Åndelig manipulering: Nye ofre, samme teologi

Den åndelige manipulasjonen som skadet livet og troen for mange i min generasjon, lever i beste velgående. Hvorfor fortsetter vi å fornekte at den dårlige frukten har sammenheng med treet den henger på?

Igjen kan vi lese historier om mennesker som har slitt seg ut og mistet seg selv i kristne miljøer, nå sist med innlegget til tidligere lovsangsleder Martin Hagen i Vårt Land.

Parallelt med lesingen av denne såre historien har jeg lyttet til podcasten Dekonstruert hvor Sven Hognestad og David Sandbæk Bogen snakker med folk som har liknende erfaringer som Hagen. Det slår meg at behovet for dekonstruksjon for mange utløses av erfaringer med destruktive kristne miljøer. Og det er ikke rart. For den teologien, gudsbildet og virkelighetsforståelsen som preger et miljø, vil få direkte effekt på de som befinner seg i miljøet. Eller for å si det på en annen måte: på fruktene skal treet kjennes.

I en annen podcast, Veien ut, dokumenterer Gunnhild Garcia de Presno på mange måter hvilke utslag, eller hva slags frukter, denne kristendomsformen kan få. Hun forteller hva den gjorde med henne. Jeg kjenner meg igjen i altfor mye av det hun forteller om. Spesielt episoden om åndelig manipulering er sterk. I episoden avkler hun manipulative teknikker brukt blant annet på The Send for å mane ungdommer til å hengi seg til tjeneste for Gud. Jeg håper alle som jobber med ungdommer i menigheter lytter til hennes fortelling.

Intet nytt under solen

I lang tid trodde jeg at denne måten å legge press på unge kristne var et tilbakelagt stadium. Jeg trodde pendelen hadde svinget helt over på den andre siden og at det eneste som ble formidlet til ungdommer var at de var Guds favoritt, at Jesus var en kompis og at den Hellige Ånd først og fremst var der for å hjelpe dem på eksamen.

Når jeg hører på hvordan det manes og appelleres til handling, til å ta en beslutning, til å si nei til seg selv, til lydighet og offer, så blir det klart for meg at ingenting er nytt under solen. Nye generasjoner skal slites ut. De skal miste seg selv og mange av dem skal miste troen.

Hvorfor skal det å komme til Jesus bare gi mer av det unge mennesker har mer enn nok av fra før? Hvorfor skal de høre at de ikke er bra nok? Hvorfor skal de påføres mer stress enn de hadde fra før om hva de skal fylle fremtiden sin med?

I disse miljøene skapes en fortelling om at å følge Jesus er å slutte å leve. Alt er snudd på hodet. Vi kommer ikke til han for å legge av oss byrdene, men for å få flere. Det er ikke vi som trenger han, men han som er avhengig av oss.

Det den bortkomne sønn slapp å svare på

I Jesu liknelse om den bortkomne sønn, kanskje den fortellingen i Bibelen som aller sterkest formidler hvem Gud er, bør vi legge merke til det faren ikke sier. Når den bortkomne sønn kommer hjem til faren blir han ikke stilt på valg. Han får ikke spørsmål om han er villig til å gå hvor som helst for å tjene faren. Det kommer ingen krav om å si nei til seg selv, til å ofre alt, til å gå all in.

Alt dette virker helt fjernt for faren i denne liknelsen. Han er ikke opptatt av handlinger, offer og innsats. Det eneste som betyr noe er å være. Gleden hos faren ligger ene og alene i at sønnen er vendt hjem.

Men skaper det ikke lunkenhet blant kristne å høre at Gud ikke er opptatt av våre handlinger og innsats? Det kommer an på hva vi mener med lunkenhet. Hvis det kun handler om å kjenne på ansvar, forpliktelse, selvoppofrelse og innsats, er jeg enig. Det kan bli mindre av dette dersom vi slutter å mane og manipulere til innsats. Hvis man derimot tenker på lunkenhet som en manglende nær relasjonen til Gud, tror jeg en helt annen forkynnelse må til.

Fri eller ufri?

«Sann religion handler alltid om kjærlighet», skriver Richard Rohr (Everything belongs, min oversettelse). Det kan høres sukkersøtt ut. Men da har en ikke forstått hva dette innebærer. I 1. Johannes brev kontrasteres kjærlighet med frykt. Det er kun plass til førstnevnte av disse i sann kristendom. Johannes skriver at målet for en kristen er å drive frykten ut. Kristen vekst er å lære å hvile. Det er å lære å ikke måtte. Hvis noen kaller dette for lunkenhet, så sprer de frykt. Ikke lytt til dem.

Kjærlighet er uløselig forbundet med frihet. Den får deg til å trekke luften dypt ned i lungene og slippe taket i det som binder deg. Helt motsatt er det med frykt. Den binder deg. Musklene strammer seg og du blir kortpustet. Forkynnelse som gjør deg utrygg på om du kan være den du er, om du har gjort rett valg eller om du har gitt alt, gjør deg ufri. Du mister kontakten med deg selv.

«Til frihet har Kristus frigjort oss», skriver Paulus. Rohr skriver videre i Everything belongs (min oversettelse): «Hva kan være bedre enn en slik frihet, en slik romslighet, en slik omfavnelse fra Gud som forteller deg at livet ditt betyr noe? Din livsreise betyr noe, og Guds kjærlighet mot deg er alltid ubetinget. Hvis du tar imot dette gode budskapet, fremstår universet plutselig som et trygt sted å være.»

Jeg tror Jesus er mer enn en kompis. Og jeg tror Den Hellige Ånd gjør mer enn å hjelpe oss på eksamen. Mest av alt tror jeg Ånden vil lede oss mot sannhet. Og når vi lytter til den impulsen, fører det oss noen ganger inn i dekonstruksjonsprosesser. Noe må rives ned for å gi plass til noe annet. Det kan være både befriende og smertefullt. Men hvis det er Ånden som leder oss vil sannheten alltid være å finne i kjærligheten.

Les også: Jeg vil gi deg (nesten) alt

1 kommentar

  1. Åshild Sørhus sier:

    Tusen takk for å sette ord på noe som mange kvir seg for å «ta tak i». Hilsen tenåringsmamma

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *