For meg var det lett å høre Guds stemme

Jeg er nok en ganske kreativ person, med mye følelser og et «rikt indre liv». Det faller meg lett å se for meg ting i mitt eget hode, og jeg har alltid hatt store drømmer for framtida. Dessuten er jeg utadvendt og modig – kvaliteter som gjør det lett å være frimodig. Den fødte karismatiker og gateevangelist. Men jeg har også ryggrad, hjerte og hjerne – for meg har det aldri vært naturlig å bare henge meg på og følge etter. Det er mange ting jeg ikke har svelget rått, men jeg har slitt med å finne ordene for å si ifra.

En Gud som snakker hele tiden

I de aller fleste kristne miljøene jeg har følt meg hjemme i, har forkynnelsen lagt stor vekt på åndelige opplevelser og personlige erfaringer med Gud. Dette appellerte til meg, fordi det var mitt personlige språk – den emosjonelle tilnærmingen. «Gud kan snakke til deg i bilder, ord, tanker som dukker opp. Lukk øynene og tune deg inn på det Han vil si deg.» Ikke noe problem. Jeg hørte alltid noe.

I alt fra små hverdagslige ting til de store avgjørelsene i livet – kanskje særlig i disse – fikk vi presentert Guds ledelse som et ideal. Å bruke tid i bønn var selve oppskriften på «å søke først Guds rike». Noen mente til og med at Gud snakket «hele tiden» – og at dersom man ikke hørte Ham, var det fordi man selv ikke var koblet på. Den forkynnelsen må ha skapt frustrasjon hos dem som ikke nødvendigvis «hører» noe hver gang de lukker øynene.

Kjøreregler – en falsk trygghet?

Mye av det jeg «hørte fra Gud» var veldig uskyldig. Undervisningen jeg fikk hadde gjerne noen «kjøreregler». «No dates, mates or babies» var en viktig regel når man skulle «profetere», altså tale på vegne av Gud inn i andres liv. Og jeg husker flere forkynnere som understreket viktigheten av å tale ord til oppmuntring – ikke formaning. Fine retningslinjer, sikkert, men kanskje også en falsk trygghet? For er det sånn at dersom man er oppmuntrende – og unngår for spesifikke profetiske ord – så er alt det man «hører fra Gud» til oppbyggelse? Eller kan det hende at selv det tilsynelatende gode også kan ha en negativ bakside?

For det ligger en enorm makt i ord talt på Guds vegne.

Selv om man ikke proklamerer direkte: «Så sier Herren!», kan ordene få en styrende effekt i menneskers liv. «Jeg føler Guds nærvær så sterkt når du synger!» eller «Du har virkelig en gudegitt gave til å se de rundt deg!» er positive formuleringer sagt med gode intensjoner, helt sikkert. Men de legger også føringer for dem som tar imot disse ordene: Gud liker det jeg gjør, Han vil at jeg skal gjøre mer av disse tingene. Tenk om du egentlig hater å synge, eller sliter deg ut i forsøket på å se folk rundt deg. Da er det kanskje direkte skadelig å få servert ord fra «Gud» som bekrefter og anerkjenner den atferden.

Alle er viktige for Gud

Jeg endte opp med å tro at jeg var kalt av Gud til det meste. Jeg var viktig, utvalgt og veldig «bra». Alt det tror jeg fortsatt at jeg er, men ikke fordi Gud er fornøyd med meg. Premissene er endret. Det er helt menneskelig å være viktig. De som engasjerer seg i menighet, lovsang, bønn og evangelisering er kanskje ikke viktigere for Gud enn de som ligger på sofaen, banner eller utøver vold. Likevel får ikke alle like mange bekreftende og anerkjennende profetiske oppmuntringer fra Gud. Det er nok i praksis først og fremst forbeholdt de som lykkes i menneskers øyne.

Et konsept vi har importert fra USA, er den såkalte «skattejakten». Det går ut på at man ber Gud om ledetråder for å finne en skatt – et menneske – for så å gå ut for å finne denne skatten. Oppskriften på hvordan Gud kunne gi ledetrådene, var enkel: «Det første som faller deg inn; en farge, et dyr – hva som helst – kan være en ledetråd fra Gud.» Til tross for at jeg hørte mye, traff jeg aldri på en ordentlig «skatt». Klarte jeg ikke å høre Guds stemme sånn som alle de andre? Var det noe feil med meg? Nei, det tror jeg ikke. For meg blir dette å presse Gud opp i et hjørne og forvente at Han skal operere innenfor våre trange rammer. Han er nok mye større enn som så.

En svekket tillit til Gud

Denne teksten er ikke ment som en advarsel mot å høre Guds stemme. For det tror jeg at man kan, og jeg har selv erfart hvor godt og viktig det kan være. Men jeg tror at det kan få litt mye plass i enkelte sammenhenger, og at noen ledere og organisasjoner burde gå i seg selv og revurdere egen praksis på dette området. Hvis det å høre Guds stemme tillegges for stor vekt, kan man stå i fare for å slutte å lytte til sin egen stemme. I hvert fall hvis det skapes tydelige forventninger til hva det er Gud sier, og ikke.

Å være ledet av Gud, må ikke ta fra oss muligheten til å være autonome mennesker. Han har jo skapt oss så unike og levende – jeg er overbevist om at Han heier på at vi er oss selv, med alle våre tanker og følelser.

Noen miljøer har gjort det til en etablert del av sin teologi og trospraksis – i form av egne øvelser i å lytte til Guds stemme. Dette kommer til uttrykk ved for eksempel profetiske seminarer og evangelisering basert på elementer fra «skattejakt». For meg virker det som om tilliten til Gud er svekket i slike settinger. For når jeg leser i Bibelen får jeg ikke inntrykk av at man må kjempe seg inn i Guds nærhet til enhver tid – vende seg bort fra alle omgivelser, finne riktig kanal og tune seg inn. Nei, sånn jeg opplever Gud, er Han i stand til å lede oss og snakke til oss på helt unike måter – uavhengig av våre bønnerutiner.

«Mine får hører min røst.» Har vi valgt å tro på Jesus, kan vi hvile i denne sannheten. Uavhengig av personlighet og prestasjoner, er vi i stand til å høre Guds stemme inn i våre liv. Og ofte tror jeg Gud er stille.