En mors oppgjør med prestasjonskristendom

Min historie er ikke en fortelling om onde ledere som har ødelagt livet mitt. Lite av det jeg har opplevd er svart eller hvitt – godt eller ondt. Sånn tror jeg egentlig det er for de fleste. Vi går igjennom livet uten helt å forstå hva som skjer med oss. Vi trenger å stoppe opp og kjenne etter. Når vi først begynner å reflektere over hvordan vi endte opp akkurat her, kan ting plutselig se helt annerledes ut. Noen perioder ligger mørklagt i skygger, mens andre er enklere å se selv på avstand. Sånn føles det for meg når jeg skal sette ord på min egen troshistorie.

Irmelin Fossengen er sosionomstudent, trebarnsmor og skribent. Hun skriver personlig om tro og følelser, med et ønske om å skape forståelse og endring. Med bakgrunn fra flere karismatiske miljøer reflekterer hun særlig over sunn trospraksis, sårbarhet og barn og unges utvikling.

Jeg har stått fram i Vårt Land med følgende utsagn: «Som ungdom var jeg et eksempel til etterfølgelse. I dag tenker jeg at ingen burde fulgt etter meg.» Det var kanskje med et lite ønske om å bli hørt, at jeg valgte å sette ungdomstida mi såpass på spissen. Samtidig mener jeg det: sånn jeg oppførte meg som ungdom, og også var med på å legge et press på de rundt meg, tror jeg ikke var bra. Derfor synes jeg det er skremmende at sånne som meg ble heiet og løftet fram, nesten litt ukritisk. Mange av de kristne lederne som virkelig har profilert seg i dag, kunne like gjerne ha vært meg. Bortsett fra at jeg var kvinne, da, og kanskje stilte litt for mange spørsmål.

Fortiden hjemsøker meg

Hele livet mitt har vært preget av en litt dyster undertone – en tanke om at jeg aldri egentlig var helt god nok. Hvordan den kom snikende inn i livet mitt, er komplekst og en historie med mange lag. Og som jeg også sa innledningsvis: jeg har ikke som mål å peke ut skurkene i min egen fortid. Men som voksen hjemsøker fortiden meg – i form av triggere i ulike situasjoner. Jeg blir skremt av å høre ungdommer bruke store ord om Gud, overgivelse, syndenød og misjon – ukritisk og engasjerende. Og jeg er redd for å la meg lede – fordi jeg har erfart hvor sårbar man blir i feil hender.

Jeg er brent, og skyr den karismatiske ilden.

Det er derfor jeg har begynt å skrive – ikke for å fordømme eller peke finger, men for å bidra til en tryggere framtid for de som kommer etter.

Kanskje burde jeg skrive mer om alle de gode erfaringene mine fra menighet. Det er da sannelig mye vi kan lære av det vi vet at funker. Og ja, det kan hende det hadde vært en bedre tilnærming. Men jeg er også så lei av kristne ledere som helst vil snakke om alt som er fint. Om alt ungdomsarbeidet som fungerer. Jeg trodde så lenge det var hele sannheten. Nå ser jeg at formingen av tro går dypere og i det usynlige – og det er de indre mekanismene som opptar meg. Kanskje er det naturlig for oss å vekkes når vi oppdager noe som oppleves galt – noe som skurrer.

Et ambivalent oppvekstmiljø

Derfor vil jeg fortelle om hvordan det kan føles å være en del av den minoritetskristendommen som konservative pinsekarismatiske miljøer representerer. Om hvordan det er å vokse opp i en slik kultur der «verden» er betegnelsen på alle andre enn vår lille kristenboble. En boble der man ikke forholder seg til «verdslige lengsler» eller «styres av følelser». Nei, man står imot slike fristelser og tar opp sitt kors for å følge Jesus – hver dag.

En sånn tilnærming til kristenlivet kan skape et ambivalent oppvekstmiljø. Der det «å leve rett» kan føles fullstendig feil. Den indre dissonansen – kampen mellom Guds vilje og «verdens» tomme jag – kan virkelig gjøre ungdomstida krevende.

Sterke følelser – forelskelse, ensomhet, skam og sinne – gis lite rom. Det forventes at Den Hellige Ånd fyller livet med gode følelser – fred, kjærlighet, takknemlighet – og leder deg til et liv i tråd med Guds ord. Følelser som ikke samsvarer med menighetens bibeltolkning, blir fort tabu. De riktig gode forbildene, er de som legger ned sitt eget liv, med egen vilje og følelser – en fullstendig overgivelse til Gud. Er det ikke litt mye å forvente, at en tenåring skal praktisere en slik tro?

Jeg har blitt «lunken»

For når det ropes ut på The Send: «Wherever! Whenever!» skapes det en forventning om at livet for Jesus skal praktiseres bevisst til alle døgnets tider. Fra du våkner til du legger deg. På bussen, på jobb, på skolen. Du skal alltid være beredt – klar for å ta imot Guds ledelse. «Av og til» er ikke godt nok. Da er du «lunken», som jeg selv pleide å si. En gruppe jeg hadde lett for å plassere i den båsen, var småbarnsforeldrene. Helt til jeg selv ble småbarnsforelder, til tre barn på under to og et halvt år. Og plutselig klarte jeg ikke noe annet enn å overleve, så vidt.

Da slo det meg: «Jeg har blitt en lunken kristen. Det må være noe galt med meg.»

Er det det som er målet med slik forkynnelse – å presentere en livsstil de færreste av oss klarer å opprettholde lenger enn en uke eller to? For selv om det var først i småbarnsfasen jeg virkelig kapitulerte, hadde jeg kjent det lenge – at livet med Gud føltes ganske umulig. Er det rom for at tenåringene kan si det – at det å velge Jesus «Wherever! Whenever!» føles som et tappende og utmattende prosjekt? Uten at man blir møtt med forbønn og oppmuntrende bibelvers – når det man egentlig trenger, er hvile. «Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet!». Hva med å bare si: «Det er helt greit om du ikke vil mer. Gud krever ingenting av deg.»

I harmoni med sitt indre

For jeg har omsider lært at følelsene mine er en gave – uansett hvordan de ser ut. De forteller meg om mine dypeste behov, hva jeg trenger for å få det godt. Det er Gud som har skapt meg sånn. Sinne er en fantastisk følelse – det kan brukes til å bekjempe urettferdighet. Og når kroppen min går i alarmberedskap, er det fordi noe ikke er trygt – eller ikke var det en gang. Det er virkelig en gave til meg som forelder når jeg skal finne ut av hva et menneske trenger for å leve i harmoni med sitt indre. Jeg skammer meg ikke over noen av følelsene mine, men jeg synes det er veldig trist at menigheten rommer så få av de.

Når jeg ser tilbake på mine opplevelser med Gud, er det mye jeg har behov for å skrelle vekk. Rett og slett fordi jeg ikke lenger er sikker på om det var Gud. Igjen sitter jeg med en helt enkel tro – på en Gud som elsker meg, og en overbevisning om at jeg ikke trenger å streve. Det virker så selvfølgelig at vissheten om at man er elsket må komme før alt annet – og det har jeg jo også blitt fortalt hele livet mitt. Men det er rart hvordan ordene man sier mister sin makt, når praksisen man møter formidler noe helt annet.

Å gå i ferdiglagte gjerninger

For jeg fikk erfare hvordan lydighet, overgivelse og offer førte til tilhørighet, anerkjennelse og ansvar. Mitt strev ble i mange sammenhenger og situasjoner inngangsbilletten til nære relasjoner og muligheter for å bli sett. Jeg skjønner godt hvis du rister på hodet og sukker over disse refleksjonene. For ingen kristen leder ønsket noen gang å gi mennesker slike erfaringer. Nei, det tror jeg heller ikke, men det skjer likevel. Kan det hende vi trenger å lytte til stemmer som mine – for å unngå flere slike historier i framtida?

For barna mine skal slippe å streve.

Det kommer jeg til å kjempe for, men du som kristen leder spiller også en sentral rolle i unge menneskers liv. Hvordan forvalter du det ansvaret? Kan du være så snill å fortelle – både i ord og handling – at barna mine er gode nok akkurat som de er?

For det er det dette handler om: en mors ønske om gode, trygge ledere i menighetene våre. Vis ungdommene at de er mer verdt enn hva de får til, og at de er like velkommen uansett hva de gjorde i går. Kan de møte et fellesskap der de kan få blomstre – selv når de ikke lever opp til en viss moralsk standard? Må vi i det hele tatt sette en slik standard for ungdommer? Eller for voksne? Kan det hende vi har gått litt langt i egen kraft når vi så lett dømmer folk rundt oss?

Jeg tror det er på tide at vi begynner å leve ut de ordene vi så ofte sier: «Vi er kalt til å gå i ferdiglagte gjerninger.» Kan vi slutte å drøvtygge veien for de unge ved å gi dem gangsyn og frykt for å mislykkes? Kan vi begynne å stole litt mindre på oss selv – og heller ha tillit til Gud? Vi risikerer å se mindre av det Gud vil gjøre med oss, hvis vi begrenser Ham til våre egne trange rammer.

Tenk om menigheten rommet alt det menneskelige i oss. Kanskje ville vi da sett enda mer av hvem Gud er.

Les også: Når tro blir kontroll