Bønn som hvile

Slik hadde jeg tenkt å begynne denne artikkelen, men så slo det meg: kan noen egentlig være ekspert på bønn? Er noen flinkere enn andre til å be? Det er selvsagt noen som er mer veltalende enn andre, og noen er flinkere til å sette ord på tanker og følelser. Men det er jo ikke det bønn handler om.

Bønn handler jo om relasjon, om lengsler, om fortvilelse, sinne, anger, takknemlighet, glede – altså om livet. Og da om et ønske eller behov for å komme i kontakt med noe utenfor oss selv, uansett hva slags følelser vi måtte trenge utløp for. Og er det noen som kan kalles ekspert på hvordan det kjennes å være deg, så er det nettopp deg – og i mitt tilfelle er det meg.

Så har jo vi mennesker laget oss måter å be på. Noen liker å be ferdige bønner andre har skrevet, andre opplever det som fremmed og rart. Noen liker å be høyt, andre stille, noen sitter mens de ber, andre står, går eller ligger. Noen liker å tenne et lys, for andre føles det kunstig, osv. osv. Poenget er at bønn er et uttrykk for noe vi ønsker å sette ord eller tanker på, noe vi ønsker hjelp til, noe vi trenger å dele med noen eller noe. Og hvordan vi gjør dette spiller egentlig liten rolle.

Men det finnes altså metoder og måter som noen har utviklet som en hjelp for oss som ønsker å be. I en artikkel her på Re:tro skrev John Trygve Løsnes om noe som kalles sentrerende bønn, og det gjorde meg nysgjerrig på å finne ut mer om hva det handler om.

Sentrerende bønn

Helt praktisk handler det om å sitte i stillhet i 20 minutter mens man tenker på minst mulig, grovt forenklet. Tanken er at Gud fins i stillheten, og at dette skal hjelpe med å koble av fra tankekjøret og informasjonsstrømmen vi hele tiden er utsatt for i vår moderne tid.

Slike mindfullness-praksiser var antakelig unødvendig i tider før TV, mobiltelefoner og sosiale medier, men i dag som vi ikke kan gå på do uten å underholdes, er stillhet og ro blitt en kunst få av oss behersker.

Jeg trenger fred og ro og jeg trenger åpenbart hjelp til å oppnå det, derfor ble jeg interessert i sentrerende bønn

Bønn som mas

I min ungdom leste jeg mye om bønn, særlig en fyr som het Larry Lea fascinerte meg. Han skrev flere bøker om bønn, blant annet Lær deg gleden ved bønn med undertittel Kunne dere ikke våke en time?, med henvisning til at disiplene sovnet når Jesus trengte dem som mest i Getsemane hage.

Målet med boka var å lære å be i én time hver dag, og ved å dele opp bønnen i seks deler á 10 minutter, skulle det føles som om tiden gikk fortere, og det skulle oppleves mer overkommelig å be i én time. Det var forskjellige ting man skulle be om i de forskjellige delene, og vipps hadde det gått en time og verden var litt forandret.

De få gangene jeg faktisk fikk til å be om morgenen hadde jeg en veldig god følelse, jeg hadde fått til å be og det føltes som en liten seier. Og motsatt de dagene jeg, i likhet med disiplene, ikke greide å våke i én time. Da startet jeg dagen med et lite nederlag.

I retrospektiv virker dette som både en trist, strevsom og usunn bønnepraksis.

Bønn som hvile

I boka Bakenfor ord og tanke skriver Hilde Sanden-Bjønness at «bønn er mest av alt en hvile». Det var en ny tanke for meg. Da  jeg prøvde meg på sentrerende bønn føltes det ikke egentlig som bønn – jeg satt jo bare der uten å egentlig be om noe. Men nå tenker jeg at bønn som hvile gir veldig mening. Jeg tenker at bønn er responsen på Jesu invitasjon: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile»¹.

Bønn som pedikyr

Jesus etterlot oss et eksempel på hvordan man skal være en god leder: man leder ved å tjene. Jesus demonstrerte det ved å vaske sine disiplers føtter. Han ledet disiplene ved å tjene dem. Dette er et meget godt ledelsesprinsipp som ikke helt har fått fotfeste blant verdens toppledere.

Men det er et annet poeng ved denne måten å lede på som vi kristne ofte glemmer: Jesus leder fortsatt ved å tjene.

Jeg tror altså ikke at bønn skal være en kamp, at vi skal kjempe og krige i bønn, som noen liker å formulere det. Jeg tror bønn er ment å være hvile, at det er i bønn vi kommer til Jesus med vårt strev og tunge byrder, og det er i bønn vi opplever at våre føtter blir vasket (viktig at du henger med på metaforen her).

Egne erfaringer med bønn

Mitt eget bønneliv har vært nærmest fraværende en del år, og har vel egentlig begrenset seg til trygling om hjelp i tunge stunder (som jo også er en side av det å be). Men å omfavne bønn som hvile gir bønn en ny dimensjon for meg.

Føler jeg mye når jeg ber? Nei.
Har jeg opplevd åpenbaringer og syner? Nei.
Opplever jeg Guds nærhet på en spesiell måte? Ikke så langt.

Men jeg opplever stillhet, jeg opplever ro, og jeg opplever hvile. Og det trenger jeg sårt.

Les også: Hører Gud buddhisters bønn?

1. Matteus 11,28 ↩︎

Anbefalt lesning

Bakenfor ord og tanke

Om kontemplasjon og sentrerende bønn.

Hilde Sanden-Bjønness