Fra stillesittende tro til åndelig helsereise
Jeg har lenge vært begeistret for ordet «trosreise». Det er noe livgivende i det å oppsøke nye landskaper og erfare at verden var større enn den jeg hadde beveget meg innenfor.
Det å oppdage at mine antakelser om hva som befant seg på andre siden av fjellet ikke viste seg å stemme, har gitt meg lyst til å fortsette reisen. For jeg har mange flere antakelser som ikke stemmer. Og jeg vil avsløre dem.
Det å legge ut på en vandring man ikke helt vet hvor ender, ei heller hva som møter en rundt neste sving, kan fortone seg som et eventyr for noen. For andre vil bare tanken på en slik reise være forbundet med angst og uro. Men for mange troende i dag er det nærmest som en umulighet å regne å ikke begi seg ut på trosreisen. Vi er ikke skapt for å sitte stille. Heller ikke troen vår. Sitter vi for lenge i et rom blir luften til slutt så oppbrukt at vi tvinges ut for å puste. En må bevege seg for å redde sin åndelige helse.
Tro må bevege seg
Stillesitting er skadelig. Helsemyndighetene ramser opp en rekke negative helseeffekter ved å ikke bevege seg. Ja, så skadelig er det å sitte i ro for lenge, at det regnes som en av de største helsetruslene i vestlige land. Men fortvil ikke. Bare litt mer bevegelse i hverdagen reduserer de potensielle skadeeffektene med mange prosenter. Og legger du inn noen lengre turer og får opp pulsen ett par ganger i uka, har du redusert faren for alvorlig sykdom betraktelig.
Så bevegelse er bra. Men ikke bare for den kroppslige helsen. Troen trenger også å røre på seg. Den åndelige helsen svekkes ved at man slutter å stille spørsmål eller utfordre ens egne teologiske oppfatninger.
«Kristen tro er en vei å gå, en vei som går gjennom alle slags landskaper og terreng», forteller Kjell Arnold Nyhus i det innledende kapittelet i boken «Gud er ikke kristen». Boken handler om å utfordre trosforestillinger som ikke gir liv og mening i vår gudsrelasjon, og samtidig omfavne undringen og mysteriet som åpenbarer seg for den som legger ut på veien. «Bevegelse er uløselig knyttet til liv, til modning og prosess», skriver han videre (Nyhus s. 11 og 12).
Slik tenkte jeg ikke som ung kristen. På den tiden anså jeg all bevegelse som en bevegelse bort fra Gud og sannheten. Iallfall dersom bevegelsen var begrunnet i menneskelig erfaring som ikke stemte med min bokstavtro bibellesning. Nå ser jeg hvor mye mer sannhet det er i det Nyhus skriver enn hva det var plass til i min tidlige bibelforståelse.
Stadier i troens utvikling
Jeg var 19 år da jeg i 1992 begynte på bibelskole. Jeg ville bruke et år av livet, før jeg studerte og etablerte meg, til å bli kjent med Bibelen og få en oversikt over hva den inneholdt av viktige sannheter. På den tiden var det ikke i mine tanker at Bibelen kunne tolkes slik eller slik. Bibelen skulle leses rett frem. Verre var det ikke. Man var enten lydig mot det som sto der eller ikke.
En morgen presenterte en av lærerne på bibelskolen en av bøkene på pensumlisten vår. Denne hadde han selv skrevet, en gang på 70-tallet. Han kunne orientere oss om at han nylig hadde lest gjennom boken igjen, og at han ikke hadde forandret mening om noe av innholdet i boken nå, nesten 20 år senere.
–Det er jo bra, sa han, før han stoppet opp en stund og reflekterte over det han hadde sagt.
–Hmm, det er kanskje ikke så bra, det? sa han etter hvert, mer henvendt til seg selv enn til oss elever.
Jeg husker at jeg ikke likte denne erkjennelsen som ung bibelskoleelev. Jeg ønsket meg på den tiden åndelige ledere som ikke forandret mening om noe så opplagt som innholdet i Bibelen. Jeg har mange gode minner fra mitt år som bibelskoleelev. Og paradoksalt nok ble denne hendelsen noe av det jeg husker best. Kanskje var den medvirkende til min egen trosreise?
I «Faith after doubt» beskriver Brian McLaren hvordan troen kan bevege seg gjennom ulike stadier, hvis vi tillater det. I det første stadiet som han beskriver som simplicity (enkelthet) preges troen av et dualistisk verdensbilde med enkle svar. Det er sort eller hvitt. Dette kjennes trygt, og mange troende forblir i dette stadiet livet ut.
Mitt forhold til Bibelen og troen da jeg gikk på bibelskole passer godt inn i dette stadiet av troslivet. Tvil er ikke velkommen her. Jeg satt godt i stolen og hadde ikke tenkt å bevege meg en tomme.
Men livet skjer. Det blir etter hvert klart at det finnes en del gråtoner mellom det hvite og det sorte. Dette kan en jo velge å lukke øynene for, og forbli i den trygge og enkle troen. De som derimot tar konsekvensene av at trosforestillingene utfordres ledes inn til det andre stadiet i troslivet: complexity (kompleksitet). Her har man reist seg fra stolen og stukket hodet utenfor døren. En erkjenner at verden er mer kompleks enn de enkle svarene skulle tilsi. Det føles godt å stille spørsmål ved vedtatte trosoppfatninger.
Mange lander for godt i complexity. De har endret mening på en del teologiske spørsmål og kanskje funnet seg til rette i et annet trossamfunn. For andre fortsetter trosreisen. De kommer nå til det stadiet i vandringen som har fått betegnelsen: perplexity (perpleksitet). Dette er stedet hvor en kan drukne i en hengemyr av tvil og dekonstruksjon, men også der hvor nye storslåtte landskaper kan åpenbare seg og en dypere refleksjon over Gud og livet kan finne sted. En kjentmann anbefales som følgesvenn i dette landskapet.
Målet for trosreisen er ikke et bestemt sted, kirke eller teologisk ståsted. Brian McLaren beskriver heller målet som en erkjennelse. Det fjerde og siste stadiet har fått navnet: Harmony (harmoni). Dette er stedet hvor troen ikke trues av paradokser, tvil eller hva andre troende måtte foreta seg. Du har lært å glede deg over å ikke ha klare svar, ditt gudsbilde utvides av dine egne og andres erfaringer. Også folk som ikke tror, eller tilhører andre religioner beriker deg med innsikter. Troen er en evig reise i et mangfoldig landskap.
Aldri i mål
Modeller som denne vil aldri kunne fange hele kompleksiteten hvordan en trosreise fortoner seg. Og det er ikke slik at et stadium nødvendigvis er tilbakelagt. McLaren påpeker dette selv, og medgir at han beveger litt frem og tilbake mellom de ulike stadiene. I tillegg er min fremstilling av modellen i denne artikkelen svært forenklet. Det den likevel kan illustrere er hvordan troen kan evolvere fra umodenhet til å bli selvstendig, tillitsfull og velutviklet.
Så, i hvilket landskap befinner jeg meg akkurat nå? I likhet med McLaren reiser jeg mellom både complexity, perplexity og harmony. Jeg trives best i det siste stadiet, men er stadig innom disse to andre. Det første stadiet vender jeg imidlertid aldri tilbake til. Der er det ingenting av verdi å se eller lære. Så vandringen fortsetter. Jeg er aldri i mål, det er hele poenget med trosreisen.
Jeg vet ikke hvor du befinner deg i ditt trosliv. Men jeg vet at mange av dere som leser denne bloggen vil kjenne dere igjen i den trosreisen jeg har beskrevet her. Troen er laget for å være i bevegelse. Blir vi åndelig stillesittende, påfører vi sjelen vår helseplager.
God tur!
Les også: En tro som puster
Av Erling Rimehaug 
Av Anne Louise Løes 
Av Stian Søvik
Trosreise er et fint ord. De første kristne fulgte Veien, søkte Sannheten og vant Livet. De som sto å bladde febrilsk i regelboka i frykt for å ta feilsteg kom ingen vei.
Så sant! Veldig godt poeng, HM!
Jeg blir glad og føler meg harmonisk av å lese deg i dag, Lennart
Fine refleksjoner og godt skrevet Lennart! Tilhørte delvis den samme gjengen og trosoppfatningen du beskriver fra ungdomsårene. Husker jeg tenkte hvor heldig jeg var som hadde funnet folka som hadde skjønt det, de som eide fasiten- så jeg hadde på lik linje med deg ikke tenkt å flytte meg en millimeter. Det var deilig å kunne heve seg over alle andre «sprøe» meninger og teologiske oppfatninger. Det var da verdens enkleste sak å lese det som stod i Bibelen- rett frem. Det var enkelt å være kategorisk og deilig å sitte på min høye hest.
Det ble imidlertid ensomt på toppen der, lite nådefullt både i møte med meg selv og andre.
Den trange troen ble umulig å bevege seg og leve i.
Innholdet i sekken var tyngende og gav meg ikke det jeg trengte for å møte livets skiftende vær og terreng.
Få åndelige ledere har imponert meg som Åge Aaleskjær himself. Han stod i klasserommet mitt på lederlinja på OKS og snakket om bøker han hadde skrevet og lurte på om vi hadde de i hylla. Videre ba han oss tydelig om å lage et bål og kvitte oss med de. Han var glad hvis vi ikke hadde rukket å lese de.
Han fortalte at han så ting annerledes nå, at han kontinuerlig var på en trosreise
Han formulerte seg ofte slik; «så langt jeg har kommet nå..»- «så mener jeg»…
Det at man kan innrømme feil, beklage tidligere holdninger og justere sine egne oppfatninger- dét står det respekt av! Dét er en oppriktig og ærlig leder, som blir troverdig og får min respekt.
Det må være lov å ta feil, justere kurs, snakke med erfarne vandrere man møter på veien og utveksle erfaringer. Det blir mindre ensomt, nydelig når man kan være på samme nivå og se hverandre i øynene og være støttende medvandrere i livet.
Jeg hadde klare og tydelige mål med min livsreise.
Det viste seg at kart og terreng ikke ble slik jeg hadde sett for meg.
Det ble en del oppoverbakker og tåke, som sperret for utsikt og vidsyn og gjorde turen krevende.
Det ble både knall og fall, altfor få pustepauser og lite påfyll.
Jeg trodde lenge Gud var fornøyd med mitt strev og kav og kom til å belønne meg for min standhaftighet.
Jeg har heldigvis endret oppfatning. Slik jeg opplever det nå er min Gud er upåvirkelig. Både av mine anstrengelser og mine krubbsår. Hans kjærlighet til meg er konstant.
Jeg er blitt flinkere til å ta av meg sekken og nyter utsikten oftere i livets vandring. Jeg justerer på tøyet ifht til skiftende værforhold og tar meg tid til å høre på historiene til de jeg møter.
Det er lettere å få kontakt med folk når man ikke sitter på en høy hest. Sulten etter ny horisont driver meg opp slitsomme bakker.
Nytt vidsyn gjør meg rørt, hoppende glad og takknemlig. Han som skapte alt dette vakre, både stort og smått- elsker meg uansett om jeg brukte kort eller lang tid.
Takk Gud at nåden omfavner meg og ALLE medvandrere jeg møter!
Du skriver sannelig godt, du og Hege! Tror vi kjenner oss igjen i hverandres historier her. Alle anstrengelser forårsaket av dårlig teologi og illusjonen om at man har tilgang til noen fasit. Og deretter refleksjonene som leder til den spennende reisen.
Takk for at du deler av din historie her, Hege!
Takk for ordene som beskriver reisen din, Hege. Det er mye gjenkjennelig her. Det er noe med å lese slike «reiseskildringer», det gir oppmuntring inn i egen vandring. Det er viktig at vi deler, vi som er på tur i troens landskap. Takk for at du gjør det! Og takk til deg Lennart, for gode perspektiver og ikke minst knagger å henge erfaringer på. Gode lesetips der også!