De vanskelige versene
Hvordan skal vi forholde oss til de voldelige versene vi finner i Bibelen?
Det er ikke til å komme utenom at Bibelen inneholder en del problematiske vers, Særlig gjelder dette GT. Her er noen eksempler:
I Josva 6,21 står det om israelittene da de inntok Jeriko på Herrens befaling: «Alt som var i byen, både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler slo, de med bann og hogg ned med sverd.»
I 1 Sam. 15,2-3 leser vi «så sier Herren… Dra nå ut og slå Amalekittene. Slå alt som tilhører dem med bann. Spar ingen. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!»
I Salme 137,9 står det «salig er den som griper dine barn og knuser dem mot berget.»
Dette er vanskelige vers å forholde seg til. Særlig hvis du har en bokstavelig tro på Bibelen. Hvordan kan vi forsone denne krigsguden vi leser om i GT med den Gud vi finner i NT, som blir beskrevet som kjærlighet og som fikk sitt ultimate utrykk gjennom at Jesus lot seg korsfeste av kjærlighet til oss?
Har du en teologi som sier les som det står og tro som det står, har du i grunnen tre valg. Du kan enten prøve å forsvare slike Bibelvers slik noen faktisk har gjort, noe vi ser tendenser til i amerikansk politikk for tiden, eller du kan gjøre, som jeg mistenker at mange kristne gjør: å ikke forholde seg til, eller ta inn over seg at disse versene faktisk finnes. Eller du kan gjøre som Marcion (85-160) gjorde. Han kom til den konklusjonen at GTs Gud ikke var den samme Gud han fant i NTs skrifter og hans måte å løse det på var ved å utelukke hele GT. Marcions feil var at han leste skriftene bokstavelig og at han tilla NT og GT samme vekt. De samme feilene ser vi noen ganger at enkelte ateister gjør nå de skal angripe kristendommen ved å sitere disse voldelige versene. Men NT selv understreker at vi ikke skal tillegge GT samme vekt som NT. I Hebr. 10,1 leser vi: «Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bilde av tingene.»
Det finnes for øvrig en annen vei å gå enn den som Marcion tok for å løse dilemmaet han opplevde med motsetningen mellom krigsguden i GT og Jesus i NT. Det har en Bibelsk forankring men krever at du ikke er låst i en bokstavelig lesning av skriften. Dette skal vi se nærmere på.
Jeg tror at vi i Bibelen har det vi kan kalle en progressiv åpenbaring. Forfatterne i Det gamle testamente hadde en ufullstendig oppfatning om hvordan Gud er. Selv om det fortsatt er slik at vi ser stykkevis og delt, har Jesus, når han kom, gitt oss et klarere bilde av hvem Gud er. Vi vet nå mer om hvordan Gud er enn israelittene i GT gjorde. Hebr. 1,3 sier om Jesus at «Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen».
I Joh. 14,9 sier Jesus at «Den som har sett meg har sett Far.» Hvordan er så Gud? Jo, han er som Jesus. Det betyr at den ufullstendige oppfatningen av Gud som vi får servert i GT må leses i lys av den fullstendige oppfatningen vi har fått i Jesus. Jesus har vist oss at Gud er kjærlighet, noe som fikk sitt ultimate utrykk ved at han lot seg korsfeste for oss. Når vi da leser om hvordan man i GT fremstiller en Gud som befaler at menn, kvinner og barn skal slaktes ned så kan vi ved å se dette gjennom Jesus på korset konkludere med at dette ikke er en riktig fremstilling av Gud. Vi kan ikke ta dette bokstavelig selv om vi mener at skriften er «innblåst av Gud», slik det står i 2. Tim. 3,16.
Hvordan skal vi da lese disse versene og få noe fornuftig ut av det? Vi må lese det allegorisk. En allegori er «tale som man mener noe annet med en det som blir sagt» (Store norske leksikon).
Å lese skriften allegorisk er noe vi ser at både Jesus og Paulus gjør. Jeg skal gi deg noen eksempler:
- Matt. 12,40 «Slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dagen og tre netter, slik skal menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter.»
- I 1. Kor 10,4 står det om israelsfolket i ørkenen at de «drakk av den åndelige klippe som fulgte dem og denne klippen var Kristus»
- I 1. Kor 9,9-10 sier Paulus: «I Moseloven står det skrevet: ‘Du skal ikke binde for mulen på en okse som tresker.’ Men er det oksene Gud tenker på? Er ikke dette sagt fult og helt med tanke på oss? Jo dette er skrevet for vår skyld.»
- Gal. 4,22-24 sier «Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, en med slavekvinnen, og en med den frie kvinnen. Slavekvinnens sønn ble født etter naturens orden, den frie kvinnens sønn ble født ved Guds løfte. Dette har en dypere mening. Kvinnene står nemlig for to pakter.» Når det står her at «dette har en dypere mening», så er det interessant å se på hvordan dette er oversatt i noen andre bibeloversettelser. I The orthodox studie Bible er det oversatt «symbolsk» og i The amplified Bible er det rett og slett oversatt «allegorisk».
For å gi et eksempel på hvordan vi kan lese Bibelen på denne måten kan vi se på en vanlig allegori over det kristne liv, som vi finner i Mosebøkene og Josvas bok. Her blir Israels utgang fra Egypt en allegori over den kristne som har kommet ut av «verden». Israels vei gjennom Rødehavet er en allegori over dåpen og Israels erobring av Kanaans land er en allegori på den kristne som inntar det nye livet i Kristus.
I den tidlige kirke var det også vanlig å tolke Bibelen i flere lag blant annet allegorisk. En som er kjent for dette er Origenes (185-254). Han trodde hele Bibelen var inspirert av Gud, men var likevel av den oppfatning at en del av Bibelen måtte leses allegorisk fordi «enkelte handlinger og karakterestikker av Gud, særlig i Det Gamle Testamenetet var Gud uverdig» (Reading Scripture with the Churchfathers, Christopher A. Hall. Min oversettelse).
I denne artikkelen har jeg bare skrapt i overflaten av denne tematikken. En som virkelig har fordypet seg i dette er Gregory A. Boyd. Han har skrevet en bok med tittelen Crucifixion of the warrior God som er et akademisk verk i to bind på til sammen 1489 sider. For oss vanlige dødelige har han skrevet en vesentlig kortere bok over samme tema som heter Cross vision. Den anbefales
Av Harald Giesebrecht 
Av Sveinung Berntsen 
Av John Pavlovitz
Forandrings skygge følger tro min vei,
o du som ei forandres, bli hos meg…
…lyder noe av teksten i den flotte salmen “O bli hos meg». Er kirken, alle oss Guds elskede skapninger uansett tro og livssyn levende, så er vi i utvikling. Der kirkegårdsstillhet rår er det m.a.o. stillstand og lite liv. Og dermed er vi alltid i bevegelse hvor forandrings skygge rår og utfordrer; ny vin i nye skinnsekker. Dette er livets betingelser. Punktum. Livet er en gave vi skal ta imot, pakke ut og forvalte. Ikke et prosjekt vi skal markere og pynte oss med eller annet. Det vi får er uansett alltid større og mer enn det vi får til.
Som enhver ser, så er menneskeheten i pågående utvikling, århundre etter århundre etter århundre. Også vår Gudsrelasjon og dermed våre tolkninger og formuleringer av troen gjennomgår i fase med menneskets utvikling en pågående evolusjon, også en teologisk sådanne. Det er ikke noe vi velger, men noe vi er utsatt for som levende vesener. Den Hellige Ånd blåser dit den vil og lar seg ikke fange av trosmessige innhegninger. Det er vel få som vil tilbake til det førmoderne samfunnet, hverken generelt eller kirke og trosmessig? Forandrings skygge følger altså tro vår vei, og slik må det være nettopp fordi skapelse alltid er en pågående hendelse og aldri et avsluttet kapittel. Hvilket åpner dører ut i det åpne landskap hvor både velsignelser, utfordringer og mindre og større trusler erfares. For dette er livet. Kirkens tro og budskap hviler altså på historiske og kontekstuelle vilkår.
Jesus selv viser at dette også er livets betingelser; det levende ord er nettopp levende slik livet er det – og derfor er det Guds fordrende livs (opp)gave til oss å forsøke å tolke og forstå livet vi møter. Til beste for oss selv og vår neste, slik at vi ikke farer vill. Det er dermed den virkeligheten vi deltar i og konteksten som avgjør hvordan vi skal tolke tekster fra bibelens 66 bøker. Ikke omvendt og tankeløst bruke tekstene for å forstå livet og virkeligheten på veien, man glemmer i tilfelle subjektiviteten her og at det er nettopp vi som tenkende subjekter som definerer subjektivitet og objektivitet. Ergo er den levende frie tenkningen hevet over disse to nevnte kategorier. De nyanser og tolkninger som var gyldige i en gitt situasjon og kontekst for en tid tilbake gjelder ikke nødvendigvis her og nå i en helt ny situasjon; nettopp fordi den er ny. Vi må la virkeligheten være øverste dommer… også her.
Men noen konservative kristne legger primært betydelig vekt på bibelens skrifter og teksten i bekjennelsen. De forsøker ikke bare å tilrane seg kontroll over kilden, men også styre dens vei videre. Dvs det trosmessige utgangspunktet og fastlagte unisone enheten innad ses som tegn på at det man hevder er sant. Men betinget intern enighet er ikke et tilstrekkelig kriterium for sannheten med stor S.
Som om troens verden er snakk om et fastlagt partiprogram eller organisasjonsvedtekter fastlagt i lokalt folkevalgt plenum; dvs i praksis om det som kan styrke ensretting og holdningsmessig homogenitet? Dette i motsetning til det farverike mangfoldet som et fellesskap nødvendigvis må bestå av for å være nettopp et levende fellesskap og ikke et forent kollektiv. Men dette blir visst av noen sett på som en trussel mot kirkens identitet og enhet. Og dét kan det nok også betinget være, for den saks skyld: En kjærlighetens trussel mot de meninger som opererer med et uniformerende ekskluderende enten-eller, fremfor Jesus´ radikale og inkluderende både-og. Jesus viser altså eklatant at livet og troen nettopp IKKE er slik; fordi kjærlighet, nåde, tro og frelse ikke har som nødvendig betingelse at man først klart skal tiltre en definert troslære eller sosialt betingede adferdsprotoller. Tro er nemlig relasjon; en relasjon som er i forandring, slik jeg innledet med:
«Forandrings skygge følger tro min vei,
o du som ei forandres, bli hos meg”.
Gud forandres ikke eller ombestemmer seg. Men våre gudsforestillinger og tolkninger utvikles og endres om vi er levende, i utvikling og deltagende individer i tiden. Dvs at den virkeligheten man erfarte og tolket under antikkens verden; den romersk-hellenistiske og den varierte jødiske sosiokulturelle og trosmessige sådanne osv, ga et annet blikk og tolkninger ut fra nettopp deres erfaringer, forståelse og tolkninger, dvs bias enn det man gjorde i år 500, år 1 000, år 1500 og gjør i dag. Slik man vil gjøre om 100 år og langt senere.
Da Gud lot seg inkarnere, så visste nok Gud at så ville mennesker fremdeles tolke ordet selv om Jesu qua Guds ansikt og ord nå senket seg ned på øyenhøyde med sin elskede skapning mennesket. Dette er livets iboende risiko, uansett. En risiko Gud tydeligvis kalkulerte med. Den beste vei til å forstå her er derfor å nærme seg Jesu språkhandlinger og deres resonans i datidens menneskemøter, det han gjør overdøver det som kun blir sagt. Det finnes ikke mer kjærlighet, nåde og solidaritet enn det som levendegjøres i praksis. Det er praktisert barmhjertighet Gud vil ha. Ikke offer og halvblind pliktadferd.
Et apropos her er lignelsen om de to sønnene: Den ene svarte ja på farens oppfording om å gå å arbeide i vingården, men gjorde det ikke. Den andre sa nei, men angret seg og arbeidet i vingården like vel. Det var den første som fulgte Guds appell her og gjorde rett: Virkeligheten og praksis overdøvet et hvert ord, den gang som i dag. Dvs at også ateisten, agnostikeren, jøden, muslimen, buddhisten, sikhen osv er i takt med Guds vilje når de handler i tråd med menneske- og likeverdet. Det er nok større plass i himmelen enn det noen konservative kristne regner med. Jfr historien om den vantro og vranglærende barmhjertige samaritaner. Her er ingen utelukket. Det er som kjent ikke det livssynsmessige fortegnet forn parentesen som avgjør om innholdet er godt eller dårlig.
Som nevnt i tidligere sammenhenger, det må stadig gjentas: Skapelse og menneske først. Gud skapte ikke først jøden. Ikke den kristne, ikke muslimen, osv. Men mennesket. Dvs at det vi alle har felles, sitter i dypet av vårt hjerte. Det kan aldri endres. Det som skiller sitter i vårt hode; dét kan derimot utvikles, endres.
Forandrings skygge følger tro vår vei, det er virkelig sant. Gud som ei forandres holder oss alle i sin favn. Også dét er sant. Og NB. Gud forandres bestemt ikke. Men det gjør mennesket, våre gudsforestillinger, våre erfaringer og evner osv.
Etter 2 000 år, så ser vi selvsagt noe helt annet og mer enn det man gjorde den gangen; hvilket vil si at vi har et langt rikere språk og forståelsesgrunnlag gjennom en rekke nye fagfelt og naturvitenskapens vinninger. Hvilket faktisk er en Guds gave. Dermed ikke bare ser vi noe annet, men under helt andre livsbetingelser leser på andre måter og ser noe annet i virkelighet og tekster. Vi tolker våre erfaringer annerledes og i flere tilfeller mer sakssvarende. Vi vet f.eks. langt, langt, mer om betingelser for sykdom og diagnostiserer ikke alt vi ikke forstår som demonbesettelser.
OM DE VANSKELIGE VERSENE I BIBELEN
For meg blir det hovedsetninger når Jesus sier “loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike,…” (Luk.16.16) Eller Johannes sier: “For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.” (Joh.1,17) Dette er et kraftig signal om forklaringsmodellene i GT. Sannheten er noe annet enn loven og profetene og den tiden som har vært.
Det var ikke akkurat vår demokratiske mentalitet, eller komplekse samfunnsordninger og menneskerettigheter, som satte standarden i bronsealderen, eller steinalderen for den del. Virkeligheten rommet ikke slikt. Menneskene rommet det ikke. Alt ble styrt av de sterke, og samlinger rundt de med mest kapasitet til avskrekkende vold. Hvis rå makt skulle reguleres, måtte det enda mer avskrekking til.
Det nytter lite for en viltforvalter som vil ta vare på en utrydningstruet gorillastamme, at han er universitetsutdannet på området. Mesteparten av hva han vet og er som menneske, kan ikke brukes i det øyeblikket han nærmer seg gorillaene. Da er det bare gorillaenes atferd som setter standarden. Han kan ikke forklare gorillaene mer enn de har kapasitet til å romme i sitt habitat. Det er deres egenart og dynamikk som setter grensene. Jeg ser GT litt i det lyset, hvis det skal tillegges vekt.
GT er bare bakteppet i forhold til evangeliet. Det er ikke det kristne budskapet. Vil evangeliet overleve uten GT? Ja. En vil mangle forståelsen for mange av referansene, men en vil ikke mangle nåden og sannheten. Ikke Guds rike og heller ikke forsoningen mellom Gud og menneske.
Jeg har også samme forholdet til Johannes Åpenbaring. Det skriftet kom mange år etter at evangeliet ble forkynt uten apokalyptiske detaljer. Kan evangeliet overleve uten grubling over endetiden? Ja. “Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.” (Rom.10.13) Til og med de som ikke har hørt om Israels Gud i det hele tatt, og bare gjør godt av naturen, kan det gå godt med. (Rom.2.14)
En trenger ikke nødvendigvis tro på Jesus, engang. Da Gud forsonet verden med seg selv, åpnet det visst opp muligheter for ganske mange. Lasarus i Jesus sin lignelse fra jødisk folketro om etterlivet, havnet i trøst hos Abraham fordi han var fattig og syk, ikke fordi han hadde en utviklet tro. Han var uren etter loven og ute av stand til å gjøre verken godt eller vondt. Jesus hadde han ikke hørt om. Han fortjente bare trøst. (Luk.16.25)
Et forhold til Gud er ikke avhengig av om en tror på at jorden er seks tusen år gammel, eller grubler over Guds basuner og tusenårsriket. En trenger heller ikke tro på bjørner som river i hjel barn som gjør narr av en skallet profet. (2.Kong.2.23)
Min tro er ikke avhengig av GT eller Åpenbaringen. Jeg bruker ikke mye tankekraft på det. Kan det være noe sannhet i dette likevel? Jeg strekker meg til at det kan inneholde en type sannhet, som når en kan si at et eple er grønt. Det er jo sant. Men en kan ikke sende noen på butikken, som ikke vet hva et eple er, for å handle et eple med bare den informasjonen. Da kan en komme tilbake med en agurk eller en butikkansatt i grønne klær. Denne ene informasjonen kan til og med virke mot sin hensikt.
En beskriver ikke et eple skikkelig med å si at det er grønt. Det er også rundt, men en kan fremdeles komme hjem med en ball i stedet. Det kan være grønt, rundt og spiselig og likevel ende som en paprika. Et eple kan også ha potensiale til å bli et tre. Men med den opplysningen finner en kanskje ikke epler på butikken i det hele tatt. Det eneste som gir skikkelig informasjon om et eple, er å ha holdt det i hånden og smakt på det. Alt annet kan inneholde en type sannhet som likevel kan bli villedende.
Jeg opplever at evangeliet har en kjerne som står seg, selv om det ble presentert i en antikk virkelighet. Vanskelige vers finnes også i NT sin virkelighet. Men selve evangeliet er ikke avhengig av bronsealderen, og heller ikke av tiden det ble til i. Det vil kunne si det det skal, også om tusen år. Jesus mente til og med at mer ville kunne sies etter at han var borte. (Joh.16.12-13) Det kristne budskapet er ikke avhengig av gamle forklaringsmodeller, og heller ikke av å stå imot ny kunnskap.
Mitt råd til egne barn og barnebarn er dette: Hvis f.eks. GT og Åpenbaringen føles fremmed og vanskelig, så bare glem det. Selv finner jeg mye visdom i GT. Men den kristne troen handler om viktigere ting enn bronsealder og også antikkens virkelighetsforståelse og mentalitet. Å være forsonet med Gud, seg selv og sin neste, trumfer det meste. Det antikke språket i NT ønsker også å formidle det. Å få evig liv i gave, er heller ikke så dumt…
Fint at problemene knyttet til voldelige tekster i GT diskuteres. Jeg har bare en liten kommentar angående allegori. Det finnes eksempler på at tekster fra GT brukes allegorisk i NT. Det betyr imidlertid ikke at tekstene i seg selv er allegorier. Problemet gjenstår derved ved at Gud i GT fremstilles som en voldelig stammegud, og om dette gudsbildet er reelt og derved (på en eller annen måte) sant, må vi forholde oss til det.
Gregory Boyd har skrevet innsiktsfullt om disse tingene, men jeg synes ikke han kommer helt i mål. Kanskje fordi han tross alt opererer innen for en reformert amerikansk kontekst.
For min del tror jeg løsningen ligger i å lese hele GT, og ikke minst de voldelige tekstene som hovedsakelig er knyttet til landnåmstiden, som en tolket historie. Vi får altså historien gjennom øynene, og behovene, til dem som videreformidlet, og til sist skrev ned, historiene.
Det meste av den gammeltestamentlige teologien fant sin form på 500-tallet før Kristus. Dette var den største krisetiden i folkets historie, templet var knust, Jerusalem brent ned, folket spredt omkring i sitt eksil. Det ble maktpåliggende å beskrive en historie der både folkefellesskapet og dets religiøse grunnfortelling kunne overleve. To elementer ble viktige: 1. Gud var en sterk gud som hadde vist sin mektige hånd i krig i historien. 2. Grunnen til eksilet var ikke Guds svakhet, men folkets frafall.
Lest gjennom disse perspektivene får også de voldelige tekstene mening i sin tolkningshistoriske kontekst. På en måte kan det sies at folket skapte det gudsbildet de trengte for å overleve som nasjon. Gudsbildet og historiene om Guds mektige gjerninger i tidligere tider ble en del av deres nasjonsbygging. (På samme måte som vikingtiden ble viktig i den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet.) Israelsfolket var lite, svakt, underkuet og knust – derfor trengte de historiene om den mektige guden som sto på deres side. Men det betyr ikke at deres tolkning av Gud, som vi møter i GT, alltid var den «rette».
For en kristen er Jesus tolkningsnøkkelen som all tidligere historietolkning må prøves opp mot. Ettersom det er urimelig å tenke at Gud har gått gjennom en forandringsprosess fra vold til ikke-vold, er det naturlig å regne med at det er den menneskelige fortolkningen som endrer seg.
«Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne Gud, som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.»