Hele Norges guide til Bibelen?
Hvorfor har Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug det klarsynet så mange i Jesu egen fan-klubb mangler?
Hvorfor blir jeg rørt til tårer av Mímirs og Sofies bibelleseprosjekt? Hvorfor blir jeg så begeistret over Sosialistenes guide til Bibelen?
Er det snakk om en slags bekreftelsesfelle fordi jeg er så enig i måten de leser Bibelen på? Blir jeg overdrevent smigret over at noen utenfra snakker pent om kristendommen? Går jeg rett i en kalkulert verve-stemmer-blant-kristne-felle?
Kanskje…
Men jeg ble som teolog og livslang troende, ærlig overrasket over hvor intelligent, informert og nyansert resultatet av bibel-lese-eksperimentet deres er blitt. Ikke en eneste gang bærer teksten deres preg av den banale uvitende skråsikkerheten som ofte gjør seg gjeldene når nybegynnere skal tolke Bibelen1. Det er ingen intellektuell latskap å spore i denne boken. I stedet søker de reell dialog ved hjelp av en vinnende, selvkritisk informert retorikk.
Tolkningene deres er alltid forsvarlige og konstruktive, og ofte bedre enn det jeg hører i kirkene. Forfatterne har forstått at de ikke kan etablere noe moralsk overtak i ulikhets-debatten ved å bruke nedlatende sarkasme og stråmenn. I stedet er de velinformert og vennlig imøtekommende, uten at argumentene av den grunn mister klarhet og skarphet.
Jeg lar meg imponere av så mye ved denne boken: Av genial design, språklig eleganse, teologisk berikende tolkninger, brobyggende retorikk og en fruktbar bibelsk hermeneutikk. Kapitlet om hvordan og hvorfor lese Bibelen kommer sikkert til å gå rett inn i mange menigheters konfirmasjonsundervisning. Det er nemlig vanskelig å finne en mer livsnær norsk bok om Bibelens vedvarende aktualitet i storsamfunnet.
Fruktbar tilnærming
Mímir og Sofie hopper som ikke-troende elegant bukk over hele problemstillingen rundt hva som kan og ikke kan ha skjedd rent historisk og stiller i stedet det mye mer allmenn-menneskelige spørsmålet: Hva gjør disse tekstene med dem som verdsetter, leser, tolker og diskuterer dem?
Hvilke verdier ligger under en tekst om at Gud trykket på reset-knappen når systemet ble FOR ondt og urettferdig (flommen)2. Hva skal fortellingen om Den fortapte sønn bety for utformingen av velferdsstaten om vi internaliserer verdiene fortellingen formidler?3 Kan Margaret Thatcher, Erna Solberg, Dag Inge Ulstein og Joel Ystebøs tolkninger av den «formuende samaritan» stå seg mot det som faktisk står i teksten?4 Var det Bibelens intensjon at kirkens veldedighetsideal skulle bli en unnskyldning for IKKE å finne strukturelle løsninger for samfunnsproblemer?5 Hvor mange har egentlig lagt merke til at Jakob (i det NYE testamente) truer de som ikke bryr seg om arbeidernes lønnsnivå med «slaktedagen»?6 Bare for å nevne noen av de mange tekstene boken tvinger oss å reflektere over. (Og for ordens skyld, forfatterne distanserer seg både fra volden i tekstene og fra voldelig revolusjon).
Redd kristendommen
Teksten veksler mellom bibel-refleksjoner i essay-stil og personlige anekdoter kalt «trosbekjennelser». Forfatterne er åpne om hvor negative de tidligere har vært til kristendommen (særlig Mímir), og begge flirter i disse kapitlene skamløst med sin tidligere «fiende». Døra blir satt på vid gap for mulige nye relasjoner og allianser. Men ikke med alle typer kristne. Dette kommer tydelig frem når de forklarer hvordan de mislyktes i å skille Bibel-lesningen fra politikken.
«I en verden hvor kristendommen har blitt gjort til et våpen i hendene på en stadig mer autoritær og illiberal høyreside, var det ikke mulig for oss å lese Bibelen uten å ville ta til motmæle og si noe om hvordan vi mener det kristne budskapet bør leses. Eller rettere sagt, hvordan det kristne budskapet kan leses, som en oppfordring til solidaritet og likeverd.» «… vi har følt et behov for å si imot en framvoksende nykonservativ kristendom som framfor alt løper mammons ærend… »7
Og selv om de ikke tviler på at andre partier også vil bruke Bibelen til å forsvare politikken sin, så har de «LITT vanskelig for å forstå at noen kan lese Jesus som at han støtter store økonomiske forskjeller.»8 Tidenes understatement. Men…. «Kristne verdier trenger ikke være farlige eller skadelig. Tvert imot tror vi det hadde vært en fordel om Bibelen fikk større betydning i debatter om fattigdom og ulikhet. Ikke minst hadde vært en god idé om Kristelig Folkeparti befattet seg mer med kristne verdier akkurat i denne saken.»9
Med andre ord: Tenk alt det flotte som kunne skje om kristne, i det minste, ville begynne å ta Jesus og Bibelen på alvor. Jeg kan ikke for at jeg synes slikt er fornøyelig lesning.
Historien om Norge
Boken tar seg også tid til å sette lupen mot den norske arbeiderbevegelsens svært så kristne røtter. «Vi sier ikke som Marcus Thrane, at ‘sosialistene er vår tids eneste virkelige kristne’» skriver de, men du verden så lyst de har til å si akkurat det10. Det siste kapittelet har da også tittelen: «Flere haugianere, færre listhaugianere» – en av mange fornøyelige one-linere.
Boken konfronterer også åpent den røde elefanten i rommet: Troen har gjennom århundrene igjen og igjen blitt (mis)brukt til å legitimere hierarki og sementere enorme ulikheter (akkurat som andre ideologier har blitt det). Men både bibeltekstene og Jesus selv (flyktningbarnet/håndtverkersønnen) synes overveldende å være på de fattiges og de marginalisertes side. Og selv om kristentroen kan ha vært brukt som smertestillende «opium» i møte med verdens elendighet (Marx), er ikke det dens eneste mulige rolle. Det finnes en revolusjonær dimensjon. Kristendommen har historisk vært både makthavernes og opprørernes religion11. Og Bibelen er i hvert fall ikke noen vuggesang i møte med samfunnets skjevheter, men «en eneste stor oppfordring til handling.» «Gå ut i verden og gjør slutt på urettferdigheten, sier Jesus til oss.»12
«Den kristne kulturarven er rett og slett for viktig til å overlate til de konservative»13 hevder Mímir og Sofie. Med denne boka har de i hvert fall gjort et godt stykke arbeid for at det ikke skal skje med det første – her i Norge i hvert fall.
- Den skumle «Dunning-Kruger effekten» som kan ramme hvem som helst. ↩︎
- s. 81-83 ↩︎
- s. 106-110 ↩︎
- s. 53-57. Hint… det er en grunn til at fortellingen har blitt hetende «den barmhjertige Samaritan» ↩︎
- s. 139-142 ↩︎
- s. 67-68. Jak 5,1-6 ↩︎
- s. 35, 36, 161 ↩︎
- s. 161. Kapitaliseringen av LITT er min. ↩︎
- s. 157 ↩︎
- s. 161. I den aller siste linjen i boken stiller da også Jesus seg bak forfatterne. Setningen lyder: «Sist, men ikke minst: Takk til Jesus! Selv om vi ikke alltid tror på deg, er det godt å vite at du tror på oss.» (s.164) ↩︎
- Se kapitlet «Den revolusjonære Jesus» s. 74-97 ↩︎
- s. 145 ↩︎
- s. 36 ↩︎
Av Sveinung Berntsen 
Av Kent Iversen Crantz
Hei! Det er Andreas K. Veldig fan av dette prosjektet og hva du kom fram til i refleksjonen din. Er det sånn at du alt har kjøpt og lest boken eller der det mulig å låne den på biblioteket? Ellers kunne jeg veldig gjerne tenke meg å låne den, om du ikke er avhengig av den til noe jobbrelatert selvsagt!
Bare å komme innom
Veldig gode poeng
Spennende å lese anmeldelsen. Nå må jeg få tak i boka.
**Når noen utenfor kirken leser Bibelen klarere enn Jesu egen fan-klubb**
Jeg har foreløpig ikke lest Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaugs bok *Sosialistenes guide til Bibelen*. Men jeg har lest Harald Giesebrechts begeistrede anmeldelse av den, og den er interessant i seg selv — nesten som et lite kirkelig selvoppgjør.
For slik jeg leser anmeldelsen, handler den ikke bare om en bok. Den handler om hvorfor to ikke-troende sosialister tilsynelatende kan lese Bibelens sosiale og etiske sprengkraft klarere enn mange i Jesu egen fan-klubb.
Det egentlige spørsmålet blir derfor:
Hvorfor klarer noen utenfor kirken å se Bibelens krav om rettferdighet, solidaritet og omsorg for de fattige tydeligere enn mange av dem som sier at de tror på den?
Giesebrecht roser ikke bare Mímir og Sofie for å ha skrevet en politisk bok han liker. Han roser dem for å lese Bibelen intelligent, informert og nyansert. Han virker nesten overrasket over at de ikke faller for den billige antireligiøse skråsikkerheten som ofte preger religionskritikk fra utsiden. De harselerer ikke bare med kristendommen. De går inn i tekstene og spør hva slags menneskesyn, samfunnssyn og rettferdighetskrav som faktisk ligger der.
Det er nettopp derfor anmeldelsen blir interessant. Den peker mot en ubehagelig motsigelse:
Man kan forsvare Jesus som symbol, merkevare og kulturarv — og samtidig miste radikaliteten i det Jesus faktisk sier.
Mange kristne har vært mer opptatt av å beskytte kristendommen som identitet enn av å la Bibelen utfordre makt, rikdom, ulikhet og sosial urett. Da blir Jesus ufarliggjort. Han blir en moralsk pyntegjenstand, ikke en forstyrrende stemme.
Det sterke ved prosjektet, slik Giesebrecht beskriver det, er at Mímir og Sofie ikke prøver å eie Bibelen teologisk. De bruker den heller som en historisk og moralsk samtalepartner. De trenger ikke først avgjøre alle spørsmål om mirakler, dogmer og historisk bokstavelighet. De spør heller:
Hva gjør disse tekstene med mennesker som leser dem alvorlig?
Hva slags samfunnssyn ligger i fortellingen om den fortapte sønn?
Hva betyr den barmhjertige samaritan hvis vi ikke leser ham som privat veldedighet alene, men også som kritikk av et samfunn som lar mennesker bli liggende?
Hva betyr det at Jakob i Det nye testamente taler så brutalt mot rike mennesker som holder tilbake arbeidernes lønn?
Hva skjer hvis vi faktisk leser Jesus som en stemme mot fattigdom, undertrykking, religiøst hykleri og sosial forakt?
Det er her boka, slik anmeldelsen fremstiller den, blir farlig for en del høyrekristen kulturkamp. Ikke fordi den angriper kristendommen utenfra, men fordi den ser nok innenfra til å stille kristne til ansvar for sin egen teksttradisjon.
Den sier i praksis:
Dere har en langt mer radikal arv enn dere later som. Hvorfor bruker dere den ikke?
Det er nesten frekt. Men det er også presist.
Giesebrecht virker særlig begeistret fordi boka ikke bare gjør Bibelen relevant for personlig tro, men for debatter om fattigdom, ulikhet, arbeid, velferd og politisk ansvar. Han fremhever at Mímir og Sofie ser Bibelen som noe mer enn fromhet og privat moral. De ser den også som en teksttradisjon med samfunnsmessig sprengkraft.
Og da oppstår en kraftig motsigelse:
Kristendommen har historisk vært brukt både av makthavere og opprørere. Den har vært brukt til å legitimere hierarki, lydighet og sosial ulikhet. Men den har også båret fram krav om rettferdighet, fellesskap, verdighet og frigjøring.
Bibelen kan være maktens bok.
Men den kan også være en bok makten har god grunn til å frykte.
Det er denne dobbeltheten Giesebrecht ser ut til å bli rørt av at Mímir og Sofie tar på alvor.
Samtidig bør man være varsom. Bibelen kan ikke uten videre oversettes direkte til moderne partipolitikk eller velferdsstat. Man kan ikke bare hoppe fra Jesus til statsbudsjettet uten mellomledd. Det må gå en vei fra tekst til verdier, fra verdier til menneskesyn, fra menneskesyn til samfunnsanalyse, og derfra til politikk.
Hvis man hopper for fort, blir Bibelen bare rød pynt.
Men hvis man ikke lar Bibelen få politiske konsekvenser i det hele tatt, blir den også ufarliggjort.
Det er akkurat denne spenningen som gjør anmeldelsen interessant.
For min del leser jeg Giesebrechts tekst slik:
Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug kan ha klarsyn nettopp fordi de ikke trenger å beskytte den kirkelige identiteten. De kan lese Bibelen som tekst, konflikt, arv og sosial utfordring. Mange i Jesu egen fan-klubb leser den derimot gjennom behovet for å forsvare sin gruppe, sin moral, sin kulturposisjon eller sin politiske side. Da blir teksten mindre farlig.
Og en ufarlig Jesus er ofte en forfalsket Jesus.
Venstresiden må heller ikke gjøre samme feil med motsatt fortegn. Bibelen er ikke et partiprogram. Den må ikke reduseres til ammunisjon for en konklusjon man allerede hadde.
Men Bibelen er heller ikke nøytral i møte med fattigdom, makt, rikdom og urett.
Det er kanskje derfor denne anmeldelsen treffer. Den minner oss om at den kristne kulturarven ikke bare er salmer, høytider, byggeskikk og familieverdier. Den er også profeter, fattige, fremmede, arbeidere, skyldnere, utstøtte, barmhjertighet, dom over hykleri — og en Jesus som stadig havner på feil side av de dannede og mektige.
Derfor er spørsmålet ikke bare om sosialister kan lese Bibelen.
Spørsmålet er om kristne tåler at de gjør det.
**Arnt Johansen**
Strålende bokq
Flott prosjekt fra Rødt politikerne. Det gjør meg enda mer trygg og overbevist på mitt eget kristensosialistiske ståsted.
Mimir er helt spesiell… takk til dere begge som har skrevet denne boken. Jeg har hatt min kristne tro hele livet, og først i voksen stemte jeg sosialistisk. Antakelig er jeg sosialdemokrat. Jeg synes det har blitt lettere å snakke med hvem som helst …om tro. Noe i tiden kan ha åpnet opp for det.
Boken til Mimir og Sofie bidrar nok enda mer til denne åpenheten. De er ikke troende, men to svært respektfulle mennesker.
Vil samtidig anbefale boken til Harald Giesebrecht, som tittelerer boken med «Ærlig talt Gud!» …en ærlig og modig bok!