Å våge å høre sin egen stemme

Jeg har hørt det så mange ganger: at Gud er trofast, kristenlivet frigjørende og nåden grensesprengende. Historien som går igjen, i tale etter tale, om hvordan Guds omsorg griper inn og forvandler liv, er velkjent. Gud er god. Bønn er løsningen. Takknemlighet er veien.

Men det er noe jeg ikke får til å stemme. Noe jeg tror mine ateistiske venner reagerte på for lenge siden: Hvor er det sanne, ekte … uperfekte livet? Det livet som trenger en Gud, finnes det bak den fine fasaden? Mitt blankpolerte kristenliv minner om falske diamanter – med en altfor høy prislapp.

Ordene preller av meg

Jeg hører talene med nye ører. «Gud er trofast, Han er med, vi kan stole på Ham.» Det føles tomt. Jeg vet ikke lenger hva det betyr. Det preller av meg. Jeg vil ha ekte vare. Jeg vil ha en Gud som blir menneske. Som går ved siden av meg. Som kjenner på smerte. Irritasjon. Sinne. Som stiller spørsmål. Og tenker selv. Jeg vil bruke hodet mitt. Til noe mer enn oppgulp. Til å forstå hvem Gud er.

Hva mener jeg med «oppgulp»? Jeg vet ikke hva jeg ellers skal kalle det: store ord uten kraft, gjentatt i det uendelige fordi de engang satte himmel og jord i bevegelse. Frihet, for eksempel, hva er det? Hva betyr det konkret at Jesus setter mennesker fri? Og hvordan ser det egentlig ut å gå i ferdiglagte gjerninger? Eller å kaste alle sine bekymringer på Herren?

Tenk om vi tar feil?

Altfor ofte får jeg inntrykk av at forklaringene på disse store spørsmålene er besvart. Sannheten er definert. For eksempel kan en forkynner invitere mennesker til forbønn – med løfter om frihet. Eller det lages oppskrifter for hvordan man kan leve i Guds plan, i tråd med Hans vilje. Det er menneskelig. Vi vil forklare livets mysterier på enklest mulig måte. Finne løsningene og sette to streker under svaret. Men tenk om vi tar feil?

Selvsagt tar vi feil. Hele tiden. Det er en av de mest fremtredende menneskelige egenskapene vi innehar – evnen til å bomme, feilberegne og falle. I mitt tidligere kristenliv var det dessverre lite rom for den siden ved meg.

For når alle svarene finnes, og alle veiene er lagt klare, har vi tilsynelatende ingen grunn til å mislykkes. Dette er ikke bare et fenomen som utspiller seg i menighetene, men også i tiden vi lever i. Vi innehar så mye kunnskap at vi ikke trenger å ta feil lenger. Tror vi. Likevel ser ikke verden ut til å bli perfekt – så kanskje det er noe vi ikke har skjønt likevel?

Å høre meg selv tenke

Jeg har vært vant til å få sannheter og teologi drøvtygd, servert og matet inn med teskje hele mitt trosliv. De gangene jeg ble utfordret til å tenke selv, kan jeg omtrent ikke huske. Og de spørsmålene jeg stilte, ble som regel besvart på enkle måter. Helt uten å være klar over det, lot jeg mine egne tanker dø hen. Jeg sluttet å lytte innover.

Det var først da jeg trakk meg unna menigheten at jeg klarte å høre meg selv tenke igjen. Det ble endelig stille. En ubeskrivelig ro la seg over livet mitt, og jeg begynte å kjenne hvordan jeg hadde det på innsiden. Det var skremmende. For der var det verken fred, frihet eller enkle svar. Der var det kaos. Og en mengde ubesvarte spørsmål.

Men det som ropte aller høyest, var lengselen etter frihet. Som et lite barn i trassalder – eller selvstendighetsalder, som det nå heter – begynte jeg å teste grenser. Slutte å gå på møter. Se på umoralsk reality. Drikke alkohol. Banne.

Det jeg skulle erfare var livsforvandlende: Gud tålte alt sammen.

Det har forandret hvordan jeg forstår Gud og Bibelen. For hvis Han tåler meg på mitt verste, har Han nok ikke så store problemer med at vi stiller spørsmål og trår feil.

Vi er alle barn

Mine tre barn har alle testet grenser. Vært ulydige og ufullkomne. Det tar jeg som en bekreftelse på at de stoler på meg. Og sånn tror jeg også det er med Gud. Hvis vi virkelig stoler på Ham, trenger vi ikke å gjemme oss bak en fasade. Vi kan lytte innover og våge å høre vår egen stemme.

Hva om menigheten ga rom for å være underveis?

I møte med Gud er vi alle barn. Det er ikke meningen at vi skal være verdensmestere og genier. Vi skal være uperfekte, frie og tillitsfulle – trygge på at vi er elsket uansett.

Jeg tror kanskje vi kan bli litt mettet på kunnskapsbasert forkynnelse som svever over hodene våre. Som folk flest lengter også jeg etter mer av det ekte. Verken KI eller perfekte formuleringer om Gud tilfredsstiller på dypet.

Vi trenger en Gud som er relevant for det livet vi lever – og som tåler at vi er oss selv.

Les også: Å komme hjem til seg selv