Fornuft som religion

Ok, mange vil nok tenke at det å tro på Gud som kom til jorda som menneske, gikk på vannet, stilnet stormer, mettet tusenvis med en liten matpakke og helbredet alle syke han kom over, ble drept for så å stå opp fra de døde, ikke er spesielt fornuftig.

Men bortsett fra det vil jeg hevde at vår vestlige versjon av kristendommen er ganske fornuftbasert. Med det mener jeg at vi ofte har mer tillit til det som virker ryddig, rasjonelt og forståelig, enn til en Gud som faktisk kan overraske oss og møte oss. Vi er opptatt av kristne verdier, med tydelige regler og faste rammer. Noen greier kanskje å se forbi noe av dette, og løsrive seg fra mye av disse faste rammene, å frigjøre Gud fra noen av båsene vi har satt ham i. Allikevel er det fornuften som er vår ledestjerne. Det er viktig at troen er fornuftig, at den gir mening, at den skal oppleves relevant og gjenkjennbar for folk i dag. Jesus blir en «kul fyr», som han beskrives som i introen til podkasten «Espen er kristen». Det er vel dette landskapet jeg beveger meg i selv også, men jeg har en gnagende følelse av å gå glipp av poenget.

Misforstå meg rett: jeg tenker absolutt at fornuft bør være involvert i troen. Vi har sett alt for mange eksempler på trospraksis der fornuften kan synes å være totalt fraværende. Det er definitivt ikke veien å gå. Vi bør absolutt bruke huet!

Misforstå meg rett 2: Når jeg snakker om kjærlighet her, snakker jeg altså om nestekjærlighet og gudommelig kjærlighet.

En av mine fanesaker er at tro skal handle om kjærlighet. Jeg har skrevet mye om å elske sin neste som seg selv. Være snill og grei, bry oss om de fattige og de utstøtte – slike ting som er veldig sentralt i Jesu lære. Men også dette kan bli veldig tørt og fornuftig. Jeg tror det er noe med denne kjærligheten jeg ikke har fått helt tak i.

I det siste har jeg opplevd nærhet med Gud mer når jeg er ute i vakker natur enn i forskjellige kirkerom. Jeg har tenkt at det er fordi man tross alt er ute i Guds skaperverk, ikke i en menneskeskapt konstruksjon. Det har sikkert noe med saken å gjøre, men kanskje det også har mye med sanselighet å gjøre? Å se det vakre, kjenne vinden mot huden, høre stillheten, lukte varm furuskog og våt mose, smake friskt fjellvann.

Derfor skulle man kanskje tro at liturgier og sakramenter kunne hjulpet meg med å gi troen samme sanselighet: tenne et lys, se på ikoner, holde i et trekors, ta del i nattverd, synge – slike ting som er viktige for mange. Men her jeg er nå gjør slike ting troen mer fremmed enn det gir inspirasjon.

Jeg tenker på fortellingene fra evangeliene, der mennesker får møte Jesus, og det totalt forandrer livet deres. Sakkeus, kvinnen ved brønnen, kvinnen han reddet fra å bli steinet, Maria Magdalena, synagogeforstanderen og mange andre. Hva var det de møtte? En kul fyr med gode verdier? En aktivist som brant for sosial rettferdighet? En med fornuftige synspunkter på livet? Sikkert alt dette, men et møte med slike ting forandrer ikke livet ditt.

Det de møtte var kjærlighet. Og denne kjærligheten fylte dem. Den kjærligheten jeg har skrevet mye om, men som jeg egentlig ikke har opplevd på samme måten som disse personene fra Bibelen. Derfor har jeg en tørr og fornuftig tilnærming til tro.

Kjærlighet er lys, varme, intimitet, sanselighet; kjærlighet kler deg naken og forsvarsløs, og omfavner den du er da. Kjærlighet ser deg og forandrer deg. Fornuft er ikke slik.

Når jeg skriver om kjærlighet, føler jeg ofte at jeg skriver om den på avstand. Jeg kan argumentere for kjærlighet, lese om den, studere den, analysere den – uten å ha smakt den.

Kanskje er det nettopp dette som er tomrommet i troen min: at jeg har gjort kjærlighet til et prinsipp jeg forsøker å leve etter, at jeg har prøvd å forstå Jesu tankegang mer enn jeg har møtt hans kjærlighet som forandrer. At jeg ikke har erfart at tro ikke handler om en måte å leve på, men et møte med kjærligheten.

Jeg vet ikke helt hvordan dette møtet skal arrangeres, men jeg kjenner en lengsel etter å oppleve det. Slik at jeg kan få en tro som ikke først og fremst sitter i hodet, men i hjertet. Slik at kjærlighet ikke bare er noe jeg mener noe om, men blir en indre drivkraft.

Det sier antakelig alt at jeg fikk AI til å formulere denne bønnen, men jeg slutter meg uansett til den. Så Gud, hør meg og Chat GPT:

Jeg er lei av å bare forstå deg. Jeg vil bli elsket av deg. Ikke på papiret, ikke som et dogme, men sånn som Sakkeus, kvinnen ved brønnen og Maria Magdalena erfarte det. La meg få erfare den kjærligheten som kler meg naken, ser alt – og likevel blir værende.

Inntil det skjer kommer jeg til å fortsette å hevde at kjærlighet er viktig, at vi må elske vår neste som oss selv og hjelpe de som trenger hjelp. Det er både fornuftig og kjærlig.

Men da har jeg banket på og jeg håper det blir åpnet opp.

Les også: Lengsel etter resonans