Gud og det skjønne
Hvor har det blitt av skjønnheten i vårt moderne samfunn, og hva har skjønnhet med Gud å gjøre?
Nylig leste jeg 1. Peter 3,3-4 hvor Peter skriver til kristne kvinner. Jeg tror at det han skriver her også har relevans for kristne menn. Han skriver: «La ikke ytre stas, som frisyrer, gullkjeder og fine klær, være det som pryder dere, men hjertet, det skjulte mennesket med sin milde og rolige ånd, som er uforgjengelig og dyrebar for Gud».
Bibeloversettelsen The Message oversetter de samme versene på denne måten: «Det er ikke utseende som betyr noe – hvordan dere steller håret, smykkene dere bærer, snittet på klærne, men deres indre menneske. Dyrk den indre skjønnheten, den milde og vennlige skjønnheten som Gud gleder seg over».
Indre skjønnhet
Vi snakker lite om skjønnhet i dag. I vår tid er skjønnhet ikke engang relevant for kunstneren, man er ofte bare ute etter å provosere og sjokkere. Samtidig er det slik at skjønnheten har en stor kraft og gjør noe med oss. Jeg har for eksempel hørt musikk som bokstavelig talt har gitt meg gåsehud på grunn av musikkens skjønnhet. Skjønnheten i et vakkert maleri kan berøre oss dypt. Et godt eksempel på dette er Henry Nouwens møte med Rembrandts maleri Den fortapte sønn som resulterte i boken «Den bortkomne sønn vender hjem», like så kan poesiens og litteraturens skjønnhet berøre oss, og for ikke å snakke om skjønnheten i naturen, den kan ta pusten fra oss.
Vi kan også se skjønnhet i mennesker som lever i kjærlighet til Gud og sin neste. Ta for eksempel Moder Teresa som gikk med Guds kjærlighet til de fattigste av de fattige. Det er først og fremst denne indre skjønnheten som utrykker seg gjennom kjærlighet som 1. Peter 3,3-4 handler om.
Bibelen snakker ikke så ofte om det skjønne, men den inneholder definitivt skjønnhet, noe vi for eksempel finner i Salmenes bok eller i Høysangen. Jesu død på korset er både grusom og skjønn. Grusom fordi korsfestelse var en utspekulert måte å ta livet av folk på. Skjønn fordi Jesus på korset la sitt liv ned i kjærlighet for en fortapt menneskehet og med det viste oss hvordan Guds skjønne kjærlighet ser ut.
De deuterokanoniske bøker, eller de apokryfe bøker som de også blir kalt, er noen gamle skrifter som katolikkene og de ortodokse har som en del av sin bibelske kanon. Luther derimot mente at de var av en viss verdi, men ikke på samme nivå som de øvrige gammeltestamentlige bøkene.
Skaperens spor
En av disse bøkene er Visdommens bok. Her får vi i kapittel 13 en sjelden beskrivelse av Gud som skjønnhetens opphav. Vers 1-3 sier: «Alle mennesker som ikke erkjente Gud var født dårer. De gav akt på skaperverket, men overså Skaperen; de evnet ikke å kjenne Den Værende, enda de så hans gode verk. Nei, ilden, vinden, stormen, stjernekretsen, fossende vann, himmellegemene som styrer verden- disse ting holdt de for å være guder. Men om det nå var skjønnheten i alt dette som lokket og ledet dem til denne villfarelsen så burde de skjønne hvor mye herligere Herren er. For han som skapte alt dette er skjønnhetens opphavsmann».
Gud er altså skjønnhetens opphav. Alt det vakre i naturen er vakkert og skjønt nettopp fordi skaperen av alt dette er skjønn. Derfor er det også slik at det skjønne vi finner i kunsten, musikken og litteraturen også peker på Gud, selv om kunstneren, komponisten og poeten ikke forstår eller er klar over det selv. Samtidig så advarer Visommens bok mot å gjøre det skjønne vi har rundt oss til et mål i seg selv. Det skjønne, både på det ytre og indre plan, peker mot noe større, mot Ham som er skjønnhetens opphavsmann. Mange kunstnere forsto dette. Derfor finner vi for eksempel at komponister som Bach og Händel hadde for vane å skrive «Soli Deo Gloria» eller «SDG» (alene til Guds ære) på sine komposisjoner. Utallige kunstnere, komponister og poeter har laget skjønne kunstverk til Guds ære.
I Johannes åpenbaring 21,24 leser vi noe interessant om det nye Jerusalem: «…jordens konger skal føre sine rikdommer dit».
Videre står det i vers 26: «Alt det dyrebare og verdifulle folkene eier skal de føre inn i den». Det står ikke spesifisert hva disse rikdommene og det dyrebare og verdifulle er. Men det er lov å håpe at vi skal kunne høre Bach, og glede oss over Rembrandts malerier i det nye Jerusalem også.
Skjønnheten skal frelse verden
Fordi Gud er skjønn skal det også hvile en skjønnhet over den kristne som gjenspeiler Guds skjønnhet. Vi skal «dyrke den indre skjønnheten» som vi leste i The message. Men hvordan gjør vi så dette? Jeg tror Salme 27,4 gir oss en pekepinn:
«Én ting ber jeg Herren om,
dette ønsker jeg:
å få bo i Herrens hus
alle mine dager,
så jeg kan se Herrens skjønnhet
og være i hans tempel.»
Gjennom meditativ bibellesning, bønn og kontemplasjon, og ved å leve ut kjærligheten til Gud og vår neste i praksis, kan vi dyrke «den indre skjønnheten» og gi uttrykk for den. Dostojevskij sa det på følgende måten i boken Idioten: «Skjønnheten skal frelse verden». Hvis Dostojevskij har rett bør kanskje det å dyrke den indre skjønnheten ha en mer sentral plass i vårt kristne liv enn vi kanskje har tenkt oss.
Kanskje er det nettopp skjønnheten når den er en del av vårt kristne liv som vil kunne attrahere ikke-kristne. Alt for ofte vil ikke-kristne kun se moralisme og stygge kommentarer i kommentarfeltene når de er i kontakt med kristne. Men nåden, kjærligheten og håpet er nært knyttet til det skjønne. Både for oss som enkeltkristne og i våre mange kirker og menigheter er det nettopp ved å formidle dette, vi kan vise verden det kristne budskapets skjønnhet.
Les også: Skjønnhet skal frelse verden
Av Charles Jourdan 
Av Hans Eskil Vigdel 
Av Stian Søvik