Er Jesus vårt forbilde?
Mange av oss har lært å tenke på Jesus først og fremst som et forbilde.
Han viser oss hvordan vi skal leve, elske våre fiender, tilgi dem som sårer oss, tjene i stedet for å herske. Og ja, han er det fullkomne forbilde.
Men hvis vi begynner der, kan kristen tro fort bli tung.
For et forbilde setter en standard.
Det kan inspirere, men også avsløre avstanden mellom ideal og virkelighet.
Hva skjer når vi ikke får det til?
Kjernen i kristen tro er ikke først og fremst at Jesus viser vei.
Det er at han går den for oss.
Han er stedfortrederen.
I stedet for oss. For oss. I vårt sted.
Han er den som tok min plass,
den som bar det jeg ikke kunne bære,
den som gjorde ferdig det jeg aldri kunne fullføre.
Her er korset, ikke først et eksempel,
men en hendelse som forandrer min status.
Hvis Jesus først og fremst er forbilde, blir budskapet:
«Lev slik Jesus levde – så vil Gud godta deg.»
Da flyttes tyngden tilbake på meg.
Frelsen blir usikker.
Troen blir et prosjekt.
Men hvis Jesus er stedfortreder, blir alt annerledes.
Da hviler ikke troen på hva jeg får til,
men på hva han allerede har gjort.
Du kan falle, men du faller ikke ut av hans hjerte.
Du kan gå deg vill, men du går deg ikke bort fra hans rekkevidde.
Derfor begynn ikke med kravet, men begynn med nåden.
Begynn ikke med «hvordan skal jeg leve?»,
men med «hvem lever for meg?».
Når Jesus er stedfortreder først, kan han også bli forbilde – uten at det knuser deg.
Da følger du ikke for å bli elsket, men fordi du allerede er det.
Les også: Nok er nok
Av Jared Byas 
Av Re:tro 
Av Lennart Iversen
Det er dessverre slående å se hvor mange kristne som mener at man blir frelst gjennom å først tiltre en definert teologi med lister av trosbaserte påstander. Ikke av nåde og kjærlighet.
At en slik definert teologi er høyst tidsmessig, kontekstuelt og subjektivt betinget – og slik preget av den og dem som formulerer den og dermed slår bena under seg selv – er en annen sak. Kirkehistorien er for øvrig preget av en rekke kristne trossamfunn og kirker som alle har hevdet å alene stå for den sanne og egentlige kristne troslæren, og dermed behandlet de troende andre som avvikere og vranglærere. Med betydelige konsekvenser for den og dem som blir rammet og ekskludert.
Teologien har slik fått et preg av sosiokulturelle føringer hvor relasjonen til den elskende og inkluderende Gud er negativt preget av resiprositet; dvs langt på vei en patriarkalsk hierarkisk farvet forståelse som avleder fra det som en nettopp allerede er gitt. De skriftfokuserte teologiske grensevokterne vil ikke bare ha kontroll over kilden, men sågar lede dens vei videre.
Så var og er det hele så enkelt at selv barn erkjenner det, det handler om noe annet sier Jesus: Du skal elske Gud av hele ditt hjerte og din neste som deg selv. Menneske først, kristen så. Alt annet er kommentarer. Men dette frigjørende budskapet levendegjort av Jesus virker visst for enkelt for flere? De kan ikke ha særlig kontakt med virkeligheten: Det er bare å se ut vinduet, på nærmeste skjerm, eller i speilet for den saks skyld – så ser enhver hvor vanskelig og utfordrende det er å realisere kjærlighetens evangelium.
Jesus satte for øvrig aldri opp det kjennetegn at vi skal kjennes på om vi er såkalt “bibeltro” og rettroende eller ikke. Men på fruktene, gjerningene.
❤️ En dag gikk det opp for meg at den gode hyrden ikke bar meg. Det var jeg som bar ham. Svinaktig tungt for et lam…
Etter noen år med ME/CFS fant jeg ut at det er det siste en god hyrde ville finne på. Fange et lam for å sitte på det. Etter å ha blitt båret en stund, fikk jeg litt krefter tilbake. Såpass at jeg, tilpasset egen styrke, til og med følger ham rundt omkring av egen fri vilje. Jeg har daglige stunder på skuldrene hans. Men én ting er sikkert. Jeg bærer ham ikke ett eneste skritt til…
Et litt abstrakt bilde, kanskje. Men konkret krisehåndtering for mitt vedkommende. Min gudstro består av én del jeg ser på som en realitet. Men den er også en mental konstruksjon i mitt eget indre liv. Den konstruksjonen har jeg måttet revidere og kvalitetssikre i flere omganger. For helsens skyld…
Idealer kan være en retning å vokse i. Ikke et trylleformular. Ingen krever av en blomst som strekker seg mot sollyset, at den skal nå opp til solen en dag. Den kan til og med tilfeldigvis ha havnet i skyggen av noe, og vokser skjevt for i hele tatt å få litt lys.
Noen synes kanskje den ikke oppfyller kravstor estetikk. Men den har bare vokst ut ifra egne forutsetninger. Kanskje er den mer beundringsverdig, enn de blomstene som mer uanstrengt fikk sin plass i solen.
Vi konstruerer i stor grad vår egen gudstro ut ifra hva vi blir fortalt, eller hva vi legger vekt på i bibelske tekster. Disse abstrakte forestillingene vil materialisere seg i hvordan vi oppfatter oss selv og andre. Til slutt blir de levd liv.
Bibelen snakker om å ta tanker til fange. (2.Kor.10.5) Hver gang jeg kjenner forpliktelsen til å bære hyrden, hopper jeg opp på skuldrene hans. Noen tanker er viktigere enn andre. Noen tanker må komme først, før andre tanker kan realiseres i det hele tatt.
Hyrder som setter seg på lam, er jeg ferdig med. Også når hyrder for menigheter gjør det. Jeg klarer meg bedre uten. Men jeg dilter gjerne rundt den gode hyrden som aldri ba meg om å bære ham…