Helvete, hevn og proposjonalitet

Det går ikke opp, verken med min samvittighet, min erfaring av Guds kjærlighet – eller med Jesus slik han presenteres i evangeliene.

Å kjenne lysten til hevn i mitt hjerte

Jeg skal være ærlig med dere: Jeg er svak for såkalte hevnfilmer. Filmer der den «gode» helten, eller noen ganger offeret for en ugjerning, tar et oppgjør med den eller de onde skurkene kontant, skånselsløst og effektiv.

Jeg kjenner på en form for tilfredshet når jeg ser Denzel Washington i det The Equalizer, med stoisk ro og kirurgisk presisjon, eliminerer en gjeng kyniske, voldelige menn i den russiske mafiaen. Eller når Liam Neeson i Taken rolig forteller sin datters kidnapper på telefonen: «Men det jeg derimot har, er et helt spesielt sett med ferdigheter. Ferdigheter som gjør meg til et mareritt for folk som deg… Jeg skal lete etter deg, jeg skal finne deg, og jeg skal drepe deg». Da kjenner jeg at jeg skulle ønske jeg var som han. En med både vilje og evne til å rydde opp i verdens ondskap.

Selv om jeg er klar over at det strider mot Jesu budskap om å elske våre fiender, og at jeg på dette området trenger helliggjørelse, tenker jeg at behovet for gjenopprettelse eller hevn, treffer noe intuitivt i oss mennesker. «Hevnen er søt», sier ordtaket og moderne psykologi bekrefter dette. Men noen ganger kan det gå altfor langt!

Proporsjonalitetsprinsippet sier du?

I filmen Law abiding citizen følger vi Clyde på hans hevntokt, både ovenfor mennene som tok familien hans fra ham, men også ovenfor rettsvesenet som han mener sviktet ham. Clyde starter som den dypt sårede mannen jeg spontant heier på, fordi systemet har sviktet ham totalt. Jeg kjenner på raseriet sammen med ham. Jeg vil ha oppreisning.

Men et sted på veien skjer skiftet:

• Hevnen blir mer raffinert og den rammer det jeg opplever som uskyldige personer
• Lidelsen han påfører blir mer spektakulær enn forbrytelsene han hevner.
• Plutselig er det han som er det største problemet.

Han krysser en grense for hva jeg opplever som «rettferdig» gjengjeldelse. Både selve handlingene han utfører og også hvem det rammer. Hevnen går ut over alle proporsjoner.

I strafferetten opererer man med noe som kalles proporsjonalitets-prinsippet, som enkelt forklart innebærer at straffen må stå i forhold til den skyld og grovheten i handlingen som er begått. Vi ser denne distinksjonen i begrepene uaktsomt drap og overlagt drap. Et uaktsomt drap er når en person forårsaker en annens død ved å opptre uforsiktig eller skjødesløst. Et eksempel kan være dødsulykker i trafikken. Det var ikke planlagt i motsetning til overlagt drap der gjerningspersonen har både villet og planlagt å drepe en annen. Begge handlingene fører til straff for gjerningspersonen, men den blir betydelig strengere for en som utfører et overlagt drap.

Hvis dere som er onde…

Jeg har lyst til å ta et skriftsted ut av sin sammenheng for å illustrere mitt poeng. Men hold ut, så tror jeg du forstår hvorfor! I Matteus 7,11 leser vi følgende: «Når da dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»

Her tar Jesus tak i foreldrekjærligheten og minner oss på at, til tross for vår moralske ufullkommenhet, ønsker vi å gjøre godt for barna våre. Vi vil gi dem gaver, omsorg, veiledning og gode vilkår for vekst og utvikling. Og for å snu på det: Ingen normale foreldre ville sende ungen sin på evig isolat for å ha løyet om lekser. Hvis vi mener vi må «straffe» barna våre er det med en pedagogisk hensikt. Vi vil at de skal lære av det og bli bedre mennesker.

Hvor mye mer vil da ikke en fullkomment god og kjærlighetsfull Gud forstå seg på proporsjoner, rettferdighet og godhet? Og hvordan kan en slik Gud kunne ønske eller holde ut tanken på at noen av hans bortkomne barn skulle pines i all evighet? Når jeg som er alt annet enn fullkommen, finner tanken på evig, bevisst tortur som moralsk forkastelig, hvor mye mer må ikke Den Evige Fullkomne Kjærligheten finne det moralsk forkastelig?

Og jeg tenker at ingen av oss ønsker at selv den verste voldskriminelle eller terrorist skal utsettes for psykisk eller fysisk tortur. Det strider mot vår forståelse av rettferdighet og menneskeverdet. I all vår ufullkommenhet har vi en forståelse av proporsjoner, godhet og hva som er rettferdig.

Stekeplate-testen

For å ta et banalt og morbid eksempel: Sett en av stekeplatene på ovnen på full speed og legg hånden din på den. Hold den der mens du leser resten av artikkelen. Både du og jeg vet at det er så og si fysisk umulig! Vi trekker til oss hånden umiddelbart i det vi kjenner det stekende varmen. Har du brent deg en gang vet du følgende: Brent barn skyr ilden. Smerten er uutholdelig.

Tenk deg nå millioner av mennesker plassert på en gigantisk stekeplate der de dag etter dag, minutt etter minutt, sekund etter sekund i ALL EVIGHET blir pint for sin manglende tro og sine synders skyld. De sjalu sammen med voldtektsforbryterne, muslimene sammen med ateistene, halliken sammen med de prostituerte. Kalte du noen «din gudløse narr», sier du? Velkommen til grillfesten!

Du får unnskylde min sarkasme og ironiske «penn», men jeg tør hevde at hvis alle virkelig forsøkte å ta inn over seg det moralsk forkastelige ved det såkalte tradisjonelle synet på helvetet, ville man i beste fall miste forstanden. I verste fall må man over tid, for å dempe den moralske kognitive dissonansen man kjenner på, utvikle en ufølsomhet ovenfor andre menneskers lidelse. Som jo er et psykopatisk trekk!

Er Gud psykopat?

Hvis man tenker at Gud kan leve med at hans elskede barn skal tortureres i all evighet, så ja, da mener jeg Gud er psykopat! Jeg vet at dette er sterke ord, men det kan jeg skrive fordi jeg er helt overbevist om at Gud ikke er psykopat! Jeg tror at Gud er som Jesus. Når jeg ser på Jesus i evangeliene, ser jeg en som går i døden for sine fiender. Han som ber for dem som korsfester ham. Han setter alltid nåde foran straff og hevn. Han som sa: Elsk deres fiender. Skulle den samme Jesus da være komfortabel med at mennesker pines uten slutt? For meg er det både teologisk og moralsk umulig.

Jeg er overbevist om at Gud er fullkommen kjærlighet. Hele Guds vesen, hans hellighet, hans rettferdighet, til og med hans vrede, er et uttrykk for Guds kjærlighet. Denne kjærligheten faller aldri bort, den gir seg ikke. Den slutter ikke å håpe. Den slutter ikke å søke. Denne kjærligheten finner jeg i dødsriket hvis jeg skulle befinne meg der, og den følger meg til himmelen hvis jeg er så heldig å reise dit.

Les også: Så inn i helvetet