Betinget kjærlighet?

Det har som kjent kommet kritikk for at preses Olav Fykse Tveit utelot Joh 3:16 i gravferden til kong Harald. Mulig det kommer av at dette bibelverset tradisjonelt har iboende et ekskluderende og truende enten-eller syn på livet før og etter døden? Noe flere av oss reagerer på. Verset behøver ikke oversettes slik det oftest har blitt gjort; den greske grunntekstens ord har nemlig ofte flere betydninger. For eksempel er det ikke tvingende nødvendig å velge det norske ordet «fortapt» flere steder i de bibelske tekstene.

Eksempel hva gjelder nettopp Joh. 3:16: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fare vill, men ha evig liv». Fare vill… Hvilket også er en mulig oversettelse av grunntekstens «ἀπόληται». Altså ikke «fortapt». Hadde preses Fykse Tveit brukt denne oversettelsen, så kunne kong Harald være det gode eksempel på det å ikke fare vill og hva som ligger potensielt til stede i vårt hjerte.

Apropos: Den «fortapte» sønnen var nemlig ikke fortapt, men hadde fart vill i selvdestruksjon og elendighet. Det 100. fåret var ikke fortapt, men hadde fart vill. Mynten som var borte var ikke fortapt, men hadde kommet bort. Og Sakkeus hadde fart vill i grov egoisme, grådighet og maktbegjær. Jesus sa da Sakkeus kom til seg selv: «I dag er befrielse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem». Det greske ordet «sOtEria» kan nemlig også oversettes med «befrielse» eller det å «redde» – ikke bare «frelse» som igjen er religiøst betinget og meningsmessig avledende slik jeg ser det. Uansett: Alt helt uten konnotasjoner om evig tortur i et helvete som ett av to alternativer, det vil si den såkalte troslæren om den «doble utgangen».

Jeg oppfatter nemlig evangeliet slik Jesus fremtrer – som et befriende og fordrende budskap angående livet FØR døden. Det handler hverken om religion eller snevert betinget pliktadferd, heller ikke om å tiltre lister med religiøse påstander. Men om mennesket; forvalte livet under frihet, ansvar og valg hvor den givende og fordrende kjærligheten og barmhjertigheten er den ubetingede og tidløse tolkningsnøkkelen; vi er alle vår nestes neste.

For menneskesønnen har kommet for å inspirere den som har fart vill til å bli reddet tilbake til livet. Det er her vi hører hjemme. Slik jeg oppfatter det så er Jesus Guds utstrakte hånd – det som gjelder livet her og nå; et liv vi alle er invitert til å realisere, levendegjøre. Man er ikke elsket fordi man uttrykker den rette troslære og er god nok. Men du er god nok fordi du er elsket: Livet er en gave vi skal ta i mot og folde prøvende og feilende ut. Ikke et prosjekt vi skal lykkes og pynte oss med.

Og apropos religiøse tvangstrøyer: Nå påpekte Jesus at anvendelsen av et passabelt og teologisk korrekt språk absolutt ikke er noen garantist for åndens innblanding i det hele tatt; like lite som fraværet av teologisk språk utelukker det. Det var visst ikke de rene og ranke nærmest alteret med den rette trospraksisen, den moralske fasaden og teologien i orden som var de gode eksempler og referanser like vel. Men heller nettopp den som erkjenner det menneskelige som iboende i enhver, uten «hederlige» unntak.

Dette er også mer i tråd med den teologiske og antropologiske tankegangen som rådet i jødiske miljøer på Jesu tid. Og merk vel: Han ble født inn i det jødiske, ble oppdratt der, vokste opp, og virket i det jødiske miljøet. Noe som gir et hint om Jesu språklige konteksts vilkår og dermed dets konnotasjoner som ikke har røtter i det norske språket og sosiokulturelle i 2026: Han henvendte seg primært til nettopp jødene hva gjelder tro og liv. Helvete fantes ikke – og finnes ikke – i jødisk troslære; evangeliet handler om kjærlighet og barmhjertighet; der kjærligheten har betingelser, der er det ikke lenger kjærlighet. Og livet etter døden er Guds ansvar, så det kan vi trygt la ligge.

Vårt ansvar er livet FØR døden. Guds endelige avgjørelse er uansett alltid til livets fordel: Kjærligheten lider nemlig ikke til slutt et forsmedelig uavgjort mot kreftene som river ned; men seirer! Dét er oppstandelsens budskap – Kjærligheten er sterkere enn alt, selv døden.

Les også: Hva om ingen går tapt?