Gleder du deg til Gudstjenesten?

–Jeg finner meg ikke til rette i organisert kristendom.
–Jeg føler meg ikke hjemme i noen menigheter.
–Jeg er lei av alt som har med kirke å gjøre.
–Menighetsliv gir meg ingenting. Jeg får ingenting ut av gudstjenestene.

Har du hørt slike utsagn før? Kanskje kjenner du noen som har sagt noe liknende? Eller kanskje har du det sånn selv?

Jeg kjenner etter hvert mange som i større eller mindre grad har beveget seg bort fra menighetsliv. For noen var det et brudd, en bevisst beslutning. Andre forsvinner sakte ut. Det kan være folk som trofast har stilt opp uke etter uke og lagt ned utallige timer med innsats i kirken. Eller de som alltid var med på bønnemøtene og leste Bibelen sent og tidlig. Det kan også ha vært mer anonyme personer som deltok jevnlig i kirkens aktiviteter. De var der alltid. Helt til de ikke var der lenger. Hva skjedde?

Ja, hva skjedde? Det er spørsmålet sånne som meg burde stille oss. Vi som fremdeles er aktive i organisert kirkeliv. Vi burde spørre. Ikke oss selv, men de som ikke er der lenger. Og vi burde spørre for å lære, ikke for å lokke dem tilbake.

Det mangler ikke på teorier på hvorfor folk ikke engasjerer seg lenger. Det er lett å tenke at folk er mer egoistiske enn før, at fellesskapet ikke betyr noe lenger. Vi kan tro at folk trekker seg bort fordi de ikke vil forplikte seg til noe, de vil ha friheten til å gjøre det de vil. Vi kan også anta at folk ikke vil ha med kirken å gjøre fordi de ikke vil underlegge seg en sannhet som er ubekvem for dem, som gjør at de må endre måten de lever på.

Skjult i teoriene i avsnittet over ligger kimen til det som mange, når de blir spurt, oppgir som grunn til at de ikke opplever menighetslivet som livgivende: de beskriver et menighetsliv som ble en byrde i stedet for et fristed. Det handlet mest om oppgavene som skal gjøres, ikke om menneskene en kunne dele liv med. Menigheten var et sted der de som tok på seg flest oppgaver fikk høyest anerkjennelse i miljøet.

Oppgaver fremfor mennesker

Akkurat dette er det Wayne Jacobsen skriver i boken Så du vil ikke gå i kirken mer?. Tittelen høres kanskje anklagende ut, men Jacobsen anklager ikke. Tvert imot. Han forstår de som forlater kirken godt.

Boken er basert på hans egne erfaringer som pastor i 20 år. Etter at han sluttet som pastor har han hørt fra tusenvis med liknende erfaringer som de jeg har beskrevet over. Han la merke til hvor mange som slet med dårlig samvittighet og selvbebreidelse på grunn av at de hadde «sviktet» kirken. Men hva er det de har sviktet, spør han? Hvis fellesskapet av troende mer handler om oppgavene som må gjøres enn om å dele livet, er det ikke rart folk ikke orker.

Dette er en bok som stiller krevende spørsmål. Både til den enkelte leser og til den organiserte kirken. Det kan være både ubehagelig og frigjørende. Det er opplagt det siste som er målet til forfatteren. Bare ved å være ærlig med seg selv kan man vokse som menneske. Det gjelder også i troslivet. Jacobsen måtte erkjenne at menighetslivet for han handlet om at hjulene måtte holdes i gang og at oppgavefokuset gjorde troslivet hans prestasjonsorientert. Kirken var ikke et sted han kunne være ærlig, men et sted hvor fasaden var viktigst. Han ble utslitt.

Nå er selvsagt ikke alle menigheter slik som Jacobsen beskriver i denne boken. Det er han også tydelig på. Han tar ikke til orde for å legge ned kirker, men til å stille ærlige spørsmål rundt hvordan menighetslivet rent faktisk oppleves. Gleder du deg til å gå på gudstjenesten? Går du ofte med en følelse av at du burde bidratt mer i menigheten? Har du ofte dårlig samvittighet? Premieres de som gjør mye? Når sist hadde du en opplevelse av Guds kjærlighet i kirken? Oppleves det du er med på meningsfullt?

Når tvilen ikke er velkommen

Og apropos spørsmål: For de av oss som går igjennom faser av tvil og dekonstruksjon av troen kan menighetsliv oppleves særlig utfordrende. I slike faser oppdager en fort hva som er viktig for det kirkesamfunnet en tilhører. Det er nemlig ikke gitt at spørsmål som utfordrer teologiske oppfatninger som definerer kirkesamfunnet, er velkomne.

I møte med et fellesskap som tilsynelatende samles om troen på Jesus, men som i virkeligheten samles rundt en bestemt teologisk tolkning av Bibelen, blir det vanskelig å snakke ærlig om ens tvil, særlig når tvilen berører grunnleggende teologiske oppfatninger i kirken. For flere blir dette starten på slutten på menighetslivet. Det er godt dokumentert at mange i denne gruppen havner på utsiden av det organiserte kirkelivet.

Det er viktig å påpeke at årsaken til at de forlater fellesskapet ikke trenger å handle om utfrysning eller konfrontasjon med noen i menigheten. Når en ikke lenger kan identifisere seg med det som synes viktig for kirken, når en ikke lenger snakker det samme språket, vokser ensomhetsfølelsen og fremmedgjøringen. Der en tidligere var husvarm, er en nå tilskuer.

Wayne Jacobsen stiller i boken grunnleggende spørsmål ved måten vi konstruerer menighetslivet på. Han er kritisk til hele ideen om at kirke er noe som foregår i et bestemt bygg en bestemt dag i uken. At gudstjenesten, i alle fall i de fleste frikirkelige samfunn, er noe som foregår på en scene mot mennesker sittende i benkerader.

Et fellesskap av søkere

Jeg tror kirken er i en brytningstid nå. Det er avgjørende at den evner å lese tidens tegn. Den må være mer opptatt av menneskers behov enn av teologiske grensemarkører. Folk i dag lengter ikke etter å tilslutte seg et teologisk grunnlagsdokument. Men det mangler ikke folk som er søkende.

Menneskers åndelige søken går i alle mulige retninger. Vi som er en del av den organiserte kirken må, som nevnt flere ganger i denne artikkelen, stille oss ubehagelige spørsmål. Hvorfor ender de ikke hos oss med sin søken?

Den tsjekkiske teologen Tomas Halik skriver at kirken har vært mer opptatt av å beskytte sine dogmatiske sannheter enn å omfavne menneskers reelle, spirituelle søken¹. Kirken må bygge et annet fellesskap enn det teologisk avgrensende vi er vant med. Jeg tror Wayne Jacobsen ville nikket anerkjennende til dette.

Da blir kirken et sted hvor vi møtes for å dele liv, tanke og undring i stedet for et sted hvor vi forsvarer våre teologiske syn. Målet for kirken blir ikke å ha alle svarene, men de gode spørsmålene. Kirken blir ikke et sted for prestasjoner, men for ærlighet og sannhet. Den blir det vi faktisk ønsker oss: et fellesskap av søkere.

Les også: En helt ny mulighet for kirken?

1. The Afternoon of Christianity, s. 154 ↩︎

Anbefalt lesning

Så du vil ikke gå i kirken mer?

En uventet reise.

Wayne Jacobsen og Dave Coleman