Guds stemme i en verden som roper

Så ubehagelig var det at jeg tror det har sittet i meg hele livet som et traume. Intet mindre.

Da lyset sluknet

Noen voksne plantet ideer i hodet på meg om at Gud ikke likte den jeg var. Dessuten blandet jeg sammen seminarer med tvilsomt innhold og mistolkede skriftsteder til en veldig rar lapskaus, og kom fram til at jeg kanskje var besatt av ikke bare én, men faktisk syv demoner. Og siden jeg var såpass lunken, skulle Gud spytte meg ut av sin munn også.

Jeg ramlet ut av frikirken med et smertefullt dunk, rullet nedover kirketrappa og ut på en veldig bred vei. Fram til for noen måneder siden har kirken vært et vanskelig sted for meg. Sangene og bønnene har gjort meg så merkelig utilpass.

Anne Herre Bisgaard jobber som lærer, og skriver på fritida. Hun er fra Siggerud, og for noen år siden flyttet hun tilbake dit. Der bor hun ute ved skogen, sammen med sine to sønner.

«Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart», sang vi på søndagsskolen. Jeg har trodd at lyset mitt sluknet den gangen. Og så måtte jeg kjempe så hardt hele tiden: tenne mine egne lys, prøve å overbevise verden – og ikke minst meg selv – om at jeg var et godt menneske. Hvis noe gikk galt, var det kanskje fortjent. Og hvilken vei skulle jeg gå, og hva ville jeg egentlig med livet mitt?

Det var som om jeg forsøkte å navigere med et kompass som ikke fungerte helt som det skulle. Ambivalensen ble en stadig plageånd på skulderen.

Hvis noen spurte hva jeg tenkte om Gud, foreslo jeg at han var en slags god kraft. Jesus forestilte jeg meg som et forbilde for menneskene, en slags opplyst og karismatisk person. Men kristen? Nei, det kunne jeg ikke kalle meg. Jeg ville det ikke heller; jeg var ikke interessert i å sette meg selv i den båsen der. For klamt. For liten plass, umulig å puste.

Livet mitt har vært fullt av gleder og sorger, som i alle andre menneskeliv. Jeg har mye jeg kan være takknemlig for, og det er jeg. Samtidig har jeg alltid hatt en rastløshet og en indre uro i meg, og det har ledet meg inn i mange mørke blindgater. Og så har jeg innimellom tatt meg selv i å tenke: Hvis dette er frihet, hvorfor føler jeg meg så fastlåst? Men Gud skapte oss ikke for at vi skulle tvinges til å sitte inneklemt i bokser med merkelapper. Den klamme båsen er det selvsagt mennesker som har skapt.

Veien gjennom stillheten

For fem år siden begynte jeg å meditere. Det ble starten på den lange veien hjem. Søkende som jeg var, fattet jeg interesse for buddhisme og fordypet meg i buddhistisk filosofi. Jeg ble mer og mer glad i å være helt stille, for er det noe buddhistene er gode på, så er det å levere gode oppskrifter på hvordan en kan grave dypt i sitt indre gjennom ulike former for meditasjon. Jeg lengtet etter noe jeg ikke visste hva var, og jeg lette og gravde i mitt eget sinn. Men det var ikke Buddha som lyste opp veien for meg. Det var noe annet der inne i stillheten, noe som hadde en dypere tone – en tone som ga gjenklang i barndommen min og som gjorde meg så underlig trist og glad på samme tid. Jeg kunne kjenne i hele ryggraden at det var noe som foregikk i sinnet mitt, et slags skift i hvem som hadde regien.

I stillheten begynte Gud og jeg å opprette en slags kontakt. Det første som dukket opp, var gamle salmer og søndagsskole-sanger. Flere og flere kom til. Lenge gikk jeg med Navnet Jesus blekner aldri på hjernen, og det føltes absurd – nesten komisk – i starten, for dette var før jeg hadde en bevisst tanke om at jeg skulle bli kristen igjen. Men det viste seg at Gud allerede da hadde bestemt seg; han hadde funnet en åpning, satt skoen i døra. Lyset hadde begynt å sive inn.

Jeg våknet på natta og sang inni meg. Jeg kunne visst alle versene; teksten lå nederst i en bortgjemt minneskuff. Med undring mumlet jeg fram begynnelsen på tredje vers: «Midt i nattens mørke blinker, som en fyrlykt Jesu navn.»

Så ble jeg liggende med øynene åpne og tenke: Hvorfor hører jeg denne sangen hele tida? Hva er det som skjer med meg?

Vår verden er full av ropende stemmer. Vi kastes rundt fra det ene til det andre. Prøv dette! Finn ro her! Alle insisterer på at de har svaret. Så mange ganger gikk jeg på limpinnen, bare for å finne ut at det bare var enda en felle. Uroen ble ikke borte, tvert imot økte den i styrke.

Mens Gud, han hvisker. Og for en kraft det er i stemmen hans likevel. Han hvisket til meg i skogen, i fuglesangen og i tretopper som svaiet i vinden. Mer og mer innstendig hvisket han. Han var overalt, rommet alle tankene mine. Jeg kunne til slutt ikke gå utenom.

Hva skjer hvis vi prøver å lime blomster og blader på greinene, istedenfor å la dem gro naturlig ut, som en del av treet? Det ser vel fint ut en liten stund, men så visner de og faller av. Og kanskje er det sånn, det har jeg hvert fall tenkt, at jeg har blitt en grein på vintreet nå. Kanskje er det derfor jeg ikke lenger er så opptatt av verdens rop. Jeg får næring av stammen og tilhører treet med røtter og alt. Da springer bladene ut mer naturlig, jeg trenger ikke lenger å prøve så hardt.

Veien hjem

Det var i adventstida jeg bestemte meg for å slippe ham til. Det gikk stille og rolig for seg. Jeg ba en bønn og sa at det fikk bli som han ville. At jeg var villig til å overgi meg.

Da brast demningen rundt meg, og jeg oppdaget at det lille lyset var der likevel. Det var ikke blåst ut. Vi mennesker har lyset naturlig i oss, men ofte ligger det bak lag på lag med oppbygd forsvarsmur. Hvis du klarer å strekke ut hånda og banke på den muren, drar Jesus deg gjennom – og inn i det som viser seg å være veien tilbake til deg selv.

Forestill deg at du har vært ute og reist. Kanskje i merkelige land, med andre lukter og smaker, full av ukjente byer og fremmede mennesker. Så tar du flyet; kanskje bytter du underveis. Du ser landskap der nede som er ukjente for deg, men så – endelig – ser du natur og hustak som føles hjemme. Da går det en gjenkjennelse gjennom deg som ikke er til å ta feil av.

Og jeg som følte at jeg ikke fikk puste i kirken: Jeg har aldri pustet dypere og mer uanstrengt enn jeg gjør nå.

Les også: Fra frykt til flyt