Bønn, legitimering og makt

Et bønneopprop som skal minne skaperen om de intensjoner som ligger bak skapelsen? Hvorfor det? Har Gud blitt dement, eller er Gud opptatt med andre ting? 

Som skaper av altet, så har antageligvis Gud få problemer med å komme på gode og relevante ideer som skal virkeliggjøre den iboende intensjonen med skapelsen av altet og dermed det menneskelige. Selv om det fra menneskets optikk til tider kan se ut til at Gud sover. Og det siste her er ikke min respektløse påstand: Vi ser heldigvis i Tanakh (GT) at fortvilelse, sinne og frustrasjoner over å oppleve Guds fravær og likegyldighet tærer på både tro og liv. Ref. for eksempel Jobs bok som ikke handler om lidelse som sådan, men om den komplett urettferdige, vanvittige og uforståelige lidelse. Eller f.eks. i Salmene 44: «Reis deg! Hvorfor sover du, Herre?»

Og vi ser i King James Bible i Jeremia 20 følgende dønn ærlige, og for flere av oss gjenkjennelige, utbrudd etter å ha blitt revet ned av tvilens mørke. I gudsfraværet så ropes det der fortvilet: «O Lord, thou hast deceived me». («Herre, du har bedratt meg!»). De norske oversetterne har dessverre ikke våget å oversette like direkte, men det kan legitimt oversettes slik som King James Bible har gjort. Det er derfor det står der.

Som vi ser av både Tanakh og NT, så er nemlig realiseringen av skaperverket dristig nok delegert til Guds elskede skapning, mennesket, som medskaper og deltager i prosessen. Men her har man vel langt på vei gjennom tidene vist seg ikke å være oppgaven helt moden? Det er altså vi som skal forvalte sameksistens og skaperverket på Guds og våre egne vegne; vi er alle i vår forskjellighet nettopp en berikende og utfordrende ressurs. Grunntonen og målet er derfor menneskeverdet, ubetinget. 

Der tolkninger av bud og tekster kommer på tvers av nevnte menneskeverd, der har sistnevnte verdi alltid forkjørsrett. Dette er sågar en styrene faktor («Pikuach Nefesh») i jødisk troslære som var Jesu kontekst på alle måter; det var nettopp dét prinsipp han fulgte i møte med rettroenhetens maktmennesker. Noe som dessverre har gått flere kristne forbi, da de opererer med avsporende og usanne stereotypier hva gjelder jødisk troslære som kontrast til den «gode» kristendommen.

Jeg har nevnt følgende før andre steder, men jeg anser det som helt sentralt. Merkelig nok finnes det noen kristne som ikke bejaer dette som jeg anser som Kristus klart anskueliggjør i NT: Gud skapte ikke først jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, osv. Men mennesket. Det innebærer at det vi alle har felles – uansett religion, livssyn, politisk identitet eller om man er homo- eller heteroseksuell – sitter i dypet av vårt hjerte. Det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i våre hoder. Dét kan derimot utvikles, endres.

Så hva innebærer det så at «Gud skal få sin vei med Norge»? Med det mangfoldet som har rådd og rår av forskjellige kristne menigheter og kirkesamfunn vil flere av svarene angående Guds intensjoner og vilje her være ulike. Satt på spissen, så er den ene menighetens tro den andres vranglære. Snart 2 000 år med uenigheter, kategoriske motsigelser, gjensidig bedrevitende distansering og sågar forakt har kostet dyrt, både psykisk og fysisk.

Det ser unektelig ut som om noen mener at man ikke blir frelst av Kristus, men tilslutning til en millimeter-presis definert troslære hugget i sten. Her stikker som regel selvrettferdighetens og hovmodets hoder frem, men som vanlig er det de involverte som blir de siste til å oppdage dette.