Homofiles kjærlighet er ikke problemet
Juni blir kalt pridemåneden; man markerer aksept og inkludering av skeive. Men kjærligheten har intet datostempel, så vår vektlegging av menneske- og likeverdet gjelder naturligvis hele året.
Jesu vektlegger at kjærligheten aldri handler om et ekskluderende enten-eller, men om det inkluderende både-og. Man kan for all del ytre saklig kritikk, vise uenighet om form eller innhold, eller stille spørsmål om en hel måneds offentlig markering er nødvendig. Dette er levende debatt og helt greit innenfor ethvert liberalt demokrati. Samfunnets utvikling bygger nettopp på dialog, pågående saklig kritikk, evaluering og drøfting. Men dette er noe annet enn å monologisk og pågående ytre forakt og dehumanisering.
Både religiøse og sekulære livssyn behøver vi iblant å forholde oss kritiske til, men slik kritikk bør invitere til dialog og gjensidig læring. Ikke til forakt, polarisering og skittkasting. Å håndtere det brede kulturelle mangfoldet både livssynsmessig som religiøst fremstår altså mer og mer som en av våre viktigste oppgaver. Det setter nemlig oss alle på vanskelige, men viktige prøver.
Sitat fra barneombud Mina Gerhardsen: «Et vaiende flagg i skolegården handler ikke om å ta standpunkt i alle politiske debatter knyttet til LHBTQ+, men det er et tydelig tegn til barn og unge om aksept. Det er et kraftfullt og viktig signal til barn som er skeive selv eller som har skeive foreldre om at her er det trygt og her er du akseptert.»
Vår seksualitet er helt grunnleggende og berører våre innerste mentale og sjelelige soner; selve kjernen i det menneskelige: Det dreier seg dermed basalt om vår identitet, vårt selvbilde og sosiale relasjoner. Det handler derfor om langt mer enn bare sex, som for eksempel den indre energien som gjør at vi søker nærhet, kontakt og kjærlighet. Og derfor blir dette temaet så ladet for noen, spesielt om man tar for gitt at egne seksuelle preferanser som man er trygg på alene representerer det sanne og suverent normative.
Våre homoseksuelle søstre og brødre er som deg og meg: Helt normale medmennesker på godt og vondt som har vesentlige erfaringer og ressurser som samfunnet trenger og man alene ikke kan lese seg frem til, heller ikke i kirken (!). Ingen er hverken bedre eller verre enn «de andre». Nettopp der i kirkens midte trengs våre homoseksuelle søsken.
Det er ikke seksualiteten som er parameteret noen skal måles på, men vår sosiale bevissthet og vår karakter, våre holdninger og adferd i fellesskapet. Hvor den givende og fordrende kjærligheten er middel og mål; frihet, likeverd, søster- og brorskap. Man blir nemlig ikke født med fordommer; det er en tillært adferd og kognitiv reduktiv uvane som dannes gjennom å internalisere signifikante andres holdninger og stereotypier.
Og viser man ut over dette til enkelte tekstbiter fra Bibelens tekster som blankofullmakt for å legitimere fordommene og forakten mot medmennesker, så blir det grovt misbruk av tro og Bibelen for å fremme seg selv som den hellige, gode og rene.
Det er barmhjertighet og kjærlighet Gud vil ha, ikke regelstyrt pliktadferd og enøyet tekstorientering på bekostning av medmennesket. Homoseksuelles kjærlighet handler nemlig ikke om hvem du har sex med, men hvem du elsker. Akkurat som hos heteroseksuelle. Har kjærligheten betingelser, så er det ikke lenger kjærlighet. Menneske først, kristen så.
Les også: Nei, det er ikke vanskelig
Av Keith Giles 
Av Hans Eskil Vigdel 
Av Lennart Iversen
Som vanlig er det Bibelen som er den store stygge ulven her. Gud kan jo umulig ha hatt noke med Bibelen å gjere, og kan ikkje ha forstått korleis det som står om seksuelt samliv skulle bli tolka i 3500 år. Beklageligvis er han også ute av stand til å gripe inn og oppklare disse misforståelsene.
Den progressive guden er usedvanlig puslete, rett og slett litt dum. Men heldigvis får ein nesten seie, er den progressive guden ikkje den samme Gud som har skapt alt og som kjenner kvart menneske.
Han er det nemlig litt meir tak i.
John Olav Hoddevik. Støtter fullstendig ditt innlegg, bra formulert !
At du synes Gud er litt dum og puslete er like pussig som fornøyelig; du har nemlig her i møte med andres tekster nettopp deg selv, din tradisjon og tolkningsvirksomhet som avgjørende tolkningsinstans unde navnet «Guds ord og vilje». Og tolkning er ikke bare viktig, det er ufrakommelig. Allerede oversettelser er tolkninger. som jeg for øvrig vektlegger som nødvendig med-betingelse på veien; men det fordrer en viss aktsomhet, forsiktighet, kritisk tekstbemøtning og ettertanke på veien samtidig som vi våger å gå denne veien for “vegen frametter er alltid ein anleggsvei” som dikteren skrev.
Jeg innleder slik fordi det du skriver samtidig innebærer en forenklet noe tankeløs kritikk av andres gudsforestillinger og ideer; din korte tekst er ikke akkurat preget av forutgående lytting og ingen teologisk argumentasjon, men desto mer antipati og en viss dømmende holdning.
For god ordens skyld: Om du har lest hovedinnlegget, så ser du mine gudsforestillinger har den givende og fordrende kjærligheten og barmhjertigheten som referanse, og dette er verdier jeg bestemt erfarer at Jesus ubetinget vektlegger som det primære: Også i dag, i livet – ikke i en tekst: Deus Semper Major, Gud er større, også større og mer enn det høyst betingede språket evner å favne.
Livet er en gave vi skal ta i mot og folde ut; ikke et prosjekt vi skal lykkes eller pynte oss med. Igjen: Gud vil ha barmhjertighet, ikke offer og pliktadferd. Videre er dette verdier som ingen har monopol på; Jesus kom for å vektlegge dem som mål og middel spesielt der noen fokuserte litt for meget på teksttolkninger på bekostning av nettopp kjærlighet og medmennesket og dermed hemmet den livsgave både for den som rammes og seg selv. Disse verdiene hverken var eller er for øvrig en kristen oppfinnelse – kvalitetene ligger som potensielt lys i ethvert medmenneske uansett religion, tro og livssyn. Gud skapte nemlig ikke først jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, osv. Men mennesket. Det innebærer at det vi absolutt alle har felles sitter i dypet i vårt hjerte. Det kan aldri endres. Det som skiller sitter i våre hoder. Det kan derimot utvikles, endres.
Bare et apropos siden du nevner bibelen. Dette er ikke én bok, men en boksamling på hele 66 bøker samlet innenfor to permer. Ordet “bibel” er fra koinegresk “βιβλία” – ta biblia – og betyr nettopp “boksamling.” Det er derfor det heter “bibliotek» der vi låner bøker. Disse skriftene i bibelens 66 bøker er samlet, skrevet, redigert på nytt og på nytt siden første tekst ble skrevet. NT ble f.eks. først ferdigredigert rundt år 400. Det er videre ca 1 500 år mellom første og siste tekst i bibelen. Enkelte av bibelens mange tekster er for øvrig klart uetiske og må i menneske- og likeverdets navn forkastes. Andre er helt irrelevante for oss i 2026.
Men noen såkalt “bibeltro” kristne “leser som det står”, hvilket er like selvavslørende som tøvete; de overser nemlig nettopp de faktorer som gjør at de leser nettopp slik de gjør. Det kan virkelig se ut som at de forholder seg til bibelens tekster slik fundamentalistiske muslimer forholder seg til koranen, nemlig med underkastelse. Uten å erkjenne at de nettopp her er underlagt subjektiviteten og tolker betinget over en lav sko.
Og apropos nettopp dette: Det viser seg gang på gang at jo sterkere overbevisning og større intensitet i troen, jo verre og mer ondskapsfullt kan man visst opptre mot dem man tar avstand fra. Med Gud i jakkelommen kan man få legitimert og gjennomført det meste. Her kan man sågar akseptere grov vold og undertrykkelse i Guds navn, målet helliger som kjent middelet. Deus Vult, Gud vil det.
Dette handlar ikkje om min overbevisning eller tolking.
Bevisbyrden ligger nødvendigvis hos den som kjem med nye, originale påstander.
Spørsmålet er kvifor akkurat din subjektive tolkning, som går på tvers av 3500 år med å forståelse, skal tas på alvor?
Eg har leita og spurt etter det i mange år.
Problemet er at ein uansett går seg fast i nokon dilemma.
Eit alternativ er at vi har forstått bibelen feil i heile denne tida. Eg er open for det, men eg har endå til gode å sjå nokon, endå kor dyktige teologar dei er, som kan gi ein konsistent case for at vi har forstått dei bibelske tekstane som handlar om seksuelt samliv feil.
Det andre alternativet er vel det som du landar på. Nemlig at Bibelen primært er ein mennesklig produksjon der Gud ikkje er inne i bildet i heile tatt. Og i den grad han skulle vere inne i bildet så var han desverre ute av stand til å korrigere nokon veldig åpenbare feil.
Og konklusjonen blir då at det du trur på er ein veldig puslete gud. Ein Gud som sikkert gjerne skulle kommunisert noko til desse menneska som han har skapt, men han fekk det ikkje heilt til.
Ein kan òg spørre seg kvifor ein då skulle ta noko som helst som står i bibelen på alvor?
Jeg setter pris på din omsorg for menneskers verdighet. Ingen mennesker skal møtes med forakt, hån eller avvisning. Hvert menneske er skapt i Guds bilde og er uendelig verdifullt. Derfor må kirken aldri bli et sted hvor mennesker møter hat i stedet for nåde.
Men nettopp derfor må vi stille det avgjørende spørsmålet: Hvem definerer kjærligheten – Gud eller mennesket?
Bibelen er ikke bare en samling religiøse tekster. Den åpenbarer Kristi sinn og Guds vilje for menneskeheten. Når vi leser Skriften, møter vi ikke bare ord om Gud – vi møter Guds Ord. Derfor er det dypt alvorlig å sette våre egne tanker, følelser eller vår tids idealer over det Gud selv har åpenbart. Dersom vi virkelig elsker Kristus, kan vi ikke skille ham fra hans Ord.
Jesus satte aldri kjærligheten opp mot sannheten. Han kom full av nåde og sannhet. Han tok imot synderen med åpne armer, men kalte samtidig til omvendelse. Han sa ikke: «Fortsett som du er», men: «Følg meg.»
Kirkens oppdrag er derfor ikke å omforme evangeliet slik at det passer tidsånden, men trofast å forkynne det evangeliet som én gang for alle er overgitt til de hellige. Vi har ikke fått myndighet til å forandre Guds vilje, men til å underordne oss den.
Ingen mennesker defineres ytterst av sin seksualitet. Vår dypeste identitet er at vi er skapt av Gud og kalt til å bli nye skapninger i Kristus. Derfor står vi alle på samme sted ved korset. Vi trenger alle den samme nåden, den samme tilgivelsen og den samme forvandlende kraften. Ingen synd setter et menneske utenfor Kristi rekkevidde, men ingen synd må heller omdefineres slik at mennesket ikke lenger ser sitt behov for Frelseren.
Den største kjærligheten er derfor ikke å bekrefte mennesket i alt det ønsker, men å lede det til ham som alene kan gi liv. En kjærlighet uten sannhet blir sentimental. En sannhet uten kjærlighet blir hard. Men i Kristus møtes nåde og sannhet.
Å ta Bibelen på alvor er ikke å elske mennesker mindre. Det er å elske Gud så høyt at vi tror hans vei er bedre enn vår egen, og å elske mennesker så mye at vi ikke våger å holde tilbake den sannheten som leder til liv.