Den korsfestede Gud
Et stort spørsmål: Hvordan er Gud? Jeg vil tro dette er det største spørsmålet en teolog kan stille. Og vi gjør alle klokt i å stille dette spørsmålet.
For dette er et av de mest grunnleggende spørsmålene alle som forsøker å tilbe eller bare tenke på Gud, står overfor. Men hvordan skal vi svare på spørsmålet?
Vår evne til å forestille oss Gud virker tilnærmet ubegrenset. Er Gud som Zevs, som i vilt raseri kaster lyn hit og dit? Er Gud som Ganesh, den elskelige, elefanthodede guden for velstand fra den hinduistiske panteon, hvis statue jeg har sett i hotellobbyer over hele India? Er Gud som den komiske hvithårede gamle mannen som sitter bak en datamaskin i en Far Side–tegneserie? Har Gud noen likhet med de primitive stammegudene som leder sitt folk til å føre krig mot andre folk? Er Gud allmektig og styrer enhver hendelse i universet? Er Gud den fraværende og distanserte urmakeren til Thomas Jefferson og deistene på 1700–tallet? Er Gud alt-og-ingenting som i New Age–spiritualitet? Og så videre.
Å i det hele tatt våge et forsøk på å svare på spørsmålet om hvordan Gud er, ser ut til å invitere til avgudsdyrkelse. Hvordan kan vi som vanlige dødelige våge å si noe om Guds natur – uten å trå feil teologisk og gjøre oss skyldige i ren, skamløs arroganse?
Det geniale ved den antikke hebraiske religionen var dens unike forbud mot utskårne bilder. Problemet med avguder er at de gjør bildet vårt av Gud altfor firkantet. Det andre budet – «Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde» – skulle hindre Israel i å være for skråsikre på at de hadde skjønt Gud. Guds bilde skulle verken hugges i stein eller støpes i bronse. Å la være å lage et bilde av Gud er egentlig en vakker innrømmelse av at vi må være ydmyke.
Likevel gjør kristne noe mer enn dette: Vi sier nemlig at Guds bilde faktisk blir åpenbart – fullt og helt – i livet til Jesus Kristus. Det er derfor kirken på det andre konsilet i Nikea i 787 vedtok å godkjenne ikoner, med den begrunnelse at siden Jesus bærer Guds fullkomne bilde (det greske ordet er ikon), er ikoner derfor en akseptabel del av kristen tro. Kirkefedrene forsto at Gud i Kristus hadde gitt menneskeheten, ikke en avgud, men et ikon av den guddommelige natur. Trosbekjennelsen fra det andre konsilet i Nikea var mer enn en avgjørelse til støtte for den hellige kunsten i kristen ikonografi; den var en erkjennelse av at vi i Jesu Kristi liv finner et endelig svar på spørsmålet om hvordan Gud er. Gud er som Jesus!
Men vi bør innrømme hvor merkelig dette er. Vi kristne er et underlig folk. Vi tilber – utrolig som det høres ut – en korsfestet Gud. Alle religioner tilber mer eller mindre en eller annen versjon av en mektig, herlig, triumferende Gud, men de kristne er unike ved at de tilber en forrådt, torturert, korsfestet Gud. Dette er den opprinnelige skandalen ved den kristne tro – tilbedelsen av en Gud som ble spikret til et tre!
Det sjokkerende korte uttrykket «den korsfestede Gud» ble laget av Jürgen Moltmann som tittel på hans teologiske mesterverk utgitt i 1972. Jürgen Moltmann vokste opp som ikke-troende i Tyskland under andre verdenskrig. Som tjueåring, mens han tjenestegjorde som soldat i den tyske hæren, ble Moltmann tatt til fange og plassert i en britisk krigsfangeleir. Da han som krigsfange leste Det nye testamentet, møtte den unge Moltmann Jesu rop fra korset – «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – og tenkte: «Her er det en som forstår meg.» Med tiden ble Jürgen Moltmann kristen og etter hvert en av de viktigste teologene i det tjuende århundre.
I hjertet av den kristne tro ligger skandalen om den korsfestede Gud. Gjennom århundrene har teologer forsøkt å gi mindre skandaløse forklaringer på hva som faktisk skjedde på korset. Disse «forsoningslærene» prøver å gjøre korset mindre skandaløst og mystisk, ved å forklare det med fornuftige og nyttige modeller. Men jeg er skeptisk til dette prosjektet. For det meste opplever jeg disse teoriene som lite overbevisende. Noen teorier er bare utilstrekkelige, mens andre er frastøtende. Særlig avskyelig er de teoriene som til slutt fremstiller Gud med de samme smålige egenskapene til primitive og hedenske guddommer som bare kan blidgjøres gjennom barbari i form av menneskeofring. Dette går rett og slett ikke. Gud er ikke som Molok!1
Dessverre har den vestlige kirken de siste tusen årene drevet i retning av tanken om at Gud krevde sin Sønns voldelige død for å tilfredsstille sin ære og betale rettferdigheten – en teori som klokelig ble avvist i den østlige kirken. I et forsøk på å forklare korset i lys av føydalismens æreskoder, har Guds karakter blitt grovt forvrengt. Korset er mye, men det er ikke et quid pro quo2 for å blidgjøre en sint Gud. Framfor alt er korset, som det avgjørende øyeblikket i Jesu liv, den høyeste åpenbaringen av selve Guds natur. På korset frelser ikke Jesus oss fra Gud – på korset åpenbarer Jesus Gud som frelser! Når vi ser på korset, ser vi ikke hva Gud gjør, vi ser hvem Gud er!
Korset er ikke et bilde på betaling – korset er et bilde på tilgivelse. Langfredag handler ikke om guddommelig vrede – Langfredag handler om guddommelig kjærlighet. Golgata er ikke stedet hvor vi ser hvor voldelig Gud er – Golgata er stedet hvor vi ser hvor voldelig vår sivilisasjon er. Korset er ikke stedet hvor Gud finner en syndebukk han kan slippe raseriet løs på – korset er stedet hvor Gud frelser verden gjennom selvoppofrende kjærlighet.
Når korset betraktes gjennom den teologiske linsen «straff», blir Gud sett som et voldelig vesen som bare kan blidgjøres gjennom et voldelig rituelt offer. De som formes av denne typen teologi, bærer på en dyptliggende frykt for at Gud er en truende guddom som de trenger å bli frelst fra. Men er det sant?! Er Gud en hevngjerrig kjempe som i bunn og grunn må straffe syndere med alt sitt raseri? Eller er Gud kjærlighet full av medfølelse, som i sitt innerste vil gi ubetinget tilgivelse?
Et tilgivelsessentrert syn på korset frelser oss fra en patologisk angst for Gud, som er så skadelig for sjelen. Vi kan nå forstå at monsterguden er vår egen skapning – et monster født av våre projiserte problemer med angst, sinne og skam. Vi er doktor Frankenstein som skapte monsterguden. Bildet av en skremmende gud blir skapt i hjertene til engstelige mennesker. Bildet av en rasende gud blir født i hjertene til sinte mennesker. Bildet av en fordømmende gud blir skapt i hjertene til skamfulle mennesker. Fordi vi er så engstelige, sinte og skamfulle, innbiller vi oss redsler der vi burde se frelse. Hvis vi fortsetter å se på korset gjennom den forvrengte linsen av frykt, sinne og skam, vil vi forestille oss at korset er det Gud gjør for å kunne tilgi, i stedet for å se korset som det Gud utholder idet han tilgir.
Hele Jesu liv var en demonstrasjon av Guds sanne natur. Når Jesus helbreder syke, tilgir syndere, tar imot utstøtte, gjenreiser de falne, og – fremfor alt – når han dør på et kors mens han tilgir dem som dreper ham, åpenbarer han hvordan Gud er. Å se Jesus er å se Faderen. Endelig vet vi at Gud ikke er som den lynkastende Zevs eller noen av de andre sinte gudene i den terroriserte religiøse fantasiens panteon. Gud er som Jesus, spikret til et tre, som tilbyr tilgivelse.
Les også: Om å re:tro påskemorgen
- Jeremia 32,35 ↩︎
- «Quid pro quo» er latin og betyr omtrent «noe for noe» eller «tjeneste mot tjeneste» ↩︎
Av Sveinung Berntsen 
Av Kaja Opheim Arntsen