Allergi mot fasadisk kristendom 

Idag var jeg på en spesiell legetime der jeg ble «lukket» inne på et lite rom med to andre pasienter og en sykepleier for å ta allergitester over tid. Tre timer skulle vi sitte der sammen. Hvert tiende minutt ta en ny test. 

Et slikt rom oppstår veldig sjelden. En hybrid mellom et symøte og en fremmed på bussen. Vi var tre utoverlente personer som likte å prate og jeg syntes det var synd da jeg var første dame til å bli ferdig og kunne dra hjem. 

Ida Pettersen Sandvik er utdannet menighetspedagog fra NLA, bor i Drammen med mann og to barn. Jobber for tiden i NMSU som barne- og ungdomsarbeider.

Vi snakket om smarttelefoner, kunstneriske utdannelser, utvikling i matvaner og det obligatoriske samtaleemnet Team Pølsa. Det var et nydelig rom. Vi var enig i mye, tonen var god og vi tenkte godt om hverandre (etter min overbevisning). 

Da de spurte hva jeg hadde studert, begynte blikket mitt å famle. «Vi som hadde det så hyggelig» tenkte jeg. «Nå er det over og ut med meg.» Det ble nok en selvoppfyllende profeti. 

Jeg hadde glemt for en god og behagelig stund nå at det var jo «oss mot dem». 

«Teologi, men jeg er ikke prest, altså jeg kan kalle meg menighetspedagog» og mere til, stotret jeg mens jeg forsøkte å analysere hvilke ord som gav den beste beskrivelsen av hvem jeg var som kristen uten at de skulle sammenligne med meg mine kristne meningsmotstandere. 

Jeg ville så gjerne ramse opp: Jeg ville aldri stemt Trump, jeg heier ikke på Israels mord av barn, men jeg er ingen palestina-aktivist. Jeg ser ikke Visjon Norge og betaler meg ikke ut av synd. Jeg mener homofile selv bør få bestemme hvordan de vil og skal få leve livet sitt. Jeg er allergisk mot fasadisk kristendom, og jeg står i en slags karismatisk kirkekrise. 

«Du vil fortsatt si at du er en kristen?» spør hun yngste nysgjerrig. Før jeg svarer ganske raskt, går hundremillioner signaler som en sprettert i hodet. HVORDAN SKAL JEG SI AT JEG IKKE ER DØMMENDE? 

Uten å si at jeg ikke er dømmende, og dermed blir dømmende for de som er dømmende, eller de som har andre meninger enn meg. Jeg vil for enhver pris unngå å skape en giftig kultur. 

Fengslet. 

Jeg ble fengslet av grubling og bekymring. Og ødelegger for meg selv den unike muligheten jeg faktisk hadde til å eie egen tro for fremmede. 

Størst av alt er etterpåklokskapen. 

Jeg burde stilt spørsmål, hørt om deres forhold til kirken, til tro, til Jesus. For alt jeg vet var de kristne, men stresset mitt tok for stor plass til at det var rom for å spørre. Utenpå var det nok ikke så synlig som på innsiden av meg. Der ble det pakket opp på nanosekunder – flytteesker med refleksjoner, reaksjoner, meninger, forargelser og misforståelser – som skulle være med å danne et noenlunde fornuftig bilde. Et bilde av at det å være et oppgående omtenksomt menneske er forenelig med å være kristen. 

Av en eller annen grunn slutter jeg ikke å la meg selv bli tatt til inntekt for andre kristnes meninger og trospraksis.

Den hyppige allergitesten ga få utslag, men hjertet og hodets allergi mot eplekjekke fasadiske kristne ble ikke noe mindre. Oppgjøret med egne fordommer og tidligere kulturelle sannheter ble heller ikke svakere. 

Ja, det er lettere å se utfordringer enn å finne løsninger. Likevel finnes det et behov for å ta et oppgjør med slike flytteesker. Hvor farlig er det egentlig å lytte til og forstå de ikke-kristnes utfordringer ved tro? Blir jeg troløs av det?

Les også: Å dømme meg selv eller å dømme andre, det er spørsmålet