Er kjærlighet en følelse?

Hvis jeg legger bort kirken, dogmene, teologien og alt som er blitt sagt om Jesus gjennom to tusen år, og prøver å se forbi alle forestillinger vi har laget oss om hvem han var; hva står egentlig igjen når vi bare ser på det han selv sa og måten han møtte andre mennesker på?

Når jeg leser evangeliene, legger jeg ofte merke til hvor enkelt budskapet er. Han kommer stadig tilbake til det å hjelpe mennesker, tilgi, vise barmhjertighet og se dem som lett blir oversett. Han snakker om fattige, syke og fremmede, og advarer mot å la penger, makt og status få for stor plass i livet. Alt dette kan egentlig samles i ett ord: kjærlighet.

Når ett ord ikke strekker til

Det norske språket har ett relativt bredt begrep på ordet kjærlighet, som ikke alltid klarer å fange opp de mange ulike formene og nyansene det rommer. De gamle grekerne hadde flere ord som beskrev dette. Eros handlet om lidenskap og romantisk kjærlighet, mens philia beskrev kjærligheten mellom venner. Storgē ble brukt om den naturlige kjærligheten og omsorgen mellom familiemedlemmer. I Det nye testamentet finner vi også agápē. Dette er en betingelsesløs kjærlighet som ikke nødvendigvis er avhengig av at man får noe tilbake. Det er spesielt denne typen kjærlighet som er interessant når vi ser på Jesu budskap.

Da Jesus blir spurt om hvilket bud som er det største, svarer han at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. I den greske teksten bruker han verbet agapaō, som er knyttet til agápē. Jesus sier at hele loven og profetene hviler på dette. Det kan høres ganske enkelt ut, men når man begynner å tenke over det, er det ikke fullt så enkelt. For hvem mener vi egentlig når vi sier «vår neste»?

Når kjærligheten blir et valg

Det er lett å tenke på de menneskene vi allerede er glad i, som familie, venner og andre vi føler oss trygge med. Men Jesus sier at kjærligheten ikke bare skal gjelde dem. Han snakker også om å elske fiendene sine og be for dem som gjør oss vondt. Da ser vi at kjærlighet ikke bare handler om følelser. Jeg kan ikke alltid bestemme hvem jeg liker, men jeg kan bestemme hvordan jeg behandler andre. Det betyr ikke at jeg må like alle eller godta alt de gjør. Jeg kan fortsatt sette grenser og si fra når noe er galt, uten å ønske dem noe vondt.

Det er dette som gjør agápē interessant. Det handler ikke først og fremst om hva jeg selv får igjen. I stedet bygger det på tanken om at andre mennesker har verdi i seg selv, også når de ikke kan gjøre noe for meg, er uenige med meg eller kanskje ikke har behandlet meg særlig bra. På noen måter ligner det på det vi i dag kaller altruisme, altså å gjøre noe for andre uten å tenke mest på egen vinning. Motsetningen til egoisme. Men agápē går kanskje litt dypere enn det. Det handler egentlig om hvordan vi ser på mennesket vi har foran oss.

Kjærlighet er kanskje noe av det mest grunnleggende ved det å være menneske. Det å kunne se verdien i de andre, bry seg om noen uten å forvente noe tilbake og gi av seg selv for noe som er større enn en selv, er kanskje noe av det som gjør oss menneskelige. Hvis jeg skal forstå den kristne fortellingen på en enkel måte, begynner den også med kjærlighet. Gud skaper av kjærlighet, og hvis mennesket er skapt i Guds bilde, betyr det kanskje at vi også skal prøve å føre denne kjærligheten videre gjennom hvordan vi møter andre og verden rundt oss.

Paulus skriver at «størst av alt er kjærligheten», og Jesus snakker om kjærligheten som det største budet. Begge bruker ordet agápē. Hva er det egentlig vi husker et menneske for? Når noen har betydd mye for oss, er det sjelden det de har oppnådd vi husker. Vi husker hvordan de møtte oss, hvordan de fikk oss til å føle oss sett, ordene de sa, tiden de ga. Det så vi også da Kong Harald gikk bort. Det var ikke bare kongen Norge mistet, men et menneske som hadde satt spor i mange menneskers liv.

Hva livet gir, og hva jeg gir tilbake

Jeg tenker på forskjellen mellom hva livet kan gi meg, og hva jeg kan gi til livet. Det er lett å tenke hva jeg får ut av livet. Hva jeg oppnår. Men kanskje livet også handler om hva jeg gir videre. Penger, kunnskap og makt kan brukes til egen fordel, men også til å hjelpe og beskytte andre. Tid kan brukes på seg selv eller på mennesker rundt oss. Det handler kanskje ikke bare om hva vi har, men om hva vi velger å gjøre med det.

Da blir kjærligheten også en lakmustest for hvordan vi lever. Hva skjer med mennesket jeg møter når jeg bruker det jeg har? Gjør jeg mennesket mindre, eller gir jeg det større verdighet og frihet? Bare se på dagens kommentarfelt. Det er lett å snakke om respekt og menneskeverd så lenge vi møter mennesker vi liker og er enige med. Det blir vanskeligere når vi møter noen som provoserer oss, har helt andre meninger eller har gjort noe vi mener er galt. Da viser det seg kanskje om kjærligheten faktisk er en del av måten vi møter andre på, eller bare noe vi liker å tro om oss selv.

Derfor synes jeg spørsmålet om kjærlighet blir mest interessant når det blir konkret. Det handler om hvordan vi behandler den fattige, den fremmede og den vi er helt uenig med. Det handler om hva vi gjør med den som har såret oss, og når vi kan hjelpe noen uten å få noe igjen for det. Vi har fått tid, evner, kunnskap, penger, muligheter og kjærlighet. Spørsmålet er hva vi velger å gjøre med det.

Et liv som bare handler om meg selv, om hva jeg kan oppnå, eie og oppleve, kan aldri være hele meningen. Hvis kjærligheten er et grunnelement i mennesket, må også livet handle om å gi noe av dette videre. Kanskje er det slik vi forandrer verden, gjennom måten vi møter menneskene som står foran oss på.

Jeg vet ikke om meningen med livet kan presses inn i én setning, men hvis jeg skulle formulere det på min egen måte, tror jeg kanskje jeg ville sagt at livet handler om hva vi gjør med det vi har fått. Det er kanskje nettopp dette Jesus mente. Å elske Gud betyr å ikke sette seg selv i sentrum. Å elske sin neste betyr å se sin neste som like verdifull som seg selv, også når man ikke får noe tilbake.