsipp at ingen har rett til å tilgi en urett som er begått mot en annen. Jeg kan ikke tilgi en morder, en voldtektsmann, en overgriper, en undertrykker – når det ikke er jeg som er offeret. Enhver kan bare tilgi den urett man selv er utsatt for.
Kan ikke Gud tilgi enhver? Det ville også være for enkelt. For det er ikke Gud som er offeret for all den urett som er begått mot mennesker i verden. Hvis Gud bare slår en strek over alt, da er han jo som en urettferdig dommer. Som en av dem som lar nåde gå for rett, og på den måten dobbelt krenker den krenkede.
Det er her Jesus død begynner å gi mening. Ved at Gud selv blir et menneske som lar seg knuse av denne verdens herskere og ugjerningsmenn. At han selv lar seg torturere og drepe. At han selv blir lammet som føres til slaktebenken. Ikke for sin egen skyld, men for å si til alle jordens undertrykte og krenkede: Jeg er en av dere. Dermed får Gud den legitimiteten som skal til for å kunne tilgi alle.
Og dette gir mening for alle mennesker, for vi er alle både ofre og overgripere. Ingen kan si seg uskyldig. Alle vet hvordan det er å bli tråkket på. Dermed gir Jesu offer en dyp mening for ethvert menneske. Han døde i solidaritet med meg. Han døde for å sone min skyld.
Gud trengte ikke Jesu offer, menneskene trengte det. Ikke som i den subjektive forsoningslære, der det handler om omskapingen av vårt indre. Heller ikke som i forløsningslæren der vi dypest sett bare er ofre. Anselm hadde helt rett i at det handler om noe objektivt, noe som gjelder alle og som skjer utenfor oss. Men han tok feil ved å gjøre den ærekjære guden til objekt for forsoningen. Det er når vi tar på alvor Bibelens ord om at Gud er kjærlighet, at brikkene kan begynne å falle på plass.
Les også: Den korsfestede Gud
Av Lennart Iversen 
Av Sveinung Berntsen 
Av Stian Søvik
Interessante tanker, men jeg blir ikke helt overbevist. Hvordan skal vi da forstå Jesaja 53, hvor det står at «Det behaget Herren å knuse ham», hvis vi går ut ifra at det er Jesus det profeteres om. Hva med at Jesus «ble gjort til synd for oss» 2. Kor 5,21.
Jeg tror som deg at det er feil å tenke at Guds ære ble krenket. Hvis det fantes en annen måte å bringe oss i kontakt med Gud enn at Jesus måtte dø på en så grusom måte, så hadde vel Gud valgt den løsningen.
Det blir jo også et spørsmål om vi trenger frelse i det hele tatt. Hvis Gud uansett elsker og tar imot alle mennesker, er det da noe behov for å forkynne evangeliet til menneskers frelse?
Hvis Gud er kilden til alt liv, så vil en avvisning av Gud og Hans moralsk gode vesen innebære en avvisning av liv. Synd, forstått som å «bomme på målet» hvor målet er liv/relasjon med Gud, er å bryte relasjonen med Gud, og dermed en avvisning av Ham. Bibelen konkluderer derfor slik: «Derfor, slik synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden slik trengte seg inn til alle mennesker, fordi de alle syndet» (Rom 5,12)
og «For syndens lønn er døden…» Rom 6,23
Samtidig er ikke synd bare et brudd på relasjonen med Gud, som om Gud var en hvilken som helst annen person, men det er også et ontologisk moralsk brudd. Synd er urett. For å kunne være rettferdig, må Gud ta et oppgjør med urettferdighet. Det krever mer enn å bare si: «jeg tilgir deg», fordi det må tas et oppgjør med syndens konsekvenser. Skylden må håndteres på en måte som samtidig håndhever rettferdigheten.
Man bør unngå å se på Gud som en smålig, ærgjerrig og blodtørstig Gud, som om han var et menneske. Fordi problemet er først og fremst rettferdighet. Ikke at vi har såret Guds følelser. Det siste ligner mer en karikatur man finner i nyateistisk polemikk. Og som en rettferdig Gud så må Han ta et oppgjør med urettferdighet.
Artikkelforfatteren skriver da: «At Gud skulle trenge et offer for sin egen æres skyld, virker helt urimelig. Det samme gjør tanken i mange utlegninger jeg har hørt at problemet er at Guds hellighet ikke tåler synd. Derfor måtte synden straffes. Problemet er at det er Gud som fortsatt står i sentrum for offeret.»
Bibelen fremstiller flere steder Gud som sentrum for offeret: «For dersom vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død…» (Rom 5,10). Hvis dette verset var svaret på hvorfor Jesus måtte dø, så er det at vi (subjektet) skulle blir forlikt med Gud (objektet). Det samme ser vi i Kol 2,10: «og – ved Ham – forlike alle ting med seg selv, ved at Han gjorde fred ved blodet på Hans kors…».
Og da innvendes det, med utgangspunkt i Ola Modalsli, at Gud ikke kan tilgi alle og enhver, «For det er ikke Gud som er offeret for all den urett som er begått mot mennesker i verden.» Gud er altså ikke den som har blitt utsatt for alle syndene, Men jeg tror det gir god mening å forstå Gud som den krenkende part i reell forstand når det gjelder synd, for hvis all synd er en direkte eller indirekte avvisning av Ham og relasjonen med ham, så vil all synd være en krenkelse av Ham. Gud står alltid i sentrum, i kraft av å være virkelighetens grunnlag, livets kilde og fundamentet for godt og ondt. Salme 51,6: «…mot Deg alene har jeg syndet…». Fordi Gud er selve grunnlaget for det gode, er all synd til syvende og sist ikke bare skade på skapningen, men opprør mot Skaperen.
Artikkelforfatteren kommer med et ubegrunnet poeng som ikke rettferdiggjøres: «Gud er kjærlighet. Alt annet som sies om Gud er underordnet – eller innordnet – dette.» Hvorfor man skulle ha grunn til å tro at alt annet som sies om Gud skulle være underordnet dette («Gud er kjærlighet»), sies ikke, og hva Gud som kjærlighet innebærer utdypes ikke i særlig grad. Hvis kjærlighet gjøres overordnet rettferdighet, må det forklares hvorfor Gud ikke bare ganske enkelt tilgir, uten noen krav om rettferdighet.
Men det stemmer at Bibelen sier at Gud også er kjærlighet, som gjør at Gud er villig til å tilgi. Men tilgivelsen må likevel skje på et rettferdig grunnlag, fordi Bibelen sier også at Gud er rettferdig. For Guds kjærlighet kan ikke reduseres til at Gud overser urett.
Så hvis all synd er avvisning av Gud, livets kilde, og konsekvensen av dette er døden, en adskillelse fra livets kilde, hvordan kunne Gud ta et oppgjør med synden på en rettferdig måte – samtidig som mennesker kunne bli tilgitt?
Ikke ved «å si til alle jordens undertrykte og krenkede: Jeg er en av dere.» Ikke ved at Jesu offer gir «en dyp mening for ethvert menneske» eller fordi «han døde i solidaritet med meg».
Han kunne gjøre det ved at all den straffen som menneskeheten hadde gjort seg fortjent til ved sine synder, ble lagt på Ham selv: «Men Han ble såret for våre lovbrudd, Han ble knust for våre synder. Straffen rammet Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53,5). Dette ble muliggjort ved at Gud selv ble menneske, og slikt sett med rette kunne stå i menneskers sted, som det står i Heb 2,14-18:
«Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk Han selv del i det på samme måten, for at Han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt – det er djevelen – og for å befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv. For Han tar seg jo ikke av engler, men Han tar seg av Abrahams slekt. Derfor måtte Han bli gjort lik sine søsken i alle ting, for å kunne være en barmhjertig og trofast Øversteprest i alt som angår forholdet til Gud, slik at Han kunne gjøre soning for folkets synder. For ved det at Han selv har lidd og blitt fristet, kan Han hjelpe dem som blir fristet.»
Jesus var heller ikke en slags uskyldig tredjepart som urettmessig ble straffet for andres lovbrudd. Han var Gud selv, i sannhet både Gud og menneske, som frivillig stod i vårt sted. Jesus sa i Joh 10,17-18: «Jeg gir Mitt liv for sauene. Ingen tar det fra Meg, men Jeg gir det av Meg selv.» Men Jesus måtte ta på seg menneskelig natur for å kunne frelse mennesket «innenfra». «Det som ikke antas, blir ikke frelst» som en av de tidlige kirkeforfatterne sa.
Samtidig var jo Jesus uskyldig. Han var ren og uten synd. Ved dette var han også det mennesket som kunne være et tilfredsstillende offer, en som var lytefri og som kunne bære andres sykdommer, synder og misgjerninger. 1 Pet 2,24: «Han som selv bar våre synder på sin egen kropp opp på treet, for at vi, døde fra syndene, skulle leve for rettferdigheten – ved Hans sår ble dere legt», og 2 Kor 5,21: «For Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle få Guds rettferdighet i Ham.»
Og det at en stedfortreder tar straffen for andre, er jo noe vi vanligvis aksepterer i gitte tilfeller. Et enkelt eksempel er jo at hvis en person blir pålagt å betale en bot, så aksepteres det at noen andre betaler boten. Det er det som tilfredsstiller kravet om gjenopprettelse. Men i Bibelen ser vi at det finnes en idé om at en representerer mange på et dypere nivå, slik som med Adams fall (Rom 5,19). Men kanskje det viktigste er at når det gjelder Jesu representasjon av mennesker, så er det slik at troende blir forenet i Ham på en slik måte at man blir korsfestet sammen med Ham.
For å påstå at det ikke er mulig for Jesu å frivillig representere mennesker, som menneske, ved å bære straffen for deres synder og slik tilfredsstille kravet om objektiv rettferdighet og påfølgende tilgivelse av mennesker, så må man bygge et robust bibelsk, teologisk og filosofisk argument for det. Det holder ikke bare å si «jeg synes det er urettferdig», hvis man har grunner til å tro at den rettferdige Gud faktisk anerkjenner et slikt stedfortredende offer.
Setningen «Gud trengte ikke Jesu offer, menneskene trengte det» i artikkelen er ikke helt presis. Gud trengte ikke Jesus offer, i den forstand at Gud ikke har noen mangler i seg selv som må tilfredsstilles. Men Jesu offer var nødvendig i den forstand at det var nødvendig for at Gud skulle kunne tilgi oss og la oss arve evig liv. På samme måte trengte også menneskene Jesu offer for at de skulle bli tilgitt.
Også vil jeg legge til at jeg tror flere av forsoningsmotivene er kompatible med hverandre, altså at både den objektive og subjektive forsoningslæren kan berike hverandre, sammen med Christus Victor-motivet (at Jesus overvant alle onde krefter på korset), kan gi oss en dypere forståelse av hvordan Gud har frelst oss.
Et fullkomment menneske måtte til for å erstatte Adams fullkomne menneske. Hveken mer eller mindre. Ikke et gudemenneske som noe tror. Jesus var sendt til jorden og født som et fullkomment menneske. Jesu var den eneste som kunne gjennløse menneskene, for at vektskålen skulle være i balanse. Det var også en oppfyllelse av loven den hang, øye for øye tann for tann. Den gan g ofret de dyr for sine synder om og om igjen. Med Jesus offer gjorde han slutt på alt dette, siden dette var et offer en gagn for alle, alle som ville tro. Så hensikten med at Jesus kom til jorden, var å forkynne om Guds rike, og ære sitt fars navn, og gi sitt liv som en løsepenge for alle.