Da jeg fant tilbake til Gud

I lang tid trodde jeg at det var det samme – at min tvil, mitt sinne og min avstand til troen betydde at jeg hadde forlatt Gud. Men i ettertid ser jeg at det jeg tok avstand fra, ikke var troen i seg selv, men menneskers tolkninger, ord og handlinger. I fellesskapet følte jeg at Gud gradvis fremsto mindre, strengere og fjernere enn jeg opplevde at han egentlig er.

Dette er min historie og mine opplevelser om min vei tilbake til troen. Ikke gjennom menigheten, men gjennom et oppgjør med hvordan Gud og Jesus ble fremstilt for meg. Den beskriver mine erfaringer, slik jeg har opplevd dem, og hvordan mitt gudsbilde og min tro har blitt formet over tid. Mitt håp er at denne teksten kan bidra til gjenkjennelse, refleksjon og større varsomhet i møte med mennesker som søker tro og fellesskap.

Susanne Johansen er en mamma som er samfunnsengasjert og har en stor kjærlighet for litteratur.

I fellesskapet jeg tilhørte ble jeg raskt lært hvem Gud var og fikk tidlig et inntrykk av hvem Gud ikke kunne tåle. Det var klare rammer for rett og galt, hvem som var innenfor og hvem som sto utenfor. Spørsmål ble ofte møtt med ferdige svar eller ingen svar og jeg opplevde at tvil ble sett på som et problem som burde løses raskt, kanskje aller helst med mer lydighet. Gud ble presentert som kjærlig i teorien, men streng i praksis. En Gud som så alt, vurderte alt, og var lett å skuffe.

Over tid begynte dette bildet å gjøre noe med meg. Jeg ble mer redd enn trygg. Mer opptatt av å gjøre riktig enn å være ærlig. Troen, som egentlig skulle gi håp og mening, ble en kilde til skam, frykt og indre uro. Til slutt orket jeg ikke mer. Jeg tok avstand. Ikke i protest, men i selvforsvar.

Å forlate fellesskapet

Da jeg forlot fellesskapet, trodde jeg også at jeg forlot Gud. Jeg sa til meg selv at tro var ikke noe for meg, jeg har sett nok. Jeg klarte aldri å finne ut av Gud og jeg klarte ikke leve opp til hans krav. Han var ustabil og urettferdig. Likevel var det noe som ikke slapp taket. En stille lengsel. En følelse av at det måtte være noe mer enn det bildet jeg hadde fått presentert. Jeg hadde jo også Bibelen, og der stod det noe annet.

Det var først etter at jeg kom meg vekk og fikk avstand, at jeg fikk mulighet til å se noe jeg ikke hadde sett før. At Gud elsket meg. Ikke for det jeg gjorde, ikke for hvor lydig eller riktig jeg var, men for den jeg er. Uten krav og uten betingelser. I avstand fra menighet og tidligere fellesskap opplevde jeg ikke tomhet, men nærhet. Jeg erfarte en Gud som ikke presset meg, men som dro meg varsomt inn til seg. En Gud som lot meg puste og få kjenne livet. En som hadde tålmodighet med meg, så jeg fikk gå denne veien. Men det var en lang og tung vei, det har tatt mange år og jeg måtte få mye veiledning. Av teologer og av mennesker som selv hadde opplevd det samme. Tålmodige og kjærlige mennesker.

Fra utrygghet til tillit

Denne erfaringen helbredet mer enn jeg forsto. Det tok tid å avlære frykten og skammen og følelsen av å aldri være god nok. Men Guds kjærlighet viste seg å være tålmodig. Den krevde ingenting av meg, men møtte meg akkurat der jeg var. Der jeg før hadde lært å være på vakt, lærte jeg nå å hvile. Troen gikk fra å være noe jeg bar alene, til noe som bar meg. Det var i denne stillheten, som jeg tidligere var så redd for, stillheten uten menneskers krav og stemmer, at jeg for første gang virkelig våget å stole på Gud.

Avstanden til det som hadde vært tidligere gav meg rom til å tenke selv. Jeg begynte å lese mer, ikke for å finne riktige svar, men for å forstå. Jeg leste Bibelen uten filter. Jeg leste teologi, men også kritikk. Jeg snakket med mennesker som hadde forlatt troen og dem som hadde funnet nye måter å tro på. Og sakte, nesten motvillig og med mye frykt, vokste et annet bilde fram. En Gud som tålte spørsmål. En Gud som ikke var truet av tvil. En Gud som var større enn menneskers behov for kontroll.

Er kirken en trygg havn?

Samtidig ble jeg mer bevisst hvor sårbar mange mennesker er når de søker seg til en menighet. Hvor sårbar jeg selv var. Ofte kommer vi med livserfaring, smerte, lengsel og håp. Da er ordene som blir talt og gudsbildet som formidles, ikke nøytrale. De kan bygge opp, men også bryte ned. Jeg er blitt mer bevisst på at åndelig makt er reell makt og hvor avgjørende det er at den behandles med varsomhet. Når den misbrukes, kan konsekvensene følge mennesker i årevis, også lenge etter at de har forlatt fellesskapet.

Så, problemet har aldri vært Gud. For meg ble problemet at Gud ble gjort til et redskap for menneskers egne overbevisninger, sin frykt og sitt behov for makt. I stedet for å peke mot noe større, har de gjort Gud mindre og formet ham etter sine egne grenser.

Min tilbakevending til troen var ikke en tilbakevending til slik den var før. Det ble en ny begynnelse. En tro som ikke er avhengig av å passe inn i et miljø, men bare en ærlig tro. En tro der jeg kan stå mellom tro og tvil uten å føle meg forkastet. En tro som handler om en relasjon og ikke regler.

Dette betyr ikke at jeg mener at alle menigheter er skadelige eller at mennesker i troen handler i ond vilje. De fleste gjør nok bare så godt de kan. Men det jeg mener er at vi må tørre å begynne å stille spørsmål. Hva slags Gud er det vi formidler? En Gud som frigjør eller en Gud som binder? En Gud som inviterer eller en Gud som kontrollerer?

Ledere som skader flokken

Jeg tror mange mennesker forlater troen, ikke fordi de har mistet Gud, men for at de har blitt vist et Gudsbilde de ikke kan leve med. Derfor burde vi være mer nøye med hvem som får lede og tjene i en menighet. Ansvaret for å formidle Gud til andre er ikke noe hvem som helst bør bære. Bibelen advarer selv mot umodne og uansvarlige ledere som kan skade flokken. Likevel skjer det når makt, kontroll og manglende modenhet får plass der ydmykhet og kjærlighet burde råde. Det er kanskje på tide å ta disse erfaringene på alvor og slutte å bortforklare med opprør eller svak tro.

Jeg håper på menigheter med gode ledere, ledere som peker bort fra seg selv og mot Gud. Ledere som forstår at deres rolle ikke er å kontrollere troen til andre, men å tjene den og tjene mennesker. Ledere som ikke bare forkynner nåde, men også praktiserer nåden.

For meg ble veien tilbake mulig først da jeg våget å skille mellom Gud og menneskers tolkninger av ham. Først da kunne jeg tro igjen. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville.

Et nytt fundament

I dag står jeg stødig i min tro. Det jeg fortsatt kan slite litt med er skammen, skam over at jeg ikke forstod eller satte grenser. Skam over at jeg ikke gjennomskuet det som gjorde meg redd og utrygg. Så skammen sitter der, selv om jeg forstår at den ikke er min å bære. I ettertid ser jeg at dette var reaksjoner på ytre påvirkning, ikke et uttrykk for svakhet i meg. For åndelig påvirkning virker ofte langsomt og knapt merkbart. Særlig når den kommer kledd i fromhet og gode intensjoner. Å erkjenne dette har vært en del av helbredelsesprosessen, å gi slipp på ansvaret jeg tok for noe jeg aldri hadde makt til å endre alene.

Jeg fant mye hjelp og trøst i arbeidet til psykolog Diane Langberg. Jeg har to sitater fra henne som jeg stadig gjentok for meg selv.

«Der hvor makt brukes til å kontrollere, tie eller skade, er det ikke Guds makt som er i virksomhet. Guds makt tjener alltid, beskytter alltid og søker alltid det sårbares beste.»
«Kirken er kalt til å være et trygt sted. Når den ikke er det, bærer vi et ansvar for skaden som skjer.»
 — Ph.D. Diane Langberg

Les også: Tro, traumer og trygghet