Disipler eller broilere?

Hva er en broiler?

Først litt om broilere. Ordet kommer jo fra kyllingindustrien. Det handler altså om å avle fram kyllinger så raskt som mulig. En broiler er ikke skapt for å leve lenge, men for å levere mye – fort.

For en broiler haster det å vokse, utvikling må skje fort, tiden er knapp, langsiktighet er ikke viktig. Kvalitet ofres til fordel for kvantitet.

Jeg sitter ofte med denne broiler-assosiasjonen når jeg hører om kristent ungdomsarbeid. Det er intenst, oppdraget haster, det manes til full overgivelse, man må gi alt eller ingenting, det skal føles og oppleves, det skal misjoneres – man må vokse, og det fort.

Mange unge responderer på dette med iver og brennende engasjement. De får en opplevelse av å være med på noe større enn dem selv, i et viktig hasteoppdrag for Jesus. For mange ender dette med at brannen slukner, man blir utbrent og utslitt, noen opplever å miste både seg selv og troen. Det er ikke rart, for livet man er lært opp til å leve er ikke bærekraftig. 

Hva er en disippel?

Jesus fant ikke opp disippelskap, det var en sentral del av trosopplæringen på den tiden. Å være disippel handlet ikke om å adoptere meninger eller teologi, men å bli lik sin rabbi, gjøre det han gjorde. En disippel observerte slike ting som hvordan rabbi levde, hvordan han møtte mennesker, hvordan han ba og hvordan han taklet livets utfordringer.

Det handlet om å bygge karakter over tid, lære trofasthet og utholdenhet. Det handlet om å lære gjennom å se og å følge rabbiens eksempel. Det handlet om langsiktighet, og å bygge noe som kunne bringes videre til neste generasjon. Målet var å til slutt bli den som lærer andre, slik Jesu disipler ble bedt om å gjøre andre igjen til disipler.

Denne type disippelskap har vi ikke tid til, virker det som. De unge blir som en ressurs som må brukes fort, for de kommer til å brenne ut om noen få år. Så vi trenger stadig nye unge som kan brenne en liten periode.

Kan man brenne uten å brenne ut?

Det må da være mulig å ha en brennende iver uten at det ender med at man blir utbrent? Man må jo kunne være en del av noe større enn seg selv uten å miste seg selv? Engasjement, iver, ønske om å gjøre noe godt, takknemlighet – alt dette er jo noe vi bør heie fram. Vi må bare gjøre det på en måte som skaper liv og glede – også på sikt.

Når jeg i ingressen spør om vi har misforstått misjonsbefalingen er det dette jeg sikter til: vi presser folk til å skynde seg å gjøre masse greier som egentlig er ganske perifert med tanke på hva Jesus ba oss ha fokus på. Hvorfor gjør vi det? 

Vi elsker å synge lovsang, mens Jesus aldri ba oss om å tilbe han. Vi bruker masse ressurser på å skape arrangementer og aktiviteter som er så proffe som mulig, som stjeler all vår tid og energi – mens Jesus ba oss å være opptatt av sosial urettferdighet. Vi fokuserer på selvransakelse og synd på en måte som gjør oss selvopptatte og navlebeskuende, mens Jesus ba oss om å se vår neste. Vi drar jorda rundt på misjonsreiser for å få andre til å tro som oss, mens vi selv har glemt hva oppdraget var.

Vi tilbyr våre unge stress, mens Jesus ber oss komme til han for å få hvile. Og jeg tror at etter en tid med dette stresset, alle disse aktivitetene man er med på for å tjene Gud, finner man ut det samme som Forkynneren i Bibelen – at også dette er «tomhet og jag etter vind».

Hvorfor sliter vi oss ut?

Jeg tror denne type kristendom tapper oss for energi fordi vi bruker det meste av vår tid og våre ressurser på ting som aldri var en del av oppdraget Jesus ga oss.

Tenk litt på dette: Hvor mye av pengene vi samler inn går med på å bygge og drifte kirkebygninger? Hvor mye menneskelige ressurser bruker vi bare for å arrangere en gudstjeneste? Hvor mye administrasjon og papirarbeid kreves for å drifte en menighet? Hvor mange frivillige trengs til alle aktivitetene en gjennomsnittlig menighet bedriver? Mye av dette kan jo absolutt være vel og bra, men det er ofte uendelig ineffektivt med tanke på hva som er (eller burde være) målet med alt sammen: å lære å elske sin neste som seg selv.

Tilbake til Misjonsbefalingen: oppdraget fra Jesus var altså «lær dem å holde alt det jeg har befalt dere». Og de tingene Jesus var opptatt av, som han altså vil vi skal lære bort videre, kan vi lese om i evangeliene i Bibelen. Det handler om å ta vare på de fattige, de ensomme, de utstøtte, de syke, de det har gått i stykker for – kort oppsummert å elske sin neste, å bry seg om andre, å spre kjærlighet.

Kjærlighet gir energi

Hvorfor er ikke hovedfokuset vårt å lære opp de unge til å elske sin neste som seg selv? Hvis man skal gi de unge en virkelig utfordring, noe å brenne for, noe å gå all inn for – hva kan være mer meningsfullt enn å spre kjærlighet? Hvis man virkelig ønsker å være radikal, fins det knapt noe som krever mer mot enn å spre godhet. Det er det mange som har fått svi for opp i gjennom historien.

Oppsummert: La oss heie på alle som ønsker å være med å gjøre en forskjell her i verden, men vi må gjøre det uten å presse, manipulere og stresse folk til å gå all inn i et heseblesende hasteoppdrag som umulig kan vare noe særlig lenger enn et par år. Og vi må legge vekk frykt og dårlig samvittighet som drivkraft og våge å la kjærlighet være vår motivasjon og vårt budskap. Med andre ord: vi må avvikle broilerproduksjonen.

Les også: Åndelig manipulering: Nye ofre, samme teologi