En helt ny mulighet for kirken?

Jeg glemmer aldri første gangen jeg fikk opplevelsen av å ha en tro. En kateket spurte om jeg kunne tenke meg å være med som konfirmantleder, og jeg skjønte ærlig talt ikke hvorfor. Jeg var atten år, og viste ingen spesiell interesse for kristendom og kirke. Men hun så tydeligvis noe i meg som jeg ikke så selv. I dag ser jeg tilbake på hendelsen som min aller første troserfaring. Noen tenkte at jeg kanskje hadde en tro – og da kunne jeg også tenke det.

Minnet dukket nylig opp igjen da jeg deltok på Tidsskriftet Pilgrims höstmöte i den svenske byen Linköping. Under en liveinnspilling av podcasten «Sökarna» intervjues forfatteren og pastoren Thomas Sjödin av kulturjournalisten Eric Schüldt. Journalisten undres på hva det vil si å ha et åndelig liv, da noe merkelig skjer. Et stykke ut i samtalen byttes rollene om. Snart er det journalisten som sitter og forteller om sin egen åndelige søken mens pastoren lytter og stiller spørsmål. Som publikummere i salen følger vi nysgjerrig med. Hva er det vi er vitne til?    

Tomas Halik beskriver fenomenet som et åndelig stemningsskifte. Halik er professor i sosiologi og katolsk prest i Praha, og han regnes av mange for å være en av vår tids viktigste kristne stemmer. I boken The Afternoon of Christianity (2024) skildrer han en dyp transformasjon av den moderne, vestlige kulturen hvor virkeligheten har blitt snudd på hodet. Religiøs skepsis virker å være erstattet av en ny, åndelig interesse. At sekularismen skulle lede til en verden uten Gud var en feilslutning. Sekularismen ble ikke slutten for religionen, men noe som forvandlet den. Tro og åndelighet har igjen blitt tilgjengelig og aktuelt for folk. Muren mellom troende og ikke-troende har falt, noe som åpner opp et helt nytt rom for å snakke om det religiøse.  

Halik bekrefter det filosofen Jürgen Habermas sa allerede ved tusenårsskiftet, at den sekulære tiden går mot slutten. At noen av oss fortsatt snakker om «vår sekulære tid» synliggjør behovet for en oppdatert virkelighetsoppfatning. Tomas Halik hevder at «kirkens fremtid avhenger i stor grad av om den forstår betydningen av dette skiftet, og om hvordan den lykkes med å møte dette tidens tegn».

Sitatet lyder som et ekko av Karl Ove Knausgårds bokserie om morgenstjernen. Åndelige strømninger fanges ofte opp i kunst og litteratur før vi andre ser hva som foregår, og hos Knausgård dukker et tegn opp på himmelen i form av en stor stjerne. Alle ser stjernens underlige lys, men hvor kom den fra, og hva betyr dens tilstedeværelse? Merkelig ting begynner å skje som bryter med etablert virkelighetsoppfatning og tankemønster. Med morgenstjerne-serien er Knausgård i ferd med å bli en betydelig, åndelig forfatter. At han er norsk er interessant, i et land vi lenge har tenkt på som et av verdens mest sekulære. Men kanskje er det nettopp dette bildet som nå slår sprekker? Kanskje er Morgenstjernen et tegn på at den sekulære epoken er over, og at en ny åndelighet trenger seg frem?

At åndskraft siver ut gjennom stivnede og undertrykkende mønstre er ikke nytt. Tenk på Dostojevskij under 1800-tallets omveltninger i Russland, eller romantikeren Novalis under opplysningstiden. Mystikere som Frans av Assisi, Mester Eckhard og Theresa av Avila ble misforstått og motarbeidet før de ble anerkjent som åndelige veiledere. Kanskje lever vi i en lignende tid – midt i et åndelig stemningsskifte?

For å beskrive kirkens historiske rolle låner Halik Carl Gustav Jungs metafor om døgnrytmen som bilde på menneskets livsfaser. I kirkens barndom ble de grunnleggende strukturene dannet. Siden kom «middagskrisen» hvor modernismens og sekularismens oppgjør med kirkelige strukturer var nødvendig for videre vekst. Nå, i kirkens «ettermiddag», ser Halik en gyllen mulighet for modenhet og fordypning. For kirken har sekularismen lenge vært forbundet med motgang og nedgangstider, men kriser løses ikke ved å dyrke ungdommens bragder. Håpet ligger i å omfavne den sårbarheten ettermiddagen bringer.

Boken bæres av et bibelsk motiv: Jesus sitt møte med fiskerne som hadde vært ute hele natten uten å få fangst. Garnene var tomme. De var trette og slitne. Det Jesus sier til fiskerne har vesentlig betydning for Halik som et kall til å gå i en ny retning: «Legg ut på dypet og sett garna til fangst» (Luk.5,1-11). 

Å legge ut på dypet kan bety å gi slipp på egne forestillinger – og også enkelte kampsaker – for å søke en dypere forening med Kristus i et bredere, økumenisk fellesskap. Halik snakker om «de ikke-troendes tro og de troendes ikke-tro» som et møtested for felles søken. Forestillingene våre om hvem som tror og hvem som ikke tror tilhører en sekulær tenkemåte, noe som også kan innebære at den som kaller seg ikke-troende må slippe sine forestillinger om tro, og åpne seg for en dypere virkelighet. Dagens ungdomsopprør handler ikke om å frigjøre seg fra trange, religiøse rammer, men fremstår mer som et oppgjør med de siste tiårenes åndsfattige rasjonalisme.

Å være menneske i dag er en dypere eksistensiell erfaring – uten at folk nødvendigvis strømmer til kirken. Som følge av samtidens forandringer må kirker og forsamlinger gjøre konkrete prioriteringer som gir rom til fordypning og nye arenaer for fellesskap og samtale. Ny vin må helles i nye skinnsekker. Å ta steget inn i en post-sekulær tid vil, ifølge Halik, åpne nye muligheter for åndelig dialog på tvers av gamle skillelinjer.

Spesielt to ting slo meg under livepod-innspillingen i Linköping. Det ene var Thomas Sjödins tålmodighet – han var gjest, men sa minst. Det andre var dybden, sårbarheten og åpenheten som oppsto i samtalen. Jeg tror de to tingene henger nøye sammen. Som kristen har jeg merket en endring de siste årene hvor skepsis er erstattet med nysgjerrighet. Som prest opplever jeg en mer aktiv søken blant folk. Halik bekrefter at stemningsskiftet er reelt. «Murene mellom tro og ikke-tro har falt», skriver han, og utfordrer kristne til å ha et åpent blikk i en tid med nye muligheter.

Jeg tror kristne kirker og forsamlinger vil få en sentral rolle i tiden som kommer. Derfor lytter jeg oppmerksomt til Haliks profetiske utfordring: å legge ut på dypt vann. Kanskje ligger den største personlige utfordringen i å identifisere seg som en søker blant andre søkere. Vi som lenge har vært en del av kirken er vant til å komme med svar. Men finnes det et dyp vi går glipp av fordi vi er så vant med å holde hjulene i gang? Thomas Sjödins lyttende holdning fikk meg til å tenk på min egen inngang til troen. Noen oppdaget min søken, og anerkjente min ikke-tro som tro.

«Legg ut på dypet», sa Jesus til fiskerne etter den tomme natten. De gjorde som han sa – og garnene ble så fulle at de nesten revnet. Båtene tok inn vann. Tomas Halik ser et tidsaktuelt budskap i denne fortellingen. Et kall til å våge dypet på nytt, der tilliten bærer mer enn redskapene, og fangsten deles med alle dem som søker tro, håp og mening.

Les også: Når kirken mister makt